Verdens synd og sosiale medier

Sosiale medier har gitt oss en verden av muligheter. Vi får kontakt med venner vi hadde glemt at vi hadde og får vite hvor de har vært på ferie i sommer og hva de spiste til middag i dag. Vi blir overveldet over alle som husker at vi har bursdag og gleder oss med de som har fullført en utdanning, fått ny jobb, ny kjæreste eller tatt lappen.

Men sosiale medier har mer å tilby enn tilsynelatende uskyldig hygge. De ulike plattformene gjør noe med oss. Eller rettere sagt, de appellerer til og spiller på noen latente mekanismer i oss. Det er nemlig ikke sånn at sosiale medier bare hjelper oss å huske på hvem som har bursdag eller å sende koz og klemz hit og dit. I det digitale univers er du selv en aktør, og her handler det meste om markering, iscenesettelse og identitetsskaping. Ettersom det er synlig for omverdenen hvem som får din tommel-opp og hvem som får ditt sint-ansikt, får du samtidig fortalt noe om deg selv. For ikke å snakke om hva profilbildet, rammen til profilbildet og det du publiserer av bilder og meldinger, kommuniserer. Ingenting er nøytralt her. Alt er kommunikasjon.

Bli med i krigen

Det finnes veldig få, om noen, virkelig uavhengige mennesker. Vi søker fellesskap, helst til grupper vi identifiserer oss med og vi har alle modeller vi ser opp til. Anerkjennelse fra disse har stor betydning for vår livskvalitet. Og her ligger kilden til et mørkere potensial i de sosiale mediene. Et potensial til å hente frem det verste i oss. På nettet finner du nemlig ikke bare dine venner. Dine fiender er der også. Dermed er du gitt muligheten til å møte dem på den digitale slagmarken.

Det er en krig for alle nå, skriver Lena Lindgren i boken «Ekko», en bok som illustrerer hvordan sosiale medier fanger og besetter oss. Lindgren belyser, ved hjelp av filosofen René Girard, hvordan det å lete etter fiender og syndebukker har preget menneskeheten lenge før begrepet «syndebukk» ble til. Vi oppsøker en flokk som nærer de samme sympatier og antipatier som oss selv. Flokken heier på oss, og vi heier på dem tilbake. De bekrefter oss, og vi bekrefter dem. Dette er mekanismer som ligger dypt i oss. Arkitektene bak de sosiale mediene vet å utnytte disse instinktene til å fange oss og holde oss i sitt grep. Det er mye mer å si om dette. For de interesserte anbefales Lindgrens bok på det varmeste.

Slagmarken i sosiale medier kalles kommentarfelter. Nettkrigerne ligger i sine skyttergraver og derfra fyrer de løs på alt som måtte bevege på seg rundt skyttergraven på den andre siden. Alle som vil kan bli med i krigen. Det krever marginal fysisk utrustning, alder er ingen hindring, ei heller kunnskap om våpnenes skadepotensial.

Herren har mange soldater i sosiale medier. Og det er mange kriger å utkjempe. Noen fører krig mot Pride, og blir beskutt med kuler i alle regnbuens farger tilbake. Andre kriger for Israel, mot abort, mot sosialister, mot avkristning og vitenskap, mens andre igjen skyter på Jan Hanvold og Visjon Norge, karismatikere og konservative. Enkelte deltar i mange kriger samtidig.

I betente kristne debatter som føres på nettet finnes det utallige eksempler på grovt krenkende og mobbende ordbruk. På nettet ser vi ikke inn i øynene på den vi ydmyker og sårer. Kommentarfeltene dehumaniserer fienden effektivt. Vi kan derfor ende med å omtale mennesker i ordelag som ville vært utenkelige dersom de sto foran oss.

Algoritmene som styrer de sosiale mediene gir ikke de tapre soldatene mye hvile. Så fort de er ferdige i et kommentarfelt er det bare å stupe ned i et annet. Godt er det da at man ikke er alene. Likes og andre støtteerklæringer gir nytt mot og ny ammunisjon til å fortsette kampen.

Syndebukkmekanismen

En annen som har befattet seg mye med filosofien til Girard er den fransiskanske presten Richard Rohr. I «The Universal Christ» beskriver han dragningen vi har mot å finne sammen i grupper for å bekjempe andre grupper. Vi leter etter syndebukker når verden føles kaotisk, når det oppstår en krise og vi føler oss truet. Vi trenger noen å legge skylden på. Noen andre enn oss selv. Vi må finne den eller de skyldige, eller i det minste noen det passer å legge skylden på.

Rohr er opptatt av hva den kristne responsen på dette fenomenet bør være, og trekker frem døperen Johannes’ ord om Jesus: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!” (Joh. 1, 29). Vi er vant til å tenke på verdens synd som summen av det vonde vi mennesker gjør. Som en vederstyggelig pøl av århundrers vold og umoral, spylt vekk av en seirende Kristus i en endelig, eksistensiell oppvask. Men som Vårherres egne renholdere, ivrer vi etter å fortsatt finne flekker. Helst i noen andre. Det er her Rohr utvider synet vårt: hva om den bibelske forståelsen av «verdens synd», er den dualistiske impulsen vår til å dele verden inn i kategorier? Til å rope: Uren! Leser vi historie, ser vi at det er denne tilbøyeligheten som gjennom alle tider har vært kilden til krig og undertrykkelse. Handlingene sprang ut av oppfattelsen. Det vi ser som dårlig eller farlig, er det som for oss er dårlig eller farlig – slik f.eks. Hitler så på jødene. Med andre ord: vi tar ofte feil. Det er slik jeg forstår Rohr: uten forankring i kontemplasjon og indre erfaring der vi får hvile i Guds elskende blikk på oss, og i hans lys se lys (Salme 36, 10), forblir vi i vårt eget mørke og harde blikk på oss selv og på verden. Og skråsikkerheten vår om synd blir en vesentlig del av den.

Dette berører oss alle. Ingen er unntatt. Mekanismen sitter så dypt i oss. Rohr bruker den polariserte politiske situasjonen i USA som et opplagt eksempel. Alt som går galt i landet, skyldes de på den andre siden enn den du befinner deg på selv. Og de politiske lederne forer sine tropper med mer av det samme. De blir hverandres syndebukker. Og kløften vokser dypere hver dag.

Når vi får synet tilbake

Jesus viser oss en annen vei enn den som, ifølge René Girard, har preget all kjent sivilisasjon: kjærlighetens vei. Han kom ikke bare for å bli den siste syndebukken, men for å helbrede oss fra fiendskap og strid. For å gi oss synet tilbake. Han oppfordrer oss til å elske våre fiender, ikke jakte på dem, til å oppdage bjelken i vårt eget øye, før vi påpeker flisen i de andres. Veldig mye av Jesu undervisning handler om å ikke gi etter for den primitive impulsen til å dømme eller å hevne seg. I det noen plutselig vender det andre kinnet til når de blir slått, oppstår det et mulig sannhetens øyeblikk. Den som slår blir tvunget til å forholde seg til sin egen ugjerning. Voldsspiralen kan stoppe.

Når vi forstår synd på samme måte som Rohr, forsvinner behovet for å føre regnskap med andres synder. Vi erkjenner at synd er det vonde vi påfører enkeltmennesker og grupper når vi gjør dem til fiender og syndebukker. Vi blir bevisst vår egen delaktighet i dette, og gis dermed en anledning til å vende om fra det. Vi legger våpnene ned, for nå ser vi Gud i ansiktet til våre fiender. Vi har ikke motstandere, bare brødre og søstre.

Anbefalt lesing

Ekko

Et essay om algoritmer og begjær.

Lena Lindgren

The Universal Christ

How a forgotten reality can change everything we see, hope for and believe.

Richard Rohr