Å komme hjem til seg selv
Det å bryte ut av den kristne, karismatiske boblen har ført meg nærmere virkeligheten og meg selv. Det har innebåret å gi slipp på vedtatte sannheter og behovet for kontroll, og å stole på at livet selv bærer meg.
Jeg må ta meg selv på alvor for å kunne ta Gud på alvor, hvis ikke kan det åndelige livet bli en virkelighetsflukt.
Erik Andreassens gjestekommentar i Vårt Land 21.02.23 fanget min oppmerksomhet. Her settes det opp en klassisk motsetning mellom «Ditt Suverene Selv» og et liv underlagt Bibelens autoritet. Ved hjelp av referanser til Eugene Peterson beskrives en trend i vår tid der den kristne treenigheten Fader, Sønn og Hellig Ånd må vike for den nye treenigheten – de hellige behov, de hellige lengsler og de hellige følelser. Å konstruere en slik motsetning kan ha uheldige konsekvenser, ettersom det underforstått kommuniseres at kontakt med egne følelser, behov og lengsler ikke er viktig.
Et konkret eksempel fra mitt eget kristenliv er forståelsen om at «det ikke lenger er jeg selv som lever, men Kristus lever i meg». Dette har ført til at hva jeg selv føler, tenker og lengter etter kommer betydelig i bakgrunnen for det overordnede målet, nemlig at Kristus skal ta over styringen av mitt liv. Hva Gud vil er mye mer betydningsfullt enn hva jeg selv vil, og i forlengelsen av dette blir andres behov mye viktigere enn hva jeg selv har behov for.
Etter noen år med dekonstruksjon har jeg oppdaget hvordan møtet med meg selv er en avgjørende forutsetning for å kunne ta godt vare på meg selv, og dessuten grunnleggende for gudsforholdet. Før jeg tar meg selv på alvor, mine såkalte «hellige» behov, lengsler og følelser, kan jeg heller ikke ta Gud på alvor. Hvis ikke er det kort vei til at Gud blir en projeksjon av mine idealer, og møtet mellom mitt konstruerte selvbilde og mitt idealistiske gudsbilde blir lite livgivende og frigjørende. Gud risikerer å bli et substitutt for mitt eget JEG.
Mennesket forvandles ikke ved å undergrave seg selv, men ved å «ta bolig i seg selv», som Hans Børli skriver så fint i diktet «Ett er nødvendig». Her utfordres vi til å «gå inn i mørket og pusse sotet av lampen». Møtet med oss selv er helt avgjørende for å kunne legge av mønstre og kompenserende strategier som har klistret seg til vår personlighet opp gjennom livet i strevet etter å bli godtatt. Det er når vi våger dette vanskelige møtet at lampen kan skinne klarere og gudsbildet i oss kan fremtre med større tydelighet. Et åndelig liv kan absolutt medvirke positivt i denne prosessen, men det kan også vise seg å bli en hindring – i den grad det å ta seg selv på alvor blir en motsats til det å legge seg under Guds autoritet.
Magnus Malm setter så fint ord på det i boken «De stumme bildene»:
«Når jeg dyrker min egen åndelighet fører det til en ubevisst fortrenging av alt som kan tenkes å forstyrre den, ikke minst den typen menneskelige erfaringer og følelser som lever under glassflaten (minner, sår, behov, lengsel, synd, sinne, redsel, bindinger etc). (…) Akkurat hva som utløser gjennombruddet kan variere i det uendelige. Det som går igjen, er at jeg på en eller annen måte braser ned i kjelleren og møter en virkelighet som jeg lenge har forsøkt å beherske ved å være ‘åndelig’. (…) Når jeg begynner å tale et voksent språk om mine faktiske følelser og tanker, kan et lys levende menneske sakte reise seg fra restene av mine istykkerrevne bilder. Først da har jeg forutsetning for å møte den levende Gud.» (Malm 2003, s. 142-144).
Nå forstår jeg selvsagt at verken Andreassen eller andre kirkeledere har til hensikt å påstå at det å legge seg under Guds autoritet er ensbetydende med å utslette seg selv. Imidlertid tror jeg det er for liten bevissthet omkring hvilke fallgruver som finnes i de klassiske forståelsene av kristenlivet. Det er veldig fort å ramle inn i svart-hvitt forestillinger der mitt åndelige liv blir en flukt fra alt i meg som er krevende og vanskelig, og vi ender opp med å unngå et virkelig møte med både oss selv og med Gud. Tanken om at veien til deg selv går gjennom møtet med Gud har sine blindgater og snubletråder.
Jeg tror kirken trenger å fremsnakke menneskets følelser, behov og lengsler som mulige kontaktflater mot både virkeligheten, oss selv og mot Gud, og ikke utelukkende som et hinder for et liv under «Guds autoritet». Vi må ta oss selv på alvor før vi kan ta Gud på alvor, vi trenger å kunne si «jeg» før vi kan si «du». Vi trenger å komme hjem til oss selv, det eneste stedet hvor Gud virkelig kan møte oss.
Av Lennart Iversen 
Av Sveinung Berntsen 
Av Kent Iversen Crantz