Snakk ærlig om tvil

Jeg kan tenke meg mange grunner til at man ikke snakker om tvil i en menighet eller en kristen forsamling, men jeg ser ingen veldig gode grunner.

I tjue år har jeg undervist i kristen tro og tvil på Sagavoll folkehøgskole og her lagt vekt på at ærlighet i møte med Gud og hverandre er en bra ting. Jeg blir stadig vekk forundret over hvor mange kristne ungdommer som aldri har hatt en arena for å snakke om sin tvil. Det finnes en del skjulte og ensomme tvilere der ute. Kristne miljøer som ikke gir rom for tvilen, legger opp til et maskespill som skader troen mer enn noe annet. Men jeg gleder meg over at flere og flere setter tvil på dagsordenen nå om dagen.

Jeg kjenner kristne som sier at de aldri tviler. Det er helt greit. Vi er forskjellige. Alle tviler ikke. Selv har jeg nok alltid tvilt. Jeg har alltid gått med mange spørsmål til troen min, for ofte tar tvilen form av spørsmål. Det er sjelden jeg er helt sikker. Tvilen min har heller ikke forsvunnet ved bønn. Den er der, men ikke like sterk bestandig, og ikke med samme innhold. Det er vel sånn jeg er, tenker jeg. Men jeg har opplevd det svært befriende å få sette ord på det jeg tror og tviler på. Jeg har da også en grunnleggende tro på at Gud ønsker ærlighet, ikke rollespill. Jeg kan ikke forestille meg at Gud ikke tåler tvil når til og med Jesus på korset satte ord på sterk tvil: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Flere av salmene er da også sterke uttrykk for tvil.

Etter at jeg for fem år siden ga ut boken Tro under tvil, har jeg reist rundt i ulike menigheter og kristne miljøer, fra Den norske kirke til pinsemenigheter, og snakket om dette. Den vanligste reaksjonen når vi åpner opp om vår tvil, er at folk senker skuldrene og puster ut. Ei dame som kom bort og takket etter et foredrag, fortalte at hun hadde vokst opp i et miljø der de fikk høre at tvilen kom fra djevelen. Da skjønner jeg at det blir farlig å tvile. Jeg har vel bare en gang blitt møtt med total stillhet i en menighet. Jeg skjønte at det ikke hadde falt helt i god jord der, men det er absolutt unntaket. Noe av et fineste jeg opplever er når godt voksne og eldre åpner seg opp for hverandre. Det er trosstyrkende det.

Den vanligste grunnen til at det i noen miljøer ikke har vært rom for samtaler om tvil, er at man heller vil høre sterke vitnesbyrd om tro. Jeg forstår det, men jeg tror ikke det er sunt. La meg ta et nærliggende eksempel. På Sagavoll har vi morgensamling hver dag. Tenk om vi sa at vi vil bare høre suksesshistoriene til folk, alt de har lyktes med og fått til. Hva ville da skjedd med miljøet? Jo, de som ikke får til alt, som sikkert er de fleste, eller de som sliter med noe i livet sitt, ville ikke ha noen å speile seg i, ingen gjenkjennelse, ingen signaler om at det var normalt å ikke få til alt. Det som faktisk er tilfelle er at når noen åpner opp om at livet ikke er perfekt, skjer det noe med de som hører på, rommet blir større, det blir mer raushet mellom folk. Det blir rett og slett bedre for alle å være der. Derfor må vi snakke ærlig om både livets oppturer og livets nedturer.

Det er som sagt ikke alle som sier de tviler. Men det er en form for tvil alle burde ha, og det er den tvilen vi kan kalle sunn skepsis, eller sunn fornuft. Det er kanskje uvant for en del å tenke på dette som tvil, men det er det. Hvis vi ikke har denne påskrudd, er vi et lett bytte for folk som vil manipulere oss. Det finnes mange triste historier der predikanter eller prester har ledet forsamlingen sin på villspor. Det er både sunt og lurt å stille spørsmål som: Er dette virkelig sant? Har Gud virkelig sagt? Eller, er dette en riktig måte å bruke Bibelen på? En maktsyk leder vil kreve lydighet og stemple tvilen som uvelkommen. Da må varsellampene lyse.

I boken min har jeg en liste over sju temaer som er typisk kristne tvilsområder. Det kunne sikkert være flere. Men disse sju er: Gud, Jesus, Bibelen, meg selv, de kristne, det ondes problem, og frelse og fortapelse. Når jeg ber elevene skrive hvor sterk tvil de har knyttet til hver av disse områdene, på en skala fra 1 til 10, blir det veldig synlig hvor ulike vi mennesker er. En kan tvile mye på om Gud i det hele tatt eksisterer, mens en annen er i sterk tvil om hun er god nok kristen. For en kan det ondes problem rive og slite i troen, en annen syns ikke det er noe problem.

Vi kan også se at for noen er tvilen nesten rent intellektuell og hodestyrt, mens andre har masse følelser knyttet til sin tvil. Når vi begynner å snakke sammen, øker vår forståelse for de andre. Ingen skal behøve å være redd for å si det hun eller han tenker. Et sant kristent fellesskap tåler en slik ærlighet.

Det kom en mann bort til meg da jeg stod og solgte boken min en gang. Han så på den og sa til slutt at han ikke ville kjøpe den fordi han var redd for at han da kom til å begynne å tvile. En elev kjøpte boken til sin mor fordi han mente moren burde tvile litt mer. For meg har det utelukkende vært trosstyrkende å jobbe med dette materialet. Ærlighet og tro er gode sammen.

Om Tom Arne Møllerbråten

Tom Møllerbråten er utdannet lektor med hovedfag i kristendom. Han jobber som lærer på Sagavoll folkehøgskole og har gitt ut boken “Tro under tvil” på Verbum forlag.

Les mer av Tom Arne Møllerbråten

1 kommentar

  1. Avatar Ågot Cecilie sier:

    Jeg er mer redd for den «absolutte» sannhet, enn den ærlige tvilen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *