Alles tjener?

Kristne ledere som må forlate sin stilling på grunn av maktmisbruk begynner å bli mange. Har vi undervurdert hva makt gjør med mennesker?

Det går stadig kortere tid mellom nyhetene om kristne ledere som ufrivillig har måttet fratre sine oppgaver som pastor eller andre lederverv på grunn av en eller annen form for maktmisbruk. Ikke hver gang er det like overraskende, men det går alltid inn på meg. Særlig vondt er det når ledere jeg inspireres av og liker har vist seg å være en annen enn jeg trodde. Overskridende adferd og utnyttelse av sin posisjon for å oppnå privilegier skjer noen ganger der en venter det minst.

Historier om mennesker som har blitt utnyttet og misbrukt, samt åndelige overgrep har blitt altfor vanlig i kristne sammenhenger. Vi er altså ikke det spor bedre enn andre sekulære virksomheter på dette området, hvis vi trodde det.

Hva makt gjør med oss

Makt er ikke til å spøke med. I en artikkel i Morgenbladet 3. november i år skriver Kjetil Raknes om politikere som ufrivillig må forlate sine statsrådsposter eller blir skiftet ut ved valg. Frykten for at livet blir et antiklimaks etter å ha innehatt noen av landets høyeste posisjoner, er sterk. Mange er ikke klare for å forlate sin stilling. Raknes gjør oss oppmerksom på at det som kanskje for de fleste av politikerne er hovedårsaken til at de holder på posisjonen så lenge som mulig, er den makten de besitter. Og de er ikke bevisst hva det å ha så stor makt har gjort med dem.

Det har ikke manglet på skandaler blant våre øverste politiske ledere heller de siste årene. Først fikk vi flere #Metoo-saker, deretter fulgte det på med juks med pendlerboliger, inhabilitet og aksjehandel. Raknes refererer til boken Corruptible – Who Gets Power and How it Changes Us av Brian Klaas, og skriver at, «… makt gjør oss mer selvsentrerte, mindre empatiske og mer villige til å ta risiko. Makten gir en rus der vi overvurderer egne evner og lettere engasjerer oss i grenseoverskridende adferd».

Skandalehistoriene vi hører om kristne ledere bekrefter også karakteristikkene Raknes bruker. Makt leder oss inn i fristelser og gjør oss blinde for vår væremåte overfor andre. Og som med politikere som blir beruset av alt det makten fører med seg, kan kristne ledere også bli mer opptatt å beholde sin makt enn å følge Jesus.

Tjene, ikke herske

Det kan kanskje virke som om det er et skred av kristne ledere som snubler for tiden. Men antakelig har ledere snublet til alle tider. Kanskje det oppleves tryggere å fortelle om overgrep og maktmisbruk nå enn det var tidligere? Det er i alle fall ingen grunn til å tro at det å få makt virket annerledes på mennesker før i tiden enn i dag.

Etter å ha fulgt Jesus rundt og registrert hans stadig økende popularitet, begynte disiplene hans å ane at Jesus med tiden kunne komme til å bli en stor hersker. De hadde helt fra de var barn lært at det en dag skulle komme en frelser, Messias, som skulle befri sitt folk fra fangenskap og tyranni. Hvis dette var Jesus, gjaldt det å sikre seg de beste posisjonene. Jakob og Johannes var særlig frempå og ba om å få sitte ved Jesu høyre og venstre side når han hadde etablert sitt rike. Dette irriterte naturlig nok de andre disiplene.

Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Markus 10, 42-45)

Jesu respons til sine disipler her gir oss en av de tydeligste illustrasjonene på hva Guds rike er og ikke er. Hele verden er basert på hierarkier man kan klatre oppover i ved å dytte andre ned. Systemer som opprettholder fattigdom og rikdom. Makt og avmakt. Riker og landegrenser som har blitt til gjennom utøvelse av vold, krig og undertrykkelse. I Guds rike gjelder det motsatte. Her blir man stor ved å avstå fra makt. Ved å tjene, ikke ved å la seg tjene.

Når det skjønne tilgrises

Makt ikke bare fører med seg fristelser. Makt er i seg selv en fristelse. Brian Zahnd skriver i boken «Beauty will save the world» om hvordan skjønnheten i det kristne budskapet går tapt så fort det assosieres med makt. Og det har det gjort helt siden keiser Konstantin innførte kristendommen som statsreligion i Romerriket. Det har ført til århundrer med kamp for å beholde makt og innflytelse for kirken. Altså det motsatte av det Jesus forkynte.

Zahnd skriver videre om hvordan kristne, også i vår tid, har latt seg forlokke av maktens muligheter. Ved å søke politisk makt kan man ta Amerika (eller Norge) tilbake for Gud. Man kan få landets lover til å baseres på de 10 bud og andre etiske føringer man mener å finne dekning for i Bibelen. Der hvor en slik teologi får fotfeste er veien kort til at menighetene utvikler seg til politiske heiagjenger. Det kjempes kamper man tror er viktige for Gud gjennom virkemidler som Jesus advarer mot. Og Jesu budskap om tilgivelse, nåde og gjenoppretting blir den store taperen. Guds rike mister skjønnheten og tilgrises av politisk retorikk som ekskluderer og splitter.

I Matteus kapittel 4 leser vi om da djevelen forsøkte å friste Jesus til å legge verden under seg. Han tok med Jesus …opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» (v. 8 og 9). Zahnd peker på at fristelsen for Jesus her ikke besto i å herske over verden i seg selv, men i alt det gode man kan virkeliggjøre med en slik makt. Tanken er edel, men Jesus vet at hans rike aldri kan utbres på denne måten. Å herske er djevelens måte. Det har alltid et element av undertrykkelse med seg.

Zahnd forholder seg ikke til djevelen som et konkret vesen, men som et symbol for de destruktive dragningene i oss. Det er disse kreftene Jesus trosser når han nekter å gi etter for fristelsen. For Guds rike blir synlig ved å tjene, ikke ved å herske. Det blir virkelig ved å elske sin fiende, ikke nedkjempe han. Ved avmakt, ikke makt.

Jesus motsto djevelens fristelse. Kirken, på sin side, har ikke vært like avvisende. Resultatene kjenner vi, men fremdeles insisterer mange på at Guds rike kan fremmes politisk og i lovverket. Jeg tror Gud fremdeles er like lite interessert.

Mye godt kan fremmes gjennom politiske prosesser. I Norge har vi et liberalt demokrati som, tross sine svakheter, representerer det beste politiske system vi har sett til nå. Vi kan kritisere makten og makten er begrenset av lovverk og institusjoner. Jeg stemmer ved valg og oppfordrer alle til å bidra til å ivareta og fremsnakke vårt gode politiske system. Samtidig vet jeg at alle forsøk på å fremme Guds rike gjennom statsmakt kun har vært til skade. Jesus sa til Pontius Pilatus at hans rike ikke var av denne verden. Det kan ikke vedtas. Det kan ikke stemmes over. Guds rike kan bare ta bolig i de som vil leve det ut.

Bygge Guds rike

Ingen er fritatt fra maktens fristelser. Kristne er ikke mer immune enn andre. Den lærdommen må være med i utformingen av fremtidens menigheter. Pastorer og predikanter må varsomt og kjærlig løftes ned fra pidestallene vi har plassert dem på. Fellesskapet må bygge på erkjennelsen av vår kollektive ufullkommenhet.

Vi trenger ikke predikanter som imponerer oss. Vi trenger ikke menigheter der våre sår og svakheter er forstyrrende elementer. For meg er den amerikanske presten Nadia Bolz-Weber en god veiviser til et fellesskap hvor Guds rike kan bli synlig gjennom det ufullkomne. Jeg lar henne lyse velsignelsen, gjennom sin omskrivning av saligprisningene, over de av dere som vil ha den:

Nadia Bolz-Weber lyser velsignelsen slik bare hun kan gjøre det.

Anbefalt lesing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *