Asbury – mellom lengsel og skepsis

Noen studenter ble igjen etter andakten onsdag formiddag 8. februar. Lyset var på. De fleste var gått. Lovsangsteamet gikk for å spise lunsj. De som ble igjen gjorde noe av det sterkeste man kan gjøre mennesker imellom. De valgte å være sårbare… fortelle hverandre om noen av sine dypeste kamper. Be om forbønn. Det ble sterkt. «Atmosfæren endret seg». Det var godt å være der. Gud opplevdes nær. De valgte å bli der i det gode nærværet. Synge. Be. Utpå ettermiddagen ruslet noen flere studenter inn. Og siden har folk strømmet til fra fjern og nær i så store tall at universitetet nå prøver å stoppe tilstrømningen og returnere til en mer normal hverdag. Bønnemøtene har imidlertid spredd seg til andre universiteter. Noen kaller dette vekkelse. Andre kaller det selvsentrert føleri.

Min første reaksjon på Asbury var merkelig nok ikke skepsis, men gjenkjennelse. Jeg vet hvordan det er å lengte etter et nærvær andre synes å ha, men som man selv mangler. Jeg har også opplevd å bli møtt i min lengsel. Møtet var så ukarismatisk du kan forestille deg. De par sangene vi sang lød skikkelig fælt, husker jeg. Men jeg lengtet. Jeg lengtet etter en dypere erfaring med Gud. Møteleder foreslo forbønn i grupper på tre. To hender på skuldrene mine. Hva kan vi be for? Så var møtet over. Alle var nøyaktig like avmålte som før. Men inni meg skjedde det noe helt nytt og uventet.

Når jeg ser studentene i Asbury kjenner jeg igjen lengselen etter bare å VÆRE sammen med Gud, fordi det er så godt. Hvor vanlige ord ikke lenger kan romme erfaringen, hvor lovsangen plutselig blir så mye mer enn tekst og melodi, hvor Bibelen vibrerer med liv når man åpner den og frimodigheten øker fordi det ikke lenger handlet om «meg», men om at Guds nærvær er virkelig.

Jeg kjenner meg også igjen i skepsisen. Jeg var selv umiddelbart skeptisk til min egen opplevelse. Jeg prøvde å av-manipulere meg selv. Jeg jogget, jeg dusjet, sov, spiste. Ingenting «hjalp». Jeg prøvde å finne en naturlig årsakssammenheng. Selvsuggesjon? Men opplevelsen var på finurlig vis annerledes enn noe jeg hadde hørt om eller lest om. Og den var ikke et blaff. Den endret livet mitt og påvirker meg fremdeles daglig, nesten 22 år senere.

Gud og suggesjon

Jeg har imidlertid aldri sluttet å bale med hvordan Gud påvirker oss i vår elektrokjemiske bevissthetsstrøm. Jeg har ikke noe endelig svar. Men Gud har vel ikke noe annet valg enn på en eller annen måte å interagere med vår kjemibadede hjerne. At man kan oppnå liknende erfaringer ved hjelp av kjemikalier, pusteteknikker eller suggesjon, utelukker ikke at Gud kan påvirke de samme nervebanene.

De fleste følelsesuttrykk kan brukes til å manipulere frem den sinnstilstanden de i utgangspunktet er et naturlig uttrykk for. Du kan smile deg glad og puste deg rolig. Det betyr selvfølgelig ikke at glede og fred alltid er resultatet av slike teknikker.

Lovsang kan også være både «uttrykk» og «inntrykk». Noen ganger er den det eneste uttrykket som yter innsiden rettferdighet. Overveldende følelser av lengsel, takknemlighet og glede får et fysisk utløp. Andre ganger bruker vi kanskje lovsangen bevisst eller ubevisst for å gjenoppleve og gjenskape slike indre tilstander. Men er det siste mer tvilsomt og mindre genuint enn å ta frem dagboka eller gi et vitnesbyrd eller på andre måter gjenoppleve tidligere erfaringer?

Jeg tror vår skepsis til en del fenomener koker ned til en velbegrunnet frykt for at deler av tros-huset skal bygges på noe man tror er fra Gud, men som viser seg å være noe annet. Skuffelsen etter en slik erkjennelse kan være direkte trosødeleggende og jeg deler bekymringen. Når det kommer til slike som gjør «mirakler» til både show og business, blir jeg raskt direkte fiendtlig. Og jeg har vært allergisk mot åndelig manipulasjon siden første gang jeg opplevde at pianisten satte seg til flygelet idet taleren begynte på appellen. Samtidig finnes det legitime måter å involvere hele kroppen på i vår tilbedelse. Er det feil å bevisst ønske Gud velkommen med armbevegelser, når vi alt har gjort det med munnen? Feil å involvere musikken og følelsene? Blir tekst og tanker mindre hellige når de er backet av rytme og kropp? På konserten og dansegulvet gir vi oss hen. Det er ikke nødvendigvis galt at det samme skjer i rommet der vi søker Gud. «Alt som i meg er, velsign hans hellige navn!» Guds nærvær kan fylle også det suggererende. En menighet jeg vet om la inn pause (med pølsespising) etter 45 min med lovsang og før talen. Lovsangen skulle ikke være middel mot et mål, men et mål i seg selv.

Lengsel som gudserfaring

Jeg er generelt positiv til å lengte etter en opplevelse av Guds nærvær. Jeg tror ikke troen på Jesus hadde overlevd i 2000 år om ikke hans følgere av og til erfarte nærværet av den større kjærligheten han forkynte.

Pastorene Blackaby and King sier i boka Experiencing God at én måte vi erfarer Gud på er når vi ser noe som bare Gud kan forårsake. Lengsel etter Gud er en slik ting, hevder de. Derfor er lengselen i seg selv et konkret tegn på Guds nærvær og virksomhet.

En venn fortalte om et par han kjente, som besøkte en ny forsamling. Lenge før møtet startet begynte hun å gråte. «Merker du det ikke?», spurte hun. «Forventningen om at det skal skje noe godt her er så sterk». Kanskje trenger en del av oss bare «å få tillatelse» til å kjenne litt på den forventningen. Gud er selvfølgelig ikke mer til stede i Asbury enn der vi er akkurat nå når vi leser dette. «Det er i ham vi lever beveger oss og er til». Men for noen vekker rapportene om enkelheten, spontaniteten og nærværet i Asbury, en lengsel. Som Nadia Bolz-Weber sier i sin kommentar til Asbury: «Jeg lengter sånn etter å være vitne til noe ekte.»

Det guddommelige og det menneskelige

Jeg var heldig som hadde jordnære åndelige veiledere. «Er tungetalen et ordentlig språk», spurte jeg for eksempel en av pastorene som hadde bedt for meg og som selv elsket å be i tunger. «Som oftest ikke», svarte hun uten å blunke. «De har forsket på det. Gjort opptak. Det har ikke strukturen til et ordentlig språk. Det er som oftest et slags protospråk. Baby-babbel om du vil. Den hellige ånd og hjernen din lager sammen et ordløst følelsesspråk du kan bruke når du bare vil be eller lovprise Gud uten å måtte ‘prestere’ ord. Men noen ganger er det annerledes …»

«Hva med alt det rare og psyke?», spurte jeg en pastor som hadde blitt dypt berørt i Toronto. «Alltid når Gud virker er det en guddommelig side og en ganske menneskelig,» svarte han. «At det skjer syke ting på den menneskelige siden av likningen, utelukker ikke at Gud også virker. Alle slike samlinger vil tiltrekke seg ustabile og oppmerksomhetssultne mennesker. Mye av det rare vi så i Toronto er selvsentrerte og gale menneskers reaksjon på Guds nærvær. Mye er sikkert også suggesjon eller selvsuggesjon. Men mange av dem som kom dit med sin lengsel, hadde livsforvandlende møter med Gud.»

En slik måte å se det på fritar ikke ledere av diverse «vekkelser» for opplagt misbruk og bevisst manipulasjon av det hellige. Men kanskje kan slike og liknende perspektiver gjøre at vi i møte med bønnemøtet i Asbury kan senke skuldrene litt, og uavhengig av hva vi velger å kalle det som skjer der, rett og slett tillate oss selv å kjenne litt på lengselen vi også?

Les mer av Harald Giesebrecht

Ærlig talt, Gud!

Å forsvare Gud mot innvendingene fra vitenskapen er barnemat mot å forsvare Gud mot den skade de troende selv har påført ryktet Hans.

Harald Giesebrecht