Når tvilen blir øredøvende
Jeg har alltid vært kristen, og det er jeg fremdeles. Jeg tror, men jeg tviler også. Hvor mye tvil kan man ha før man ikke kan kalle seg troende lenger? Og hvem kan i tilfelle definere det? Jeg? Gud? Andre kristne?
Til tider er tvilen øredøvende, og jeg har følt på stor usikkerhet i disse periodene. Og jeg har skammet meg, skammet meg over min lille tro. Det har vært og er vanskelig å snakke om, og jeg føler på en måte at når jeg skriver dette, «kommer jeg ut av skapet» som tvilende. Tvilen er noe jeg har holdt skjult i mange år. Jeg har kun pratet med noen helt nære om dette, de som jeg vet ikke fordømmer eller skyver meg bort. Sammen med andre har jeg tatt på meg rollen jeg kjenner så godt, som «ordentlig» troende og kristen, redd for hva de vil tenke og mene om meg hvis jeg var ærlig.
De siste årene har vært en indre prosess, og jeg har mer og mer godtatt meg selv med den troen jeg har. Derfor kjennes det riktig å endelig sette ord på dette jeg har holdt inne, og som jeg helt sikkert ikke er alene om å føle. Jeg ønsker å legge bort skammen, jeg vil ikke lenger føle meg som annenrangs kristen og menneske. Jeg tenker at det er på tide at jeg, og andre, snakker ærlig om tro og tvil.
Da jeg var barn og ungdom tvilte jeg lite. Jeg var skråsikker på at Gud fantes, at Jesus hadde frelst meg. Troen var «svart-hvit», og jeg hadde klare meninger hvordan man skulle leve som kristen, på egne, men også på andres vegne. For å være en riktig kristen måtte man evangelisere på byen hver fredag, ikke drikke alkohol, ikke danse…, og jeg så ned på andre som ikke levde «riktig»: homofile, de som gikk på diskotek, de som røyket, de som ble skilt. Jeg fordømte, og mente jeg hadde rett til å gjøre det.
I 20 årene endret troen seg i takt med at livet endret seg. Økonomien ble krevende, selv om jeg ba. Ekteskap ble utfordrende, selv om jeg ba, og tvilen kom snikende. Jeg begynte å forstå at livet som kristen kanskje ikke var så svart-hvitt som jeg hadde trodd, og at det ikke var sikkert at alt jeg hadde lært i menigheten var riktig. Men spørsmålene og tvilen ble mellom meg og Gud, det var ingen i menigheten som åpnet opp for eller inviterte til prat om tvil. Så jeg trodde det bare var meg, og jeg skammet meg så!
Tvilen er for meg som bølger. Noen ganger voldsom og overveldende, som skyller over meg med en sånn kraft at jeg nesten faller overende, og jeg må tviholde på troen for at den ikke skal bli med bølgen ut igjen.
Andre ganger er tvilen som små dønninger som jeg registrerer og merker, men som jeg allikevel står støtt i, og der jeg, midt i dønningene, kjenner en tydelig tro.
Ofte føler jeg ikke Gud. I det pinsekarismatiske miljøet hvor jeg tilhørte ble det lagt stor vekt på åndelige opplevelser, og det å føle Guds nærvær.
Men det kan vel ikke være sånn, at Gud er mindre eller større ettersom hvor mye jeg føler? Hvis Gud finnes, så finnes Han uavhengig av om jeg tror mye eller lite. En prest sa til meg da jeg var midt i skilsmissen, min største livskrise, at «Gud ser deg, og er hos deg, og han trenger ikke være sett av deg». Det har vært med meg siden, og har vært godt å tenke på når tvilen har vært stor.
I denne livskrisen, søkte jeg mer mot Den Norske Kirke, og der fant jeg hvile i den perioden av livet. Der opplevde jeg at jeg bare kunne «være». Når jeg ikke fant ordene til å be, kunne jeg be de skrevne bønnene sammen med de andre i kirken, ta imot nattverd og være en del av et felleskap, og jeg følte fellesskapet bar meg.
Tvilen har på mange måter også gjort meg godt. Den har gjort meg mindre skråsikker og fordømmende overfor andre. Den har myknet mine harde holdninger og meninger om hvordan andre bør leve. Det jeg holder fast i er kjernen av budskapet: kjærlighet. Jesus elsket alle, Han var sammen med de utstøtte, de fattige og de som andre så ned på. En sånn troende vil jeg være.
Jeg tviler, men for at det skal være tvil, må det være en tro – det holder jeg fast i!
Av Kaja Opheim Arntsen 
Av Rune Stormark
Ærlig og bra stykke! Takk!
Hei, Marianne. Tvilen er en menneskelig ting, og alle kan tvile. Troen, derimot, kommer fra Gud. Det står i Bibelen at troen en er en Guds gave. Det står også at den som søker Gud av hele sitt hjerte skal finne ham! Dersom du bestemmer deg for å tro på tross av tvilen er jeg sikker på at du etter hvert vil oppleve Guds nærvær!☺️
Tusen takk Marianne. Takk for ærlige ord! Du setter ord på hva mange av oss tenker og føler. Det er tider i livet da det er vanskelig å finne ord når en skal be. Da er det godt å hvile i bønner som andre har skrevet. Og jeg er faktisk blitt mer og mer avhengig av det. Edin Løvås sin lille bønnebok «Minutter i bønn» er blitt min daglige følgesvenn både hjemme og ute. Også nattverden, som du beskriver, er for meg blitt det største møtepunktet med Jesus. Jeg har ingenting å komme med, jeg bør ikke prestere noe som helst, men Jesus kommer til meg med hele seg. Takk igjen Marianne, og lykke til med dine oppgaver videre!
Takk for at du deler med oss dine tanker om tvil og dermed også om tro. Tvil er ofte et misforstått ord. En tro uten tvil er en død tro. Og troens motsats er ikke tvil, men vantro. Troen utvikles i tvilens verksted. Det er ikke ofte tvilen i forkynnelsen blir trukket fram som en del av livet som kristen. Tvilen er oftest blitt framstilt som farlig eller som djevelens angrep. Men jeg synes det er blitt bedre de siste årene.
Hvor ofte har du hørt forkynt om døperen Johannes’ tvil i Matt 11,3 eller disiplenes tvil beskrevet i slutten av Matteusevangeliet? Hvor ofte har du fått servert misjonsbefalingen sammen med disiplenes tvil?
Dersom vi leser det siste avsnittet hos Matteus, så ser vi at Matteus gjør noe som jeg tror ingen av dagens kommunikasjonseksperter ville ha tilrådt.
16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Når Jesus står ved slutten av sitt legemlige nærvær på jord, så beskrives noen av hans disipler som tvilende! Hva er det egentlig dette avsnittet forteller oss, og hva er det vi går glipp av når vi utelater denne innledningen?
For det første går vi glipp av dette at disiplene, selv etter å ha vandret med Jesus i tre år, ikke var så sterke i troen. Det var ikke lett å tro at en død mann var levende eller at Jesus var Messias.
For det andre går vi glipp av noe av det viktigste Jesus vil ha sagt med ordene: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden.» Slik jeg forstår det, sier Jesus dette i kontrast til tvilen hos en del av disiplene: Ikke bry deg om din tvil og din svake tro. Det er ikke den det kommer an på. «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler:» Du skal ikke gå i egen kraft og i tro på din egen tro. Du skal få lov til å gå i Jesu kraft. Det heter at mot er ikke å mangle frykt. Mot er å handle selv om du er på det reddeste. Mot er ikke å ha sterk tro. Mot er å handle med håp!
Svein Ellingsens dåpssalme «Vær sterk, min sjel, i denne tid» er et mesterverk av trøst i tvil, angst og indre splid:
Vær sterk, min sjel, i denne tid, når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid de døgn du har i lære.
En dag til slutt blir mørket brutt av lyset fra Guds fremtid.
Gi håpet rom i denne tid, hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk skal du bli sterk og hvile i Guds fremtid.
Se, mørket blir din modningstid! Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid, du er i gode hender!
Se, du er fri og lever i Guds løfterike fremtid.
(Svein Ellingsens dramatiske familiehistorie – Dokumentar (nrk.no))