Pappa

Jeg liker å være sammen med pappa, vi kan sitte og prate sammen i timesvis om livet, om tro og alt vi finner interessant. Latteren sitter løst og vi tuller mye. Alt er ukomplisert sammen med pappa, det er nok mye derfor alle liker han så godt.

Jeg har vært heldig. Jeg hadde en trygg oppvekst med en mor og far som elsket meg. Ikke alle har vært like heldige, og jeg kan bare forestille meg at det må være veldig vanskelig med en dårlig relasjon til de som skulle være de nærmeste.

«Abba» er et gammelt arameisk ord og ble gjerne brukt av barna når de ville få sin fars oppmerksomhet. Det oversettes best med «pappa» på norsk. I Bibelen kan vi lese at Jesus kalte Gud for Abba, far. På Jesu tid turte man knapt å uttale Guds navn, så det var helt uhørt at Jesus kunne våge å kalle Gud for pappa.

I sitt brev til galaterne (4,6) skriver Paulus om hvordan også vi har rett til å kalle Gud for Abba, far, eller pappa som det blir på norsk.

Våger vi, som Jesus gjorde, å kalle Gud for pappa? La oss prøve! Ikke kall han Gud, ikke Fader vår, ikke Far og absolutt ikke Abba, men pappa. Føles det rart og unaturlig, og kanskje uærbødig, eller føles det fint? Eller kanskje en kombinasjon av disse?

Før vi går videre må vi gjøre et par avklaringer. Som sagt har jeg vært heldig med min pappa. Derfor er tanken om Gud som min far eller pappa en god tanke. Slik er det nok ikke for alle. Jeg antar det kan være tvert i mot for noen, at det kan gi dårlige assossiasjoner å tenke på Gud som pappa. Hvis man har hatt en dårlig far, har man, eller i hvert fall hadde man, kanskje en lengsel etter en god og snill far. Eller mor, for den saks skyld.

For noen kan det føles bedre å tenke på Gud som en kjærlig mor, eller mamma. Gud er hverken mann eller kvinne, og han rommer all kjærlighet. Så om det er enklere, kall han hun. Og kall henne «mamma». For Gud er det kjærlighet og relasjon som er viktig, ikke riktig pronomen.

Så tilbake til vårt tankeeksperiment. Og for at eksperimentet skal fungere, må du se for deg en god pappa eller mamma (jeg sier bare «pappa» heretter, for enkelthets skyld, men du kan fylle inn riktig pronomen selv). Se for deg at du er den lille gutten eller jenta til en trygg og snill pappa, en som elsker deg over alt på jord, som bare vil deg vel. En som lengter etter å være sammen med deg, høre hva du har opplevd, hva du er opptatt av. En som vil høre både om din glede og sorg. En som tåler at du er sint og oppgitt, en du ikke trenger å skjule noe for. En som aldri mister troen på deg, selv om du gjør det selv.

Når du tenker på Gud som pappa:

• Hva gjør det med ditt bilde av Gud?
• Hvordan vil det forandre måten du ber på?
• Kan man være redd for en slik pappa?
• Blir han sint hvis du formulerer deg feil eller om det viser seg at teologien din ikke er helt korrekt?
• Blir han ekstra glad i deg hvis du greier å følge alle reglene hans?
• Er en slik relasjon i det hele tatt styrt av regler?
• Sender han deg til helvete for evig tortur hvis du avviser han?

Jeg er en voksen mann som nærmer meg 50, fortere enn jeg setter pris på. Og på en måte kan jeg tenke at det blir litt rosenrødt og barnslig å tenke slik, at en mann på min alder liksom skal være pappas lille gutt. Så la oss gjøre om litt på tankeeksperimentet, at jeg er Sveinung, skremmende nære 50 år, og du er den du er, akkurat nå. Tanken på å ha et sted jeg kan komme og kaste alle masker, droppe alle fasader, slippe alle hemninger, kaste vekk min selvbevissthet og å bare få lov til å være meg, og fortsatt møte bare kjærlighet – det høres helt nydelig ut.

Nå er det jo slik at det er en vesensforskjell mellom å være sammen med min pappa her på jorden og min pappa i himmelen. For det første trenger ikke han i himmelen IT-support, i motsetning til han på jorden. Og han i himmelen snakker ikke, i hvert fall ikke direkte og med ord. Nå er ikke det alltid en ulempe, men det blir en annen type relasjon. Noen vil nok hevde at det blir som å ha en relasjon med Skybert, en imaginær venn som bare fins inni hodet ditt.

Og noen mener sikkert at bønn ikke er noe annet enn å snakke med seg selv, at det jeg skrev tidligere om et sted jeg kan få være meg selv helt og fullt skyldes kun fravær av andre mennesker. At det ikke finnes noen mottaker i den andre enden av bønnen. Jeg kan ikke bevise at så ikke er tilfelle.

Men det jeg kan si, som ingen kan ta fra meg, er at min opplevelse av bønn er som om jeg hadde en pappa i himmelen som liker meg og som har satt av tid til å være sammen med meg. Følelsen av nærvær er ikke alltid like sterk, men av og til kjennes det helt nydelig. Og uansett hva jeg føler, tror jeg at hans følelser for meg er de samme.

Jeg innledet med å snakke om min 87 år gamle far. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at han er mitt største forbilde. Å være så åpen og fordomsfri, nysgjerrig på livet, glad i mennesker og totalt ukomplisert som han er, håper jeg også å kunne bli en dag. Men allikevel blekner han totalt til sammenligning med en annen pappa. Jesus kom for å vise oss hvem Gud er, og for å illustrere hvordan han er, fortalte han denne historien om en pappa:

–

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.»