Hva er frelse?

På Jesu tid hadde ordet «frelse» en litt annen klang. Da ble man frelst hvis man underkastet seg den romerske keiseren. Keiseren var Frelser og Herre. Det het seg at «det er ingen andre navn under himmelen du kan bli frelst ved enn Augustus». Så hvis du nektet å bekjenne at keiseren var Herre, ble du ikke frelst, men drept. Julius Cæsar ble sett på som Gud, og keiser Augustus som Guds sønn.

Høres det litt kjent ut, men med en uvant tvist? Dette var konteksten Det nye testamentet ble skrevet i. En kontekst som er tapt for oss i dag, slik at vi legger annen mening i det vi leser enn det som opprinnelig var tanken. Når vi leser Bibelen som om den var skrevet i går, kan vi gå glipp av mye av meningen bak.

Forfatterne av Det nye testamentet brukte mye av den kjente terminologien som romerne innførte, bare at de hevdet at det var Jesus som er Herre i stedet for keiseren. Og de skrev om ordtaket om Augustus til å bli «det finnes ikke frelse i noen annen enn Jesus, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved». De snakket om Guds rike i stedet for Romerriket. Og man måtte bekjenne Jesus som Herre for å bli frelst, ikke keiseren (jeg kommer tilbake til hva som skjer hvis man nekter å bekjenne at Jesus er Herre).

Vi kristne er veldig opptatt av frelse. Om man er frelst eller ikke frelst. Kristen eller ikke kristen. Innenfor eller utenfor. På vei til himmelen eller til helvetet. Hva om frelse handler om noe helt annet enn hvor vi havner når vi dør? Hva om dette livet ikke er en opptaksprøve for det neste livet?

Jeg vil påstå at vår oppfatning av frelse har gjort oss selvsentrerte. 

– Hva må jeg gjøre for å bli frelst?
– Hvordan kan jeg få evig liv?
– Kan jeg vite at jeg kommer til himmelen når jeg dør? 
– Kan jeg være sikker på at jeg er frelst? 
– Hva hvis jeg tviler, er jeg frelst da? 
– Hva hvis jeg synder, havner jeg i helvetet da? 
– Er jeg bra nok?

Millioner av mennesker opp i gjennom historien har plaget seg selv (og andre) med disse spørsmålene. Mange har opplevd mer frykt enn kjærlighet i forhold til Gud. Og da er det noe som skurrer. Hvis vi skal tro at Gud er kjærlighet, så må vi også tro at kjærligheten driver frykten bort, som det står i Bibelen. Om vi skal tro at Gud er som faren i fortellingen om den bortkomne sønn, som elsker sønnen betingelsesløst uansett hva slags umoral sønnen bedriver – så må vi tro at vi også blir elsket på samme måte, at Gud er som en god far som aldri kommer til å vende seg mot oss, selv om vi vender oss mot han. 

Hva om det er nettopp dette vi er frelst fra, denne frykten for å ikke være god nok? Er det ikke nettopp dette som er nåde, at vi får frelse som en gave, ikke som en belønning? En slik frelse setter oss fri til å se andre enn oss selv. Den frir oss fra vårt behov for å fortjene kjærlighet fra Gud. Frelse er å oppdage, slik som den bortkomne sønn, at når han kom hjem til sin far, så var han fortsatt elsket. Faren hadde aldri sluttet å elske han, det eneste faren ønsket var å få sin sønn hjem. Og ikke på noe tidspunkt i fortellingen sluttet sønnen å være sønn. 

Å akseptere en slik frelse gjør at vi kan senke skuldrene. Alt krav om prestasjon tas bort. Det handler ikke lenger om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. En slik frelse frir meg fra meg selv, det er ikke lenger jeg som er sentrum. Først da er jeg fri til å elske min neste som meg selv.

I Romerriket var frelsen at du fikk leve hvis du bekjente at Cæsar var Herre. Men vår tids forståelse av frelse er egentlig verre en romernes frelse. Hvis du ikke bekjenner at Jesus er Herre, blir du ikke drept, men du må leve i evig pine i helvetet etter døden. Det er mye verre enn å bli drept. 

Jeg må tro at frelsen i Guds rike er bedre enn den i Romerriket. At frelse nå er vårt utgangspunkt, at vi alle er født frelst, av ingen annen grunn enn at vi lever. At livet ikke handler om hva som skal skje etter at jeg er død, men at livet handler om å leve nå, at meningen med livet er kjærlighet.

Jeg tror frelse er å oppdage kjærligheten som har vært der hele tiden.