Gud står ikke de stolte imot

Død og liv er i tungens vold, leser vi i Ordspråkene (Ordsp. 18,21). Dette er en visdom vi alle har erfaring med, enten vi er tungens eier eller gjenstand for dens virkning. Den lettheten vi føler når noen sier noe godt om oss, bekrefter sannheten i ordspråket. Det samme gjør giften i ord som stjeler livskraften fra oss. Med våre ord kan vi helbrede den syke eller strø salt i såret, vi kan forsone eller splitte, skape nærhet eller avstand.

Bibelen kan brukes til begge deler. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi leser, tolker og siterer den. Dersom vi skulle ønske å formidle skadelige ord til noen har Bibelen nok å by på, særlig hvis vi plukker de ut av sin sammenheng. Men selv med de beste intensjoner kan vår omgang med bibelvers påføre stor skade. Personlig tror jeg mye av det vi kaller misbruk av Bibelen vel så mye handler om at vi ikke klarer å lese den på en fornuftig måte, noe som for eksempel er utgangspunktet for hele den aktuelle debatten om hvorvidt kvinner skal være underordnet mannen.

Kristne omtaler gjerne Bibelen som den øverste autoritet for liv og lære. For noen får det konsekvenser som eksempelet ovenfor. Man skaffer seg en oversikt over hvordan hvordan man skal innrette livet sitt basert på en mest mulig konkret lesning av Bibelens formaninger og ordninger. Tanken er at disse er gitt av Gud og har gyldighet til alle tider. Når samfunnets moralske oppfatninger endrer seg holder man ukritisk fast på normer fra bibelsk tid, selv om disse kan virke sårende og urimelige for andre mennesker.

Blant mennesker som har forlatt menighetsfelleskapet finner man ikke sjelden historier om denne formen for bibelbruk. Det kan være de som ikke passet inn i en livsstil som ble fremmet som et ideal for ett par tusen år, eller enda lenger, siden. Det kan også være de som ikke klarte å leve opp til generelle forventninger knyttet til en god kristen. For å hjelpe slike har noen, i beste mening får man tro, pekt på noen bibelske sannheter. Sannheten setter som kjent fri.

Vel, «sannheten» har vist seg å ikke alltid ha den frigjørende effekten som man hadde sett for seg, spesielt ikke når målet er å korrigere andres liv. De som ikke lar seg korrigere av «sannheten» blir da fort omtalt som stolte. Dette har jeg hørt flere ganger, både om meg selv og andre. Igjen er det et bibelvers som rettferdiggjør ordbruken. I Jakobs brev kap 4, vers 6 leser vi: Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde (jeg har uthevet den delen av verset som blir brukt når det siteres).

Jeg snakket nylig med en venn som i lengre tid ikke orket å gå på gudstjeneste. Han klarte heller ikke å åpne Bibelen eller å formulere en bønn. Vonde erfaringer som syntes å ramme han oftere enn andre hadde fått han til å tvile på hvor trygg i fare Guds lille barneskare egentlig er? Han var skuffet på Gud som ikke hadde grepet inn da han trengte det. Såret av menigheten som ikke så han da alt var mørkt.

Han betrodde seg til en i kirken om hvordan han hadde det. Etter å ha lyttet til mannens historie ble hans venn fra kirken bekymret for hans manglende trosliv og ønsket å hjelpe han. Det gjorde han ved å henvise til bibelverset i Jakobs brev. Med dette verset oppfordret han mannen til å legge bort stoltheten og ydmykt begynne å leve et bedre kristenliv. Da ville Gud tilgi og glemme hans sløvhet og frafall.

Hvis noen skulle være i tvil kan jeg informere om at gudstjenestebesøkene og bibellesningen ikke tok seg opp etter disse formaningene.

Jeg tror det er en bedre måte å forholde seg til Bibelen som den høyeste autoritet for liv og lære på. I stedet for å lete etter sannheten i enkeltstående bibelvers må vi lete hos Jesus. Vi finner sannheten som setter fri ved å se hvordan han møtte mennesker, hva han sa til dem og hvordan han elsket dem. Jesus kom med nåden og sannheten, leser vi i Johannes evangelium. Sannheten er dermed uløselig knyttet til nåden. Og derfor blir det for eksempel umulig å si at Gud står noen imot. Gud vender ikke ryggen til noen.

Så krever det selvsagt ydmykhet å akseptere nåden. Å legge bort all religiøs flinkhet og fromhet er ikke bare lett. Vi vil jo gjerne tenke at Gud lønner oss for vår utholdenhet og lydighet og at de andre skal legge merke til det. Heri ligger det en stolthet, og den vil sperre veien for meg slik at jeg ikke får erfare nådens velsignelse. For nåden er alltid hundre ganger større enn det vi klarer å forestille oss og Guds ansikt er alltid vent mot oss

Den som på grunn av tøffe livserfaringer ikke orker å forholde seg til en Gud som den opplever at har sviktet han, er ikke stolt, men skuffet. Den som ikke ble sett av de andre i kirken da han hadde det vanskelig er ikke stolt, men såret. Men en konkret og bokstavelig lesning av Bibelen gjør oss blinde for Jesus og nåden. Den skjuler skjønnheten i evangeliet for oss og i verste fall gjør den oss til dommere over andres liv uten evne til å bringe helbredelse og forsoning.

Gud står ingen imot. Det har Jesus vist oss. Men vi kan stå imot Gud. Det gjør vi når vi ikke lar Jesus alene definere for oss hvem Gud er. Og jeg tror vi gjør det ved å nekte å gi slipp på en bokstavelig måte å lese Bibelen på.