Ikke følg hjertet ditt?

I et innlegg kalt «Ikke følg hjertet ditt» i Pinsevennenes ukeavis Korsets Seier (KS) skriver «Kreativ pastor» Thomas Neteland om ungdommer og identitet. Millenial-generasjonen er i en kollektiv identitetskrise og de får mange dårlige råd, skriver han. Særlig advarer han mot råd om å «være seg selv» eller «å følge hjertet» når identiteten skal formes. For i hjertet er det … «onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott» som rår grunnen.

Det er en god ting at Thomas Neteland setter fokus på hva som former og påvirker identiteten vår. Det er ingen tvil om at vi kan utvikle negative og i noen tilfeller skadelige bilder av hvem vi er gjennom hvem og hva vi tillater å påvirke vår identitet. I ungdomsalderen er ofte identitetsdannelsen på sitt mest intense og gode råd er kjærkomne. Netelands råd til dagens ungdommer er å finne sin identitet i Bibelen, ikke i seg selv. Følg Jesus, ikke hjertet ditt.

Han oppsummerer med «Identitet er ikke noe man skal programmere selv, det er noe man skal laste ned fra himmelen.» Vi er ikke helt enige i at dette er et godt råd.

Noe av problemet med artikkelen er at Neteland ikke definerer hva han mener med «hjertet». Det kan bety så mangt. Neteland henviser til et skriftsted som forteller om onde ting som kommer fra hjertet. Men på søndagsskolen lærte vi at Jesus bor i våre hjerter. Og Bibelen bruker gjerne «hjerte» når det er snakk om ånd. Så det blir litt merkelig å ikke skulle følge sitt hjerte. I mange tilfeller tror vi at man følger Jesus best om man lytter til sitt hjerte, framfor å slavisk følge en tolkning av Bibelen. Anne Gustavsen roser Netelands artikkel i lederen og sier «I en tid der påvirkningen er maksimal utenfra, finnes det en kilde innenfra, som definerer hvem vi er». Mange vil vel kalle denne kilden nettopp hjertet?

Men vårt hovedproblem med artikkelen er det Neteland skriver om ungdom og identitet.

Vi opplever at Neteland i denne artikkelen tyr til en type «quick-fix» man kan finne i en del selvhjelplitteratur når han skriver at identitet er noe man skal laste ned fra himmelen. Er det virkelig så enkelt? Kan man koble seg på et himmelsk Internett, søke opp identitets-programvaren versjon 7.7.7, trykke download og vipps: Din identitet er nå lastet ned og klar for bruk. Vi tenker at så enkelt er det ikke, og det gjør sannsynligvis ikke Neteland heller. Vår personlige identitet utvikles hele livet gjennom sosialt samspill med omverdenen, gjennom de valgene vi tar og de erfaringene vi gjør.

Neteland mener at å oppfordre unge mennesker, som ennå ikke vet hvem de er, til å «bare være seg selv», er et svært dårlig råd. Vi undres: Hvis man ikke skal være seg selv, hvem skal man da ellers være? Og kan ikke dette være et godt og riktig råd? Er det noe ungdommer opplever så er det gruppepress: Man bør ha de riktige klærne, de riktige interessene, de riktige vennene og det riktige utseende. Det å tørre å være seg selv er alt annet enn enkelt og det krever både mot og karakterstyrke. Kanskje vi alle bør lytte og ta til oss hva Ibsen skriver i stykket Brand:

Vær ikke ett i dag, i går,
og noe annet om et år.
Det som du er, vær fullt og helt,
og ikke stykkevis og delt.

Vi kan være enige med Neteland i at å la følelsene alene være arkitekten når man skal bygge sin identitet, innebærer et usikkert prosjekt. Ikke minst for «generasjon prestasjon»; disse våre ungdommer som blir fortalt at alt er mulig, de kan bli hva som helst bare de legger viljen til. En type mantra som også forkynnes i flere pinse-karismatiske miljøer. Ole Jacob Madsen, som har skrevet boken Generasjon prestasjon: Hva er det som feiler oss?, sier om dette: – Flere forbinder skam med den postmoderne verdenen, hvor man blir fortalt at alt er mulig, og får man det ikke til, er det naturlig å peke på seg selv som grunnen.

Samtidig er ikke følelsene ubrukelig i identitetsdannelsen. Jesus sa at vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og hele vår forstand. Med fornuften og med følelsene. I Guds øyne er altså ikke følelser uviktige. Peder Kjøs skriver i boken Angst: «… er det følelsene som peker ut visse veier for oss, som gir enkelte gjenstander, tilstander, handlinger og individer en spesiell betydning og motiverer oss for å søke mot dem eller å unngå dem. Det er følelsene som gir verden mening og verdi».

Det både Neteland og vi ønsker er at unge mennesker i dag skal søke mot Gud, ikke forsøke å unngå Ham. Her spiller følelsene en større rolle en fornuften. Fornuften er i beste fall som en skipper på følelsenes hav, i følge Kjøs. Det vi ønsker å unngå er en generasjon unge mennesker lammet av skamfølelse, men en generasjon som føler seg elsket og opplever å ha uvurderlig stor verdi. Som den de er, hverken mer eller mindre. Som Jesus påpeker er grunnlaget for å elske andre at man først elsker seg selv. Her har kirken både et stort ansvar og en fantastisk mulighet. Derfor er det utrolig viktig med rause trosfellesskap som evner å romme hele mennesket, dets drømmer og lengsler, tro og tvil, usikkerhet og pågangsmot og ikke minst dets unikhet.

Vi er enig med Neteland at det kan være vanskelig for unge mennesker å orientere seg i den jungelen som livet noen ganger fortoner seg som. I denne jungelen er det en kakofoni av stemmer som gjør krav på ens oppmerksomhet, og som gjør hevd på å fortelle Sannheten. En må mene, tenke, se ut på en bestemt måte og gjøre visse ting for å være akseptert. Dessverre er det ikke alltid slik at kirken er en frisone for feilaktige «sannheter». Også i kirken kan man bli fortalt at man må være på en bestemt måte for å være akseptert av Gud. En gammel klassiker av Ingemar Olsson sier det så fint:

Du vet väl om att du är värdefull
Att du är viktig här och nu
Att du är älskad för din egen skull
För ingen annan är som du

Det finns alltför många som vill tala om
Att du bör vara si och så
Gud Fader själv, han accepterar dej ändå
Och det kan du lita på

Derfor tenker vi man finner sin identitet både ved å søke inn i seg selv, og ved å søke utover mot fellesskapet og oppover mot Gud. Det er ikke et enten eller, men et både og.