Forbudte sanger

Diktatoren i filmen «V for Vendetta» forbyr et musikkstykke som han frykter kan skape en revolusjon. Diktatoren i meg har også satt foten ned for musikk som utfordret mine forestillinger.

En av mine favorittfilmer er den fremtidsdystopiske filmen «V for Vendetta». Handlingen i filmen finner sted i et England styrt av et fascistisk diktatorregime. Som i diktaturer flest lærer folk seg å ikke opponere mot makten i frykt for å havne i unåde hos denne. Frem til vår mystiske, maskerte helt, V, dukker opp og skaper en revolusjon.

Startpunktet for revolusjonen finner sted når V sprenger rettsbygningen i London akkompagnert av Tsjajkovskijs Overture 1812 gjennom makthavernes høyttaleranlegg.

I scenen etter denne hendelsen gir Englands eneveldige diktator klar beskjed om at Tsjajkovskijs Overture 1812 skal føres opp på svartelisten. Den er heretter forbudt musikk.

Det er ikke bare opplevelsen av å bli ydmyket som får diktatoren til å svarteliste dette musikkstykket. De har alltid visst om hvilken kraft som ligger latent i musikk. En sang kan bli et symbol for kampen for frihet. Den kan vekke folk og deretter vekke motstand. Tyranner holder folk i sjakk ved å gjøre dem redde. Men selv er de også kronisk redde. Særlig redde er de for kunstnere.

Kunstnere besitter nemlig evnen til å vise oss ting vi ikke lenger får øye på. De forteller oss om en annen mulig verden. De avkler makten, og de kan få oss til å åpne opp for tanker og ideer vi ellers ikke hadde sluppet inn.

Diktatoren i meg

Min re:tro hadde en trang start. Jeg hadde gjennom mange års innsats etablert et tros-byggverk som jeg synes var godt fundert. Jeg hadde svar på det meste. Kunne argumentere for mine synspunkter ved bruk av bibelhenvisninger og følte selv at mine svar var velfunderte. Dette skapte en trygghet men gjorde meg samtidig blind for sårbarheter i konstruksjonen. Dette har jeg skrevet om i andre artikler (se Når alt står i flammer) og skal derfor ikke gå nærmere inn på dette her. Men at tvilen på soliditeten i mitt byggverk etter hvert begynte å snike seg inn er det ingen tvil om.

Denne tvilen var som en liten irriterende dissident som jeg i starten forsøkte å true til taushet. Diktatoren i meg fryktet potensialet i denne opprørerens aktivisme. Skulle dette vokse og utvikle seg til en bevegelse ville den med tiden bli vanskelig å bekjempe.

Som for de fleste, har musikk vært en stor og viktig del av livet mitt. Det finnes sanger som på et blunk tar meg flere tiår tilbake i tid og minner meg om steder, opplevelser og mennesker som har hatt betydning for livet mitt. Det finnes sanger jeg for alltid vil bli rørt av. Sanger som alltid vil irritere meg og sanger som har blitt definerende for meg i ulike epoker av livet mitt.

Og så har jeg sanger som diktatoren i meg har forsøkt å forhindre meg i å høre. På slutten av nittitallet var det et band som het «Lost Dogs» (de eksisterer for så vidt ennå) som jeg var og er stor fan av. Dette er et såkalt kristent band. Men enkelte av sangene deres opplevdes mye mer truende for min tro enn hva noe beksvart satanmetallband kunne klare å få til. Med sine intelligente tekster utfordret de noen av mine veletablerte sannheter og tvang meg, dersom jeg ikke straks sluttet å høre på låtene deres, til å betvile soliditeten i trosbyggverk.

I sangen «No Room For Us» omfavner de min hovedfiende nummer en på den tiden: tvilen selv. «If there is no room for doubt, there is no room for us», lyder refrenget. Å anerkjenne tvilen var ikke noe et kristent band skulle drive med. Det var da å gå djevelens ærend, han som har som sin hovedoppgave å så tvilens tanker i våre hjerter? Å hoppe over denne sangen var dermed en måte å beskytte meg mot djevelens listige angrep.

Så, selv om jeg elsket dette bandet og denne sangen var deres fineste: Sangen havnet på min svarteliste.

I min iver etter å beskytte en skjør tro, prøvde jeg å stenge døren for det som kunne gi den nytt liv. Jeg forsto ikke da at jeg ved å fornekte den tvilen som jo allerede var der, kunne komme til å kvele troen. Hvis det ikke er rom for tvil, er det ikke rom for oss. Teksten sier det innlysende: Uten ærlighet, uten spørsmål, uten uvisshet er det ikke plass til å være menneske.

Diktatoren frykter kunstnerens kraft til å skape noe nytt, til å få oss til å se noe vi ikke så før. Den samme logikken kan styre oss i møte med nye perspektiver, andre menneskers erfaringer og andre uttrykksformer. Frykt kan dermed lede oss bort fra det Gud vil vise oss. Jeg fryktet at en tro som rommet tvil og ubesvarte spørsmål ikke ville holde. Nå vet jeg at det er den eneste måten jeg kan leve som troende på.

Sangen «No Room For Us» har blitt mitt personlige symbol for min re:tro. Det har etter hvert blitt flere slike sanger. Kanskje du har noen sanger som har utfordret deg i ditt trosliv og som har vært medvirkende til din re:tro? La oss få høre din historie. Kanskje kan vi sammen lage en spilleliste med re:tro-sanger?

Anbefalt lesing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.