Tilsynet for høy moral

Er det ikke på tide at vi kristne hever våre moralske pekefingre og advarer mot det moralske forfallet i samfunnet? Her er nok Inger Lise Rypdals Fru Johnsen og jeg helt enige.

Kent Andersen, pastor i pinsebevegelsen, skriver i en kronikk i Dagen at han ønsker seg flere moraliserende kristne. Til det ønsker jeg å svare et rungende nei! Er det noe vi absolutt ikke trenger er det flere moraliserende kristne.Hvis det er noe som har vist seg å føre mennesker vekk fra Gud, er det nettopp selvrettferdige moralister. Det var sant på Jesus tid, og er like sant i dag. Det vi trenger er kristne som søker å gjøre rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med sin Gud:

Han har kunngjort for deg, menneske,
hva godt er.
Og hva krever Herren av deg?
Bare at du gjør rett,
viser trofast kjærlighet
og vandrer ydmykt med din Gud
(Mika 6,8).

Vandre ydmykt med sin Gud

Andersen skriver at han stadig hører mennesker si at det verste de vet er moraliserende kristne: «Sånne som vil fortelle meg hvordan jeg skal leve». For Andersen er det et tegn på at anti-moralistene i samfunnet ønsker å kneble kristne fra kunne mene og si noe om etikk og moral i den offentlige debatten. For meg er det et tegn på en forståelig reaksjon på følgende: En altfor lang kristen tradisjon med moraliserende forkynnelse som bare har ført til skam og isolasjon, men også et ad notam til oss kristne om en like lang tradisjon med dobbeltmoralisering. Og det bør vi som kristne lytte ydmykt til!

I Bibelen blir vi altså oppfordret til å vandre ydmykt med vår Gud. Er det en dyd vi som kristne bør løfte fram i disse dager er det nettopp ydmykhet. Hvordan gjør vi det? For det første ved å ydmykt erkjenne at den kristne religionen ofte har påført skade der den skulle bringe legedom, at den har gjort mennesker til fanger der den skulle sette mennesker fri og at den har undertrykt mennesker der den skulle løfte mennesker opp.

Det er ikke lenge siden vi kunne lese om at 330 000 barn har blitt seksuelt misbrukt i den katolske kirke i Frankrike over en periode på 70 år. Les det tallet en gang til og la det synke inn! I sommer kom det grusomme nyheter fra Canada om funn av en mengde levninger av barn av urfolk i umerkede graver i nærheten av internatskoler, i hovedsak drevet av katolske organisasjoner. Denne listen kan dessverre gjøres uendelig mye lenger og den inkluderer de fleste kirkesamfunn. Ved siden av å gjøre oss forbannet og skamfulle, bør det gjøre oss svært ydmyke. Er det kanskje på tide å innse at vi ikke er i en posisjon der vi kan peke på hva som er rett og galt i samfunnet, som Andersen vil? Nettopp fordi vi ikke kan se flisen i den andres øye for bare bjelken i vårt eget.

For det andre ved å ydmykt erkjenne at ingen av oss er bedre enn noen andre. Andersen skriver at det er noe sunt ved å påpeke flisen i vår brors øye. Det synes jeg i beste fall er en freidig fortolkning av Jesu formaning til oss. I sammenhengen dette er hentet fra, står det klart og tydelig at vi ikke skal dømme, for at vi selv ikke skal bli dømt. Hvorfor? Fordi alle mennesker feiler og bommer på målet, har ingen rett til å dømme andre (Rom. 2,1; 14,4; 14,10 og Jak.4,11-12).

Sann ydmykhet er å erkjenne at vi alle kommer til kort og er avhengig av Guds nåde. Dette er viktig å ha i bakhodet når vi, som Andersen skriver, graderer og vurderer andre mennesker. Du skal ikke være så sikker på om Gud bruker samme skala som deg når han vurderer mennesker (Luk. 18, 9-14).

Leve rett

Selvsagt betyr ikke det at det er fritt frem for hvilken som helst oppførsel, men heller det at vi skal være opptatt av vår egen. Som Andersen skriver skal vi prege verden ved å være forbilder. Der ville jeg satt et punktum, men dessverre vil Andersen at vi også skal peke å hva som er rett og galt. Jeg mener det er feil vei å gå.

I Jesaja 58 advarer Gud Israelittene nettopp mot å peke fingre mot, og snakke nedsettende om, andre. Slutt med det, sier Gud. I stedet skal dere heller fokusere på hva godt dere kan gjøre for andre. Mett de sultne! Hus de hjemløse! Kle de nakne! Sett undertrykte fri! Det er dette som er vårt oppdrag! Gud har virkelig ikke kalt oss til å bry oss med hvordan andre lever sine liv. Vår hovedoppgave bør ikke være å løfte fram etiske idealer og kristne dyder. Vår oppgave er å la vårt «lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»  (Matt. 5,16).  Jeg vil heller være kjent for å være Kristi vellukt, enn å være kjent for sure oppstøt på sosiale medier og moraliserende debattinnlegg i aviser.

Vise trofast kjærlighet

Jeg vil hevde: Å vise trofast kjærlighet er den kristnes eneste kall! «Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven», skriver Paulus til menigheten i Roma (rom. 13,8). Vi skal ikke bare elske vår familie og nære venner, men også mennesker hvis livsvalg og livsstil vi er uenige med. Ja, sågar våre fiender skal vi elske, sier Jesus.

Jeg mener at Andersen er på «på full kollisjon med evangeliet» (sic) når han vil at vi skal gjøre etiske idealer og kristne dyder til forkynnelsens hovedanliggende. Evangeliet er det enkle budskapet om at Gud elsker alle mennesker, på alle steder og til alle tider. Evangeliet er budskapet om en forsonet Gud som med åpne armer inviterer alle sine barn – både moralske og umoralske, hjemmeværende og bortkomne, tollere og farisere – hjem til fest i sitt Rike. Jeg er redd for at hvis vi følger Andersens anbefaling, vil muligheten være stor for at vi stenger himmelriket for mennesker som Gud kaller på. Og vi vet hva Jesus sa til slike: Ve dere hyklere!

Kjærlighet i praksis

I Lukas kapittel 7 finner vi et godt eksempel på en frontkollisjon mellom evangelisk og moralistisk forkynnelse og praksis. En fariseer ved navn Simon har invitert Jesus hjem på middag. Plutselig kommer en kvinne inn og begynner å vaske Jesu føtter med sine tårer, salve dem med dyr olje og tørke dem med sitt hår. Simon, som fariseer og moralens vokter, tenker da med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv» (7,39). Sannsynligvis var denne kvinnen en prostituert. Simon visste det, mest sannsynlig visste alle i byen om denne umoralske kvinnen. Simon ville aldri invitert henne hjem til seg. Han ville ikke verdige henne et blikk hvis han passerte henne på gaten. Simon hadde bare forakt for denne kvinnen. Men Jesus derimot lar henne berøre seg, han ser henne rett inn i øynene. Han gir henne verdighet fordi han elsker henne.

Og resultatet er slående: «Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite» (7,47). Det kan ikke være kontroversielt å hevde at all den moralforkynnelsen og moraliseringen hun hadde blitt møtt med tidligere, ikke hadde gjort at hun sluttet med å være prostituert. Den eneste effekten det hadde hatt på henne var å skamme og isolere henne. Men et møte med betingelsesløs kjærlighet og nåde snudde opp ned på hele hennes liv. Et elsket menneske blir et elskende menneske!

Eller hva med lille Sakkeus? Overtolleren, den tids Quisling. Hatet av sine landsmenn. En dag får han høre at Jesus fra Nasaret skal komme til byen og han bestemmer seg for at denne mannen jeg få se. Kanskje hadde han hørt rykte om at denne mannen gjerne hang sammen med tollere og andre syndere? (Se Luk. 5,30; 7,34 og 15,2). Det til tross for at han var en Rabbuni! Jeg kan se for meg hvordan Sakkeus prøver å trenge igjennom veggen av mennesker, bare for å bli dyttet vekk gang etter gang av sinte mennesker med et foraktfullt blikk. Han finner seg sitt morbærtre, klatrer opp, og i skjul av bladene håper han å få se et lite glimt av denne mystiske mannen.

Så skjer det utrolige, det helt utenkelige! Jesus fester blikket på ham og sier: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg»(Luk. 19,5). Jeg vet ikke hva som går igjennom Sakkeus sitt hode akkurat i det øyeblikket, men hva moralistene tenker og mener om dette kommer tydelig frem: «Men alle som så det, murret og sa: ‘Han har tatt inn hos en syndig mann» (Luk. 19,7)En helt forventet respons. At menneskene i Jeriko hatet Sakkeus og regnet han blant de laveste av syndere, var ikke overraskende for han. Men den kjærligheten han så i blikket og den vennligheten han hørte i stemmen til Jesus, det var noe helt nytt. Og hva skjer? «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen» (Luk. 19,8). Sannelig, sannelig, er det ikke Guds godhet som driver oss til omvendelse?

Epilog

Philip Yancey forteller en grusom historie i to av sine bestselgende bøker 1. Første gang jeg leste den måtte jeg bare legge fra meg boken og hente meg inn. Jeg ble både rystet, fortvilet og sint.

Kort og brutalt handler historien om en prostituert kvinne i Chicago som leier ut sin to år gamle datter til menn som er interessert i pedofil sex. Hun gjør det for å finasiere sitt eget stoffbruk. Den kristne hjelpearbeideren som hun forteller denne grusomme historien til, spør henne om hun noen gang hadde tenkt på å oppsøke en kirke for å få hjelp. Svaret hennes kom hardt og brutalt: «Kirken! Hvorfor skulle jeg gå dit? Der ville de få meg til å føle meg enda verre enn jeg allerede gjør!».

Philip Yancey gjør seg noen viktige betraktninger rundt denne historien. At kvinner som ligner henne ville løpt Jesus i møte, ikke vekk fra han. At jo verre et menneske følte seg, jo større sannsynlighet ville det være for at de søkte tilflukt hos ham. Og Yancey stiller det viktigste spørsmålet man kan stille seg: Har kirken mistet denne evnen? Ja, det har den til stor del gjort, etter min mening. Og en ting som er sikkert er at mer moralistisk, fordømmende forkynnelse vil ikke bedre denne situasjonen.

Må vår Herre Jesus Kristi nåde være med oss, virke i og gjennom oss og bevare våre hjerter myke til evig tid! Amen!

(Ps! Hvis du lurer på hvem Fru Johnsen er kan du lese mer om henne her)

Fotnoter

  1. Bøkene det er snakk om er: Den Jesus jeg ikke kjente og Nådens gåte, begge utgitt på Luther Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.