Etterlyst: trygge ytringsrom

Jeg er opphengt i ord.
Hvis du og jeg møtes, kommer jeg ikke til å huske senere hva du hadde på deg, men det er godt mulig jeg husker ordrett noe av det du sa. Da jeg var ungdom, hadde jeg i perioder en uvane som gikk ut på å telle bokstavene i setninger jeg leste. Det siste var nok preget av stress mer enn av overskudd, og heldigvis finnes det mer konstruktive måter å benytte opphengtheten i ord på.

Unni Anita Skauen bor i Fredrikstad med mann og to barn, katt og hund. Hun er utdannet allmennlærer, har tidligere jobbet i blant annet Kirkens Nødhjelp og Sjømannskirken, og jobber i dag med religionsdialog og undervisning i foreningen Dialogforum Østfold.

I dag jobber jeg med religionsdialog. Med å legge til rette for møteplasser der mennesker med ulik tro og kultur kan snakke om det de har felles, og det som skiller. Iblant underviser jeg ungdom, og vi snakker om ting som ytringsfrihet og uenighetsfellesskap. Vi trener på å snakke sammen, på en god måte, om det vi er uenige om. Uansett hva ulikheten består i, om det handler om tro, politiske meninger eller mindre dyptgripende uenighet, kan vi øve oss på å møte hverandre på en god måte. Anerkjenne hverandres oppriktighet, vise positiv nysgjerrighet, søke å forstå den andre bedre. Men det krever trygghet.

Ungdommene setter iblant ord på at det føles skummelt å ytre seg, spesielt om en er usikker på hva en egentlig tenker og mener om en sak. En risikerer å virke dum, bli tatt i å «mene feil», at andre himler med øynene eller at det rett og slett blir dårlig stemning. Da er det tryggere å holde ordene inne. Frykten for å bli avvist, trumfer behovet for å uttrykke seg.

Ytringsrom har blitt et nytt favorittord for meg (det har 10 bokstaver, om du ikke allerede har talt). Det er ikke bare ungdom som trenger trygge ytringsrom for å tørre å uttrykke nye, usikre, uferdige tanker. Behovet for trygghet og tilhørighet er blant våre sterkeste drivkrefter hele livet: Vi søker til flokken. Vi vil unngå å gjøre noe som truer vår plass i den. For å motvirke denne iboende tendensen til helst å søke det kjente og trygge, må vi på samfunnsnivå legge aktivt til rette for gode møteplasser som går på tvers av grupper, kulturer og tro. Slik jobber foreningen jeg er en del av, og slik jobber dialoggrupper over hele landet. Hva da innad i menighetene?

For mange representerer menigheten den viktigste flokken. Menigheten sikrer grunnleggende behov for fellesskap og tilhørighet. Er det kanskje derfor det å sette ord på ulikhet og uttrykke usikkerhet blir ekstra sårbart akkurat her? Her hvor vi er enige om så mye, her hvor vi deler det aller viktigste, og helst skal framstå som «én kropp»? Min erfaring er at undrende trostanker kan møte ulike former for motstand, som ikke bunner i vond vilje. Spørsmål oppfattes iblant som truende: «Det du tar opp nå er store spørsmål, det er nok ikke alle her i menigheten som er klare for dem.» Som unødvendig kompliserende: «Du grubler så mye. Jeg er bare kristen, jeg!» Som grunnleggende negative heller enn sannhetssøkende: «Du er kritisk, du.» Eller selvfølgelig som ubibelske, slik mesteparten av kristen uenighet koker ned til spørsmål om hva det egentlig betyr å ta Bibelen på alvor.

Selv om motstanden ikke bunner i vond vilje, tror jeg den kan virke hemmende for utvikling av sunn og slitesterk tro. Om enkel barnetro eller radikal ungdomstro skal overleve ny kunnskap, nye erfaringer og iblant frustrerende innsikt i livets gråtoner og nyanser, trenger vi flere trygge ytringsrom i menighetene. Om vi virkelig ønsker åpenhet, må vi aktivt heie den fram. Fordi behovet for tilhørighet er så sterkt, må vi aktivt legge til rette for at det skal være trygt å være ærlig. Som i religionsdialogen er det også her avgjørende at vi anerkjenner hverandres oppriktighet og forsøker å forstå hverandre, fremfor å se hverandre som trusler.

Jeg er opphengt i ord. Tale er sølv, men taushet er gull, sier et gammelt ordtak. Heldigvis er det ikke fra Bibelen, så slipper vi akkurat den debatten.

—

Gå gjerne inn på vår dialogside og diskuter videre.