Når tvilen blir øredøvende

Jeg har alltid vært kristen, og det er jeg fremdeles. Jeg tror, men jeg tviler også. Hvor mye tvil kan man ha før man ikke kan kalle seg troende lenger? Og hvem kan i tilfelle definere det? Jeg? Gud? Andre kristne?

Til tider er tvilen øredøvende, og jeg har følt på stor usikkerhet i disse periodene. Og jeg har skammet meg, skammet meg over min lille tro. Det har vært og er vanskelig å snakke om, og jeg føler på en måte at når jeg skriver dette, «kommer jeg ut av skapet» som tvilende. Tvilen er noe jeg har holdt skjult i mange år. Jeg har kun pratet med noen helt nære om dette, de som jeg vet ikke fordømmer eller skyver meg bort. Sammen med andre har jeg tatt på meg rollen jeg kjenner så godt, som «ordentlig» troende og kristen, redd for hva de vil tenke og mene om meg hvis jeg var ærlig.

De siste årene har vært en indre prosess, og jeg har mer og mer godtatt meg selv med den troen jeg har. Derfor kjennes det riktig å endelig sette ord på dette jeg har holdt inne, og som jeg helt sikkert ikke er alene om å føle. Jeg ønsker å legge bort skammen, jeg vil ikke lenger føle meg som annenrangs kristen og menneske. Jeg tenker at det er på tide at jeg, og andre, snakker ærlig om tro og tvil.

Da jeg var barn og ungdom tvilte jeg lite. Jeg var skråsikker på at Gud fantes, at Jesus hadde frelst meg. Troen var «svart-hvit», og jeg hadde klare meninger hvordan man skulle leve som kristen, på egne, men også på andres vegne. For å være en riktig kristen måtte man evangelisere på byen hver fredag, ikke drikke alkohol, ikke danse…, og jeg så ned på andre som ikke levde «riktig»: homofile, de som gikk på diskotek, de som røyket, de som ble skilt. Jeg fordømte, og mente jeg hadde rett til å gjøre det.

I 20 årene endret troen seg i takt med at livet endret seg. Økonomien ble krevende, selv om jeg ba. Ekteskap ble utfordrende, selv om jeg ba, og tvilen kom snikende. Jeg begynte å forstå at livet som kristen kanskje ikke var så svart-hvitt som jeg hadde trodd, og at det ikke var sikkert at alt jeg hadde lært i menigheten var riktig. Men spørsmålene og tvilen ble mellom meg og Gud, det var ingen i menigheten som åpnet opp for eller inviterte til prat om tvil. Så jeg trodde det bare var meg, og jeg skammet meg så!

Tvilen er for meg som bølger. Noen ganger voldsom og overveldende, som skyller over meg med en sånn kraft at jeg nesten faller overende, og jeg må tviholde på troen for at den ikke skal bli med bølgen ut igjen.

Andre ganger er tvilen som små dønninger som jeg registrerer og merker, men som jeg allikevel står støtt i, og der jeg, midt i dønningene, kjenner en tydelig tro.

Ofte føler jeg ikke Gud. I det pinsekarismatiske miljøet hvor jeg tilhørte ble det lagt stor vekt på åndelige opplevelser, og det å føle Guds nærvær.

Men det kan vel ikke være sånn, at Gud er mindre eller større ettersom hvor mye jeg føler? Hvis Gud finnes, så finnes Han uavhengig av om jeg tror mye eller lite. En prest sa til meg da jeg var midt i skilsmissen, min største livskrise, at «Gud ser deg, og er hos deg, og han trenger ikke være sett av deg». Det har vært med meg siden, og har vært godt å tenke på når tvilen har vært stor.

I denne livskrisen, søkte jeg mer mot Den Norske Kirke, og der fant jeg hvile i den perioden av livet. Der opplevde jeg at jeg bare kunne «være». Når jeg ikke fant ordene til å be, kunne jeg be de skrevne bønnene sammen med de andre i kirken, ta imot nattverd og være en del av et felleskap, og jeg følte fellesskapet bar meg.

Tvilen har på mange måter også gjort meg godt. Den har gjort meg mindre skråsikker og fordømmende overfor andre. Den har myknet mine harde holdninger og meninger om hvordan andre bør leve. Det jeg holder fast i er kjernen av budskapet: kjærlighet. Jesus elsket alle, Han var sammen med de utstøtte, de fattige og de som andre så ned på. En sånn troende vil jeg være.

Jeg tviler, men for at det skal være tvil, må det være en tro – det holder jeg fast i!

3 kommentarer

  1. Per Søetorp sier:

    Ærlig og bra stykke! Takk!

  2. Frank Brevik sier:

    Hei, Marianne. Tvilen er en menneskelig ting, og alle kan tvile. Troen, derimot, kommer fra Gud. Det står i Bibelen at troen en er en Guds gave. Det står også at den som søker Gud av hele sitt hjerte skal finne ham! Dersom du bestemmer deg for å tro på tross av tvilen er jeg sikker på at du etter hvert vil oppleve Guds nærvær!☺️

  3. Dagfinn Ravneng sier:

    Tusen takk Marianne. Takk for ærlige ord! Du setter ord på hva mange av oss tenker og føler. Det er tider i livet da det er vanskelig å finne ord når en skal be. Da er det godt å hvile i bønner som andre har skrevet. Og jeg er faktisk blitt mer og mer avhengig av det. Edin Løvås sin lille bønnebok «Minutter i bønn» er blitt min daglige følgesvenn både hjemme og ute. Også nattverden, som du beskriver, er for meg blitt det største møtepunktet med Jesus. Jeg har ingenting å komme med, jeg bør ikke prestere noe som helst, men Jesus kommer til meg med hele seg. Takk igjen Marianne, og lykke til med dine oppgaver videre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *