Xenofobi og filoxenia
Nå er det nå en gang sånn at vi mennesker er flokkdyr, og flokken verner om sine. Når det dukker opp en trussel, et avvik eller et fremmedelement, flokker vi oss sammen med de vi føler oss trygg på.
Xenofobi
På gresk kalles denne frykten for xenofobi. Det betyr fremmedfrykt. Og det er helt menneskelig å løpe til våre nære når vi frykter det som er fremmed og utrygt. Ingen av oss er noe bedre enn de andre. Vi frykter kanskje ikke de samme tingene, men de vi holder oss sammen med har kanskje de samme preferanser.
Hva er fremmed i livet ditt? Det er kanskje så enkelt som det du ikke har erfart. Utlendinger er ikke fullt så farlige lenger, de har vi blitt vant til. Men fremdeles er de nok en stor trussel for mange. Helt til vi kanskje blir kjent med noen. Da viser det seg at de ikke er så truende likevel.
Hva med homofile. Er de en trussel? Det begynner å komme seg der og. Samfunnet normaliserer mye av det vi ristet på hodet av før. Eller hva med narkomane, psykisk syke, folk som ser annerledes ut? Politikk kan være veldig polariserende. Vi liker ikke det vi ikke forstår.
Få trollet ut i solen så sprekker det, lærte vi av eventyrene. Det er en god egenskap å sette lys på det skumle slik at det normaliserer livene våre. Slik er det med synden i livene våre også. Den kan ofte være truende. Hemmeligholdelse og lusking i mørket fører oss ofte lenger og lenger ned i løgn og bortforklaring. Men når lyset får slippe til i alle kriker og kroker har vi ikke så mye å frykte lenger, alt er avslørt. Og dette setter oss fri.
Filoxeni
er det motsatte av fremmedfrykt. Det er en god grunn til at Bibelen så ofte snakker om omsorg for enker, foreldreløse og fremmede – det er de sårbare. Utrolig hvordan allerede sårbare mennesker kan bli syndebukker og ytterligere marginalisert gjennom demonisering. Demonisering er måten vi unnskylder oss selv slik at vi ikke trenger å møte vår egen skyld gjennom å tillegge noen mennesker egenskaper de ikke har, slik at vi kan unnslippe vårt ansvar eller moralske plikt til å elske og strebe etter rettferdighet. Historisk har demonisering også vært grunnlaget for store onder som etnisk rensing og folkemord.
Når jeg tenker på betydningen av filoxeni, dukker historien om den barmhjertige samaritan opp. Her ble en mann, slått og etterlatt for å dø. Både en prest og en levitt gikk forbi den sårede mannen og så en annen vei. Fortellingens kontekst var spørsmålet om hvem som var hans neste. Jesus svarte egentlig ikke på spørsmålet, men fortalte en historie om hvordan en god nabo egentlig så ut. Og historiens helt var den mest foraktede av karakterene – en samaritan. Guds folk hadde allerede demonisert samaritanere som utro og urene, Jesus løfter denne mannen opp og omformulerer narrativet. Det var samaritanen som så den forslåtte mannen, stelte sårene hans og betalte for hans omsorg, mer edel og en bedre nabo enn de som anså seg som Guds folk. Det var samaritaneren som viste gjestfrihet.
Bibelen inneholder historie etter historie om hvordan evangeliet virker på våre relasjoner. I Galaterbrevet ser vi Paulus irettesette Peter som ikke ville spise sammen med hedninger og syndere i frykt for sin status. Mens Jesus spiste og var med alle typer folk, selv om vanlig praksis var å unngå dette. Jesus rørte ved de spedalske og blødende kvinner. Han lot tollere bli disipler og kvinner settes fri. Dette er forbildet som Jesus ga oss. Jesus selv var opphavet til filoxenien. Han elsket de på kanten og det er sammen med de demoniserte han danner et nytt fellesskap.
Xenofobi, fremmedfrykt, skal byttes ut med filoxeni, kjærlighet til det fremmede. Så radikal er den kristne tro.