Halleluja i praksis

Marve Fleksnes er figuren bak sitatet “Det er lett i dag å rope halleluja, men å gjøre det…”. Men hvordan ser egentlig halleluja ut i praksis?

Her er Fleksnesepisoden sitatet er hentet fra.

Hver søndag møtes flere hundre millioner kristne til gudstjenester over hele verden. Man synger sammen, ber og hører på bibelundervisning og mer eller mindre inspirerende taler. Sangstil, volum og teologi varierer voldsomt, men dette er hovedingrediensene i en kristen gudstjeneste nesten uansett hvor i verden man måtte befinne seg.

Og dette er av stor betydning og glede for veldig mange av dem som går i kirken. En menighet kan være noe av det beste som fins. Selv opplevde jeg det spesielt når jeg mistet min mor for et par år siden. Det var så mange som var glad i henne, så mange som var der for henne, så mange trøstende ord. Det er menighet på sitt beste.

Jeg håper og tror at alle kristne menigheter har Jesus som sitt forbilde og ønsker å spre kjærlighet til de rundt seg. Noen menigheter har dette som et veldig tydelig fokus, mens noen kanskje bare har det skrevet ned i noen statutter som ligger glemt i en skuff. Men jeg tror at alle kirker, på et eller annet nivå, har eller har hatt en ide om at de skal gjøre gode ting for sine medmennesker. Noen lykkes godt med det, andre menigheter har vært til langt mer belastning enn hjelp. Men for å få frem et poeng, la oss generalisere og se på alle menigheter under ett. Det bringer oss fram til det jeg ønsker å spørre om:

Hvis flere hundre millioner mennesker møtes ukentlig over hele verden for å inspireres til å elske sin neste, burde det ikke da vært langt mer kjærlighet her i verden?

Så definitivt, vil jeg påstå. Noe må være riv ruskende galt. Og jeg tror det er kristendommen som religion det er noe grunnleggende feil med.

For det første tror jeg ikke Jesus hadde noe som helst ønske om å starte en religion. Tvert i mot tror jeg han kom for å gjøre slutt på religion. For å gjøre slutt på systemet der vi må overholde firkantede bud og regler for å tilfredsstille en sint Gud, slik Lennart Iversen skriver om i artikkelen Ikke vær snill på lørdager. Allikevel har vi i stor grad videreført dette destruktive systemet fra jødedommen inn i kristendommen og skapt en ny religion. Same shit, new wrapping.

For det andre tror jeg at teologi er overvurdert. Vi kristne er svært opptatt av rettroenhet og korrekt teologi. Alle kirkesamfunn og trosretninger har sine teologiske kjepphester som skiller oss fra hverandre. Vi er opptatt av sannheten, men våre sannheter stemmer ikke overens.

Men Gud på sin side har en veldig økumenisk tilnærming til våre teologiske debatter, kan det virke som. De samme historiene om mennesker som opplever Gud i hverdagen finner man i alle trosretninger. Det viser seg å være vanskeligere å sette Gud i bås enn oss mennesker.

Brannfakkel: Jeg tror ikke Gud er opptatt av om du har riktig teologi. Jeg tror ikke han er opptatt av hvem som har mest rett. Jeg tror ikke han er opptatt av hvem som er flinkest til å overholde regler. Jeg tror han er opptatt av mennesker. Jeg tror han er opptatt av kjærlighet. Jeg tror at han ER kjærlighet.

Tilbake til halleluja. Vi kristne er glade i halleluja, noen kirkesamfunn mer enn andre (og noen betydelig mer). Men mens vi sitter, eller helst står, inne i våre kirkebygninger og synger vårt halleluja og finpusser vår teologi, fins vår neste som vi skulle elske der ute.

Jeg sier ikke at det er galt å oppholde seg i kirkebygninger eller å synge kristne sanger. Men vi har en tendens til å skape et skille mellom oss og “verden” der ute. Oss og dem. Det trygge og det utrygge. På denne måten skaper vi en fremmedfrykt, ikke bare for folk fra andre land og kulturer, men for folk rett på utsiden av kirkebygningene våre. Det fins en salme med denne strofen: “hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og trygt”. Den får fram poenget mitt bedre enn jeg kan drømme om å få til.

Hvis vi kristne skal være med på å spre mer kjærlighet i verden, må vi forandre på ting. Vi må, som Fleksnes var inne på, ikke bare si halleluja, men også gjøre det. Vi må legge mindre vekt på det som skiller oss kristne fra hverandre og det som skiller oss kristne fra de som ikke er det.

Vår oppgave er, i uprioritert rekkefølge, å:

  • elske vår neste
  • gi vann til de som er tørste
  • gi mat til de som er sultne
  • gi klær til de som mangler klær
  • gi trøst til de som trenger trøst
  • besøke de som er syke
  • gråte med de gråtende
  • le med de leende
  • spre håp der alt er håpløst

Slike ting. Og å aldri, under noen omstendigheter fordømme. Hverken oss selv eller andre.

Bokanbefalinger:

1 kommentar

  1. Avatar Anders Overhalden sier:

    Dette var meget bra Sveinung! Har ikke vært oppmerksom på denne Re:tro-siden så lenge. Har lest flere artikler og jeg må virkelig si jeg er imponert over innholdet. Både imponert og stolt. Stolt fordi jeg kjenner dere og vi stort sett har samme bakgrunn. Det dere poengterer gjentatte ganger er nettopp slike ting som har gjort at mange som er vokst opp i menigheter trekker seg stille ut når de blir mer voksne og ser at livet ikke er like lett og absolutt ikke like firkantet som en gjerne blir opplært i. «Hold deg bare til Guds ord så vil det gå deg vel osv…» Livet gir de aller fleste av oss noen solide doser overraskelser og da er det fort gjort å føle seg utenfor det enkle glade menighetslivet. Gleder meg til å lese mer fra dere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *