Tro, tvil og rollemodeller

Hvor lenge siden er det du gikk på vannet midt under en vinterstorm? Eller sloss mot en bjørn med bare nevene og vant?

Hvis du svarer aldri på disse spørsmålene blir jeg ikke overrasket. Men hvis jeg spør: Hvor lenge er det siden du kjente på tvil, og du svarer senest i dag, så har vi en felles erfaring.

Hvis du som leser dette har erfaring med søndagsskole, og kanskje har noen år på nakken, er det en mulighet for at du kjenner denne sangen:

Jeg er ei lita jente – Og jeg en liten gutt
Og jeg vil ligne Daniel – Og jeg vil ligne Rut 
For Rut hun var så god og sann 
Og Daniel han var modig, han 
Jeg er ei lita jente – Og jeg en liten gutt.

Det er mye man kan si om denne sangen, ikke minst hvordan den opprettholder et stereotypisk kjønnsrollemønster. Gutter skal være modige, og jenter gode og sanne. Kanskje er sangen datert, men den tar opp noe alle voksne som har barn er opptatt av: Gode rollemodeller for sine barn. Men er man egentlig sikker på at personer som Daniel, Rut, Josef og Ester er de beste rollemodellene for våre barn? Hva er det du sier, sier du. Les litt lenger før du avskriver meg helt.

Troens Walk of fame

Trosheltene i bibelen kan vi lese om i Hebreerbrevet kapittel 11, som vi kan kalle troens Walk of fame. Menn, og noen kvinner, som utrettet store ting for Gud. Og voldsomme ting som å seire i krig og drive fiender på flukt. Daniel er ikke nevnt ved navn, men det står i vers 34 om noen som “stoppet gapet på løver”. De som kjenner historien vet at han ble kastet i løvehulen fordi han nektet å innrette seg etter et påbud fra Kong Dareios om ikke å be til andre guder. Ikke nok med at han ble kastet ned i en hule med løver; for å sikre seg at han ikke skulle rømme(!) ble hulen forseglet med en stor stein. I denne hulen måtte han tilbringe natten. Og “against all odds”, som Phil Collins synger så smørfint, så ikke bare overlevde han, men han fikk seg nye pelskledde venner.

Daniel med sine nye venner

Det krever både et stort mot og en stor tro for å kunne leve og gjøre som Daniel. Jeg vet ikke om jeg innehar en slik tro eller et slikt mot. Jeg har rett og slett litt vanskeligheter med å identifisere meg med Daniel. Daniel kunne tyde drømmer og syner. En gang skrev Gud en beskjed til kong Belsasar på stueveggen hans med en fysisk finger! “Mene, Mene, tekel, Ufarsin”. Daniel var selvsagt den eneste som kunne tyde det. Det er ikke hverdagskost i dag, for å si de mildt. Han så vennene sine bli kastet i en brennhet ovn, så varm at de som skulle kaste dem ned i ovnen brant opp før de nådde fram til selve ovnen. Men disse gutta steg ut av ovnen uten et eneste brannsår eller svidd hårstrå. Jeg tenker at slike opplevelser er trosstyrkende. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Derfor er det vanskelig for meg å identifisere meg med Daniel.

“Unsung hero”

Det finnes en person i bibelen det ikke lages sanger om. Han blir ikke nevnt som et forbilde for hverken barn eller voksne. I stedet har han fått et heller tvilsomt kallenavn hengende fast ved seg: Tomas Tvileren. En av de 12 disipler Jesus valgte ut, men ikke den mest markante av dem. I motsetning til Peter var han sjelden talsmann for de øvrige disiplene, og når han først uttaler seg er det ofte en skeptisk, pragmatisk og spørrende stemme vi hører.

For eksempel den gangen Lasarus ble syk og døde. Etter å ha fått beskjed om at Lasarus var syk, ventet Jesus et par dager før han sa til disiplene: “La oss dra tilbake til Judea.” Disiplene som hadde ferskt i minne hva som skjedde sist gang de var i det området, blir forskrekket og utbryter: “Rabbi, nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du tilbake dit igjen?“. Etter litt fram og tilbake, sier til slutt Tomas, noe lakonisk, til de andre disiplene: “Også vi går med, slik at vi kan dø sammen med ham“. Studiebibelen sier om Tomas her at hans ord ikke vitner om noen overflod av tro, men de uttrykker i hvert fall mot og vilje. Tomas er både modig, pragmatisk og en anelse pessimistisk. Han er klar over at ved å følge Jesus til Judea, er mulighetene for at både Jesus og han selv vil bli drept store. Men det kommer ikke på tale å svikte Jesus nå. Som mange før og etter han er han villig til å dø for en sak han tror på.

Under det siste påskemåltidet Jesus holder sammen med disiplene, underviser Han dem grundig om hva hans død og oppstandelse vil bety for dem. Men, som Jesus ofte gjorde, snakker han i bilder og i lignelser. For disiplene er det gåtefullt og de skjønner ikke alltid hva Jesus mener. I Johannes 14:3-4 sier Jesus følgende: “Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går vet dere veien.” På dette tidspunktet var nok alle disiplene forvirret og usikre på hva som skulle skje, og ikke minst hva i all verden betyr det Jesus sier? “Nei“, sier Tomas, “vi har ingen aning hvor du er på vei. Hvordan i all verden skal vi kunne vite veien?“.

Å ikke få være med på festen

Allerede dagen etter sin død viste Jesus seg for Maria Magdalena og disiplene. Men en person gikk glipp av festen. “Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.“. Bibelen forklarer ikke hvorfor Tomas ikke var sammen med de andre akkurat den dagen. Det står derimot at de andre disiplene gjemte seg bak låste dører av frykt for jødene. Kanskje det sier noe om Tomas’ sitt mot? At han ikke gjemte seg som de andre. Uansett åpenbarer Jesus seg for disiplene som er tilstede og viser dem sine sårmerkede hender og side.

Stemningen er på topp da Tomas entrer rommet en tid etter at Jesus har forlatt dem. “Vi har sett Herren“, roper de entusiastisk i munnen på hverandre. Det er da festdreperen Tomas uttaler de ordene som har gitt han det lite flatterende tilnavnet “tvileren”: “Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.”

Tomas og jeg

Jeg vet at hadde jeg vært i Tomas’ sine sandaler hadde jeg reagert på samme måte. At den mannen han så pisket til det ugjenkjennelige, korsfestet på hender og føtter og som helt tydelig døde, skulle være oppstått? Det er for godt til å være sant! Jeg kan identifisere meg med Tomas. I Tomas har jeg funnet min tvillingsjel (Toma betyr tvilling på arameisk). Jeg er en skeptiker. Jeg har en undersøkende natur. Jeg synes ofte skriften er uklar og motstridende. Som Tomas sier jeg ofte: “Nei, dette skjønner jeg ikke”.

Jeg har vært på utallige møter med “store” predikanter som hevder å ha sett lamme gå, døve høre og blinde se. Ikke en eneste gang har jeg opplevd at mennesker med disse utfordringene er blitt helbredet på disse møtene jeg deltok på. Derfor er jeg nesten alltid skeptisk når man annonserer møter med en eller annen predikant som har utallige under og mirakler på sin CV. Som Tomas må jeg se det med egne øyne for å tro det.

Tvil – et skjellsord

Det er få kristne som vil bli kjent som han eller hun “som tviler”. I visse trosmiljøer oppleves det både vanskelig og ubehagelig å ytre sin tvil. Man kan bli sett ned på, eller oppleve å få et typisk kristelig råd: Les som det står, tro som det står. Svar som høres besnærende fine ut, men mangler helt substans. Mange velger derfor å kjempe alene med sin tvil, sine spørsmål og undringer midt i forsamlingen, og opplever derfor en form for ensomhet og utenforskap. Andre orker ikke å leve med den indre konflikten og forlater både fellesskapet og troen. Det er for alle disse menneskene jeg håper Tomas kan bli et forbilde. Mannen som mitt i feiringen, gleden og lovprisning turte å verbalisere sin tvil. “Jeg hører hva dere sier gutta, og tror dere på at graven var tom, men at Jesus er stått opp fra de døde? Nei, sorry, det tror jeg ikke før jeg får se det med mine egne øyne!

Tvil er ikke det motsatte av tro

Dette jeg skriver nå er svært viktig: Tvil er ikke det motsatte av tro! Det er ikke slik at du enten er en tviler, eller så er du en troende. Å kjenne på og kjempe med tvil er det mest naturlige et kristent menneske kan gjøre. Det er derfor urettferdig og misvisende at versene i Johannes 20:24 – 31 har overskriften Tomas Tvileren (i 1985 oversettelsen). For det første ber ikke Tomas om noe annet for seg selv enn hva Jesus rett før hadde gjort for de andre disiplene: “ …Da kom Jesus; han stod midt i blant dem og sa: “Fred være med dere”. Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren“(vers 19-20). På tross av at de andre disiplene hadde fått sett Jesu sårmerkede hender og side – og slik blitt overbevist, velger man altså å utpeke Tomas som tvileren med stor T når han krever det samme.

Men enda mer interessant er hva vi kan lese i Matteus 28,16-17: “Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem i stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham: men noen tvilte.” Noen tvilte! Jeg tviler på at Tomas var en av disse (pun absolutely intended…). Til tross for at de visste/trodde at Jesus hadde stått opp fra de døde, de så han med egne øyne, bar altså noen fortsatt på en tvil.

Tro = skråsikkerhet

Nei, det er tro ikke. Tro er ikke det samme som å være skråsikker. Hvis det er slik kan jeg ikke være en sann troende hvis det finnes tvil i livet mitt. Lars Roar Langslet, tidligere stortingspolitiker og forfatter, sier det så fint: ” En religiøs tro som aldri har kjent tvil, kan avsløre seg som umoden og forsvarsløs i samspillet mellom mennesker“.

Jeg tenker at en moden tro er en tro som tror til tross for. Det er en tro som kan verbalisere både en sunn skepsis og sann tilbedelse. En tro som noen ganger sier Jeg tror det ikke før jeg ser med mine egne øyne, og andre ganger sier Min herre og min Gud. En moden tro er en tro som takler livets spenn mellom Herren er min Hyrde, jeg mangler ingenting og Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. En skråsikker tro kan være som dominobrikker, faller en så tar dem med seg alle de andre.

Når den “skråsikre” troen utfordres kan det få uønskede og dramatiske konsekvenser.

Tomas, du og jeg

Jeg håper du, som meg, kan se at det er mulig å leve godt som kristen med tvil i sitt liv. Jeg håper at du som Tomas våger å være ærlig om din tvil og våger å stille deg selv og andre de vanskelige spørsmålene. En ting jeg vi si til avslutning er: Jeg mener ikke å idealisere tvil. Noen ganger er tvilen så vond og altoppslukende at den kan kvele livsgnisten i troslivet. Tro meg, jeg har vært der. For meg hjalp det å kunne sette ord på frustrasjonen over Guds fravær og vite at Gud rommer det. Han rommer mitt sinne, min skuffelse, min undring, min tilbedelse og min vaklende tro. Samtidig skal du ikke se på tvilen som en svakhet. Bibelen oppfordrer til og applauderer sunn skepsis. Prøv alt, og hold fast på det gode, skriver Paulus. Om jødene i Berøa kan vi lese at de hadde et edelt sinn. Hvorfor? De gransket skriftene daglig for å se om det Paulus og Silas forkynte stemte. Jeg avslutter med noen vise ord fra pinsemunken Peter Halldorf: “Å tvile og snakke om tvilen er derfor aldri en trussel mot ekte tro. De som overlever best, er de som lever med sin tvil.”

2 kommentarer

  1. Avatar Charlotte sier:

    Rått å lese om Tomas på denne måten. Han som ved all sin menneskelighet har fått et stempel av oss som har lest om ham som noen vi ikke bør se opp til. Men som vi egentlig kanskje kan kjenne oss mer igjen i. Så godt å lese, minne seg om og få oppklaring i. Gud rommer tvilen, sinnet, tilbedelsen,spørsmålene og kanskje til og med også fornuften?

  2. Re:tro Re:tro sier:

    Takk for hyggelig kommentar! Jeg tenker at Gud ikke bare rommer fornuften, men han har også skapt oss med den for at vi skal bruke den. En fornuftig person er person med god dømmekraft og det er virkelig noe å trakte etter å være:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *