Arven etter Edin Løvås

Noen bøker treffer tiden vi lever i bedre enn andre. Det gjorde boken «Veien videre – Arven etter Edin Løvås» som kom ut på Verbum forlag denne våren.

Det utgis mange bøker i Norge hvert år. Vi snakker over 10 000 bøker med svært varierende kvalitet og innhold. Noen bøker er gode og kanskje til og med viktige. Andre er ingen av delene. Noen treffer tiden vi lever i bedre enn andre. Det gjorde boken «Veien videre – Arven etter Edin Løvås» som ble utgitt denne våren. Dette er en bok jeg tror vi trengte. Og vi trengte den akkurat nå. Hvorfor?

Våren 2020 kommer til å bli husket av alle som opplevde den og den vil bli pensum i historie i skolen i overskuelig fremtid. Antakelig sommeren og høsten også. Når vi i fremtiden snakker om våren 2020 kommer vi ikke til å snakke om været. Årets vår vil bli husket for en spesiell ting: Et nytt koronavirus som forårsaket sykdommen Covid-19. Vi vil huske dramatiske bilder av overfylte sykehus og gravplasser i Italia og Spania. Vi vil huske at Norge og verden for øvrig stoppet helt opp, nedstengte skoler og barnehager, massive permitteringer.

Jeg tror også mange vil huske frykten vi kjente på. Hvor mange vil dø? Hva vil skje med verdensøkonomien? Vil jeg beholde jobben? Har jeg en underliggende sykdom som jeg ikke kjenner til som sammen med viruset kan ta knekken på meg?

Frykt har en tendens til å få frem det verste i oss, dessverre. I forvirringens og fryktens kjølvann har vi sett en sterk oppblomstring av konspirasjonsteorier denne våren. I kristne miljøer har disse blitt koblet opp med endetidsspekulasjoner av mørkeste sort. Vi har sett nye tendenser til nasjonalistisk og proteksjonistisk tankegods spre seg som en pest blant redde, kristne mennesker.

Det skal sies at de fleste av oss ikke havner der. Men i kriser kan vi alle komme til å feste blikket på feil sted. Ja, tider som de vi lever i akkurat nå kan lett føre oss bort fra det sentrale i troen vår. Bort fra Kristus.

Da passet det veldig godt at denne boken kom akkurat nå. Dette er ikke en bok om krisehåndtering eller om tegn i tiden. Du finner ingenting her om pandemier eller Anti-krist. Allikevel var timingen for utgivelsen av denne boken helt riktig. Her forteller et knippe norske og svenske kristne ledere om sine møter med Edin Løvås. Vi leser om hvordan han har påvirket deres kristne vandring og utvikling. Her er det rom for undring og grubling, tvil og skepsis, glede og frustrasjon.

For de som ikke kjenner til Edin Løvås var han en omreisende forkynner og forfatter med tilhørighet i Misjonskirken Norge. Han regnes som retreatbevegelsens far i Norge og søkte gjennom hele livet å samle troende på tvers av kirkesamfunnenes begrensende strukturer til å lære å leve tett med Jesus. Når jeg leser denne boken blir det også tydelig at han langt på vei må ha lykkes med det. Det skinner sterkt igjennom at Edin Løvås´ påvirkning på de ulike forfatterne ikke ledet dem mot ham selv, men mot Jesus. Og det gjorde lesningen av denne boken med meg også.

Helt i starten av boken, som en prolog til det boken videre kommer til å handle om, kan vi lese om en erkjennelse eller åpenbaring Edin Løvås fikk etter å ha lest et avsnitt i heftet «I Ham» av A.B. Simpson: Simpson beskriver hvordan vi kristne stadig ender med å søke den rette lære, den rette organisasjonsform osv. Alle de riktige tingene i stedet for å søke personen Jesus. «Der og da fattet jeg en beslutning, dels av vilje, dels levendegjort av Den hellige ånd: ‘Edin, du skal bruke livet ditt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne’. Og det har jeg da gjort» (Veien videre – arven etter Edin Løvås s. 9).

I bokens mange essayer berøres temaer som tvil og skepsis (Erik Andreassen), evangelisering (Siri Iversen), kristen trospraksis (Stian Kilde Aarebrot) bønn (Anne Kristin Aasmundtveit, Bjørn Olav Hansen) makt (Tormod Kleiven) og flere andre. Dette er temaer som lett kunne endt opp med å bli formidlingen av «den rette lære». Men det skjer ikke. Ikke i noen av essayene. Derimot preges de av den undrende og spørrende tilnærmingen som Løvås representerte. På den måten tas leseren med i drøftingen og refleksjonen over det som skrives.

For meg som har et perifert forhold til Løvås ble boken også en innføring i hans grunnleggende kristne tanker. Det jeg sitter igjen med som noe av det mest sentrale her – foruten den sterke hengivenheten til Kristus – er ærlighet. Gud vil heller ha din ærlige tvil enn din krampaktige tro. Han vil heller ha en bønn som kommer fra dypet av deg enn en påtvunget lovsang. Også i menighetslivet er ærligheten avgjørende. Gjør det deg godt å delta i den kirken du går i? Våger du å kjenne etter? Leder pastoren din deg mot den friheten og nåden du finner hos Jesus eller leder han/hun deg mot seg selv?

Den første boken Edin Løvås skrev bar tittelen: «Kanskje dette er veien?». Den kom ut i 1950. Han var ganske ung da. Det forteller mye om hvem han var. Det er ikke skråsikkerheten som skinner igjennom her. En skulle kanskje tenke at en urolig tid som den vi lever i nå krever selvsikre ledere. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror vi trenger ledere som klarer å leve med et «kanskje». Det sanne i kristendommen handler til syvende og sist ikke om den rette læren, men om å oppdage og gjenoppdage Jesus.

Se nærmere på boka

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.