Vår re:tro

Vi som skriver denne bloggen har til felles at vi har vokst opp i kristne familier og i frikirkelige menigheter. Vi har fått troen på Gud inn med morsmelken. Vi har gått på søndagsskole, på ungdomsmøter og vært ledere for ulike aktiviteter i menigheten. Vi har overtatt den forståelsen og tolkningen av Bibelen som vi ble lært opp til og i tillegg lagt til noen mer ytterliggående utgaver av disse i vår «opprørske» ungdomstid.

Vi har også til felles at vi på et sted i livet begynte å tvile på de tingene vi hadde lært å tro på. Tvilen vet man aldri helt hvor leder en. Derfor er det skummelt å gi den rom. Det er fristende å late som om den ikke er der eller overdøve den med høye halleluja-rop. Det har vi kanskje også gjort, men tvilen insisterte på å bli hørt allikevel.

Så på et tidspunkt blir man nødt til å velge om man skal lytte til hva tvilen har å si eller om man skal stenge den ute og late som om den ikke finnes.

De som velger å lytte til tvilen vet som sagt ikke hvor de ender opp når den har fått snakket ferdig. I siste instans kan jo hele troen ryke. For når man stiller spørsmål ved det som står i Bibelen stiller man vel samtidig spørsmål ved Gud selv, gjør man ikke?

Det er ingen tvil om at mange kristne er vokst opp med den tanken. Kirken de tilhører forfekter å besitte fasiten på den rette læren og tar man ikke i mot hele pakka får man heller ingenting. Da krever det mot å returnere pakka. Når kirken din ikke kan romme dine spørsmål blir tvilen et ensomt sted å være.

Selv har vi opplevd ulike reaksjoner fra folk i kirken når vi har luftet vår tvil på «sannhetene i Guds ord». Noen møtte dette med bibelvers og teologisk argumentasjon. Andre med indignasjon og oppgitthet. Men noen møtte dette med interesse og omsorg. Atter noen betrodde at de alltid hadde kjent på tvil selv, men at de aldri har våget å fortelle andre om den, nettopp fordi de ikke trodde det ville bli tatt i mot og tålt.

Da vi startet bloggen «Re:tro» var det på bakgrunn av at vi har vært igjennom perioder av tvil og dekonstruksjon av troen. Men vi tror ikke lenger at å tvile på Bibelen er å tvile på Gud. For tvilen er ikke knyttet til selve Bibelen, men på en bestemt måte å lese den på. Blogginnleggene våre bærer preg av våre trosreiser. Og reisene våre er ikke ferdige. Det blir de aldri. Vi har ikke lenger tro på trossetninger hugget i stein.

En av de tingene vi har lært oss er å leve med, er en tro som ikke inneholder svar på alle spørsmål. Vi vet også at vi høyst sannsynlig vil fortsette og revurdere våre oppfatninger av ting. Det skremmer oss ikke. Tidligere ville vi nok anta at vi gikk fra en sterk til en svakere tro idet vi slapp tvilen inn i varmen. Nå ser vi at det trosbyggverket vi hadde tidligere som var basert på Bibelens ufeilbarlighet og en teologi som krevde at Bibelen nærmest var en avansert likning som måtte gå opp, ikke var veldig solide greier. Det var nettopp denne forståelsen som fikk ting til å skurre. Sånn sett opplever vi at troen står sterkere i dag. Den tåler de uferdige prosessene og de manglende svarene. Den blir ikke nervøs av tvilen. Den har ikke behov for å forsvare noe eller noen.

Hvis re:tro hadde vært et verb (noe det jo godt kan være) ville det å re:tro handle om det som skjer i oss når vi etablerer nye grunnlag for troen. Tvilen behøver ikke å ende med fravær av tro. Den kan være starten på formingen av en ny og mer slitesterk tro.