Hva skjer’a, Gud?
Refleksjoner til undring og ettertanke i adventstiden.
«Og det SKJEDDE i de dager…». Slik begynner det tradisjonelle juleevangeliet etter evangelisten Lukas, med de velkjente ordene om at noe SKJEDDE rundt tiden da Jesus ble født i Betlehem. Dette markerte begynnelsen på en helt ny og begivenhetsrik epoke etter mange århundrers øredøvende stillhet på den åndelige fronten, helt siden den siste GT-profeten forutsa Messias’ komme. Men plutselig hendte noe spektakulært: Engleskarene begynte å fly lavt, og Ånden talte høyt og tydelig til vanlige hverdagsmennesker om både jomfrufødsel og ymist anna. Overjordiske krefter var i påtagelig aksjon, og profetier gikk i oppfyllelse på løpende bånd. Noe skjedde åpenbart i den første adventstid, som gjorde at manges lengsler og forventninger ble innfridd.
Og det ikke bare i en avkrok: Dette var noe som henvendte seg til hele datidens verden i full offentlighet. Et budskap om «…en glede som skulle vederfares ALT FOLKET», lyder det så vakkert i evangeliets første blader. Apostlenes gjerninger følger opp i samme stil, om enn i ytterligere forsterket turbo-utgave. Her leser vi om intense og dramatiske dager og uker, måneder og år med kontinuerlig kraftig vekkelse. Tegn, under og mirakler ledet til markante samfunnsmessige forandringer i kjølvannet av en eksplosjonsartet misjonsvirksomhet og menighetsvekst som savner sidestykke i historien. Noe skjedde.
Gud aktiv
Det spesielle og spektakulære ved dette var at det ikke primært var de første kristne selv som var aktive. Ifølge det nye testamentets forfattere var det ikke Paulus og apostlene som først og fremst stod som ambisiøse arrangører for en masse folkemøter og åndelige aktiviteter med høy stressfaktor. Nei, her var det GUD SELV som var både hovedaktør og hovedperson. Lukas beskriver at det var Gud Fader i egen høye person som initierte det hele etter sin overnaturlige plan og satte det hele suverent i sving. Det var Ånden selv som tok initiativet, og som med usynlig kraft drev fram hele det fremadstormende misjonsarbeidet som vokste fram med rekordfart. «I de dager» var englebesøk nærmest for hverdagskost å regne, Ånden rykket Filip bort og syner og åpenbaringer banet vei for stadige nyvinninger på misjonsarenaen. Demonutdrivelser, helbredelser og mange andre ekstraordinære fenomener ble kontinuerlig dokumentert som overbevisende tegn på at her var det så visst ingen marginal, liten religiøs syklubb som var på ferde…
Post-kristen adventstid
I dag er bildet et totalt annet enn «i de dager». Dagens vestlige verden befinner seg definitivt i den post-kristne tidsalder, der overraskelsesmomentene for lengst synes å være oppbrukt – i hvert fall menneskelig sett. Det kristne trosrepertoaret er både velkjent og velbrukt for de fleste, og stikkordet for manges del virker å være: «Been there, done that, got the T-shirt». Ingen virker å lee på øyelokkene så mye lenger av bevingede prekener og karismatiske effekter. Kristenmediene preges mer av agurknytt, debatter og skandaler enn av sensasjoner på plussiden.
Vekkelsenes glansdager synes passé, gudstjenesteritualene går på sine forutsigbare skinner, og den stemningsfulle julefreden har tilsynelatende senket seg over de store tradisjonelle kirkesamfunnene. Man har øyensynlig tilpasset seg det sedvanlige, rasjonelle og kontrollerbare, men også til det drepende kjedelige og repeterende. Joda, visst synges det moderne lovsanger og visst bes det bønner. Visst avholdes det aksjoner, konferanser og møter der det enkelte steder både ropes og hoppes og svettes med oppriktig innlevelse og upåklagelig engasjement. Men hvor mange kan med hånda på hjertet påstå at det er Sjefen Sjøl som ennå er på ferde og trekker i trådene, på nivå med «i de dager»? Eller var dette virkelig alt det Gud hadde på programmet?
Gud på juleferie?
Man kan saktens undres og fristes til å stille seg spørsmålet: Har Gud trukket seg stille og rolig tilbake? Har Han som så til de grader var virksom «i de dager» nå tatt seg en lang og fortjent juleferie? Det er ganske så påfallende hvordan Han som satte i gang både det ene og det andre, virker å ha bevilget seg selv en lengre tids permisjon uten tilsynelatende å følge opp det Han har begynt. Tilbake står opprydningsarbeidet som overlates til bakkemannskapene i vedlikeholdsavdelingen, som etter beste fattige evne forsøker å berge det som berges kan av stumper og rester etter det som en gang skjedde «i de dager».
Hvem har ansvaret?
Noen lojale Herrens advokater vil nok her heve sin røst med dirrende pekefinger: Dette er da ikke Guds feil! Nei, som vanlig er det jo vi mennesker som svikter. Vi ber ikke nok, tror ikke nok, lever ikke innvidd og hellig nok. Nei, i det store og hele blir vi visst aldri verken klare eller verdige til at Guds skulle kunne nedlate seg til å avlegge sine kjære et aldri så lite kjærkomment besøk av det spektakulære slaget. Altfor ofte blir våre syndige tilbøyeligheter og menneskelige begrensninger ført som den politisk korrekte argumentasjon og forklaring på at så lite skjer i vår tid i motsetning til «i de dager». Gud blir forhindret, stakkar – selv om han visstnok så gjerne vil. Det er liksom et kristelig tabu å stille Gud til ansvar og regnskap for det Han selv faktisk har sagt og lovet at Han skal gjøre, men ikke synes å levere.
Og tro meg: Jeg skulle gladelig være den første til å rope halleluja, dersom noe skjedde, vel å merke av guddommelig kaliber, og som gav etterprøvbare utslag på den åndelige Richter-skalaen. Ingen hadde da vært mer takknemlig enn meg over å bøye meg i hatten og gjøre som Job: Ta alt tilbake og angre i støv og aske på at jeg i det hele tatt kunne finne på å betvile Guds allmakt. Eller rettere sagt: Hans evne eller vilje til å bruke den. Men sett fra vårt ståsted sitter det tydeligvis langt inne for Ham å knipse litt med fingrene, bryte tausheten og passiviteten og gripe inn i historien slik det ble gjort «i de dager». Uvisst av hvilken grunn.
«Hva skjer’a Gud?»
I H.C.Andersens berømte eventyrverden måtte det en liten gutt til for å si høyt det alle tenkte, men ingen turte å si: «Keiseren er naken!». Hadde gutten levd i 2021, hadde han kanskje dristet seg til å stille spørsmålet også til Gud på slang: «Hva skjer’a Gud?» En venn av meg sa til meg for en tid tilbake: «Per, jeg tror du har forventet for mye av Gud!». Mitt motspørsmål var da: Går det virkelig an å forvente noe av Gud, i henhold til Hans løfter, uten å risikere å bli skuffet? Er virkelig ikke Gud stor nok til å kunne tåle vår tvil og kritikk, så er Han da vel heller ikke Gud med stor G? Er Han slik skrudd sammen at Han kun forlanger stilltiende underkastelse, selv når ingenting skjer og alt er øredøvende stille? Vel, så får Han da også innfinne seg med at vi innretter våre liv deretter: Som om ingenting ekstraordinært vil skje ifra oven, og at vi alle er vår egen skjebnes og lykkes smed.
Etterlysning
For noen år tilbake var jeg på teater og så forestillingen «Etterlyst: Jesus». Både stykket og tittelen opplevde jeg som et særdeles viktig og ærlig rop om at noe snart må skje, dersom kristentroen skal kunne overleve i vår tid. Når avisoverskriftene omtrent samtidig kunne spørre hvor det ble av Northug, som i sine glansdager leverte så det holdt, er det vel saktens ikke for mye forlangt å komme med en annen betimelig etterlysning av En som også gikk for fullt ut fra start og økte etter hvert, men som i de påfølgende århundrer dessverre skulle falle dramatisk på resultatlistene.
Som i de dager?
En annen ting som slo meg etter den nevnte teaterforestillingen, var digresjonen om at historien og handlingen jeg nettopp hadde vært vitne til inne på teateret, faktisk ikke skjedde utenfor de fire veggene. Som i et helt ordinært kristent møte ble det ikke andre der ute til del, annet enn for dem som var der til stede der inne. Det skjedde ikke noe grensesprengende som «i de dager». Det skjedde bare inne i våre hoder, slik vi selv oppfattet det. Interessant nok – men var det bra nok til å tilfredsstille hungeren etter å se etterlysningen av litt guddommelig action bli oppfylt? Kun det beste bør jo være bra nok her. Men kommer det i vår levetid? Er vi prisgitt den evige forutsigbare sirkelvandringen rundt det kristne juletreet? Eller kan vi fortsatt, med en viss realisme i behold, holde adventstidens forventning ved like om at noe vil skje også i våre dager – noe på høyde med slik «det skjedde i de dager»?
—
Per Søetorps nye aktuelle bok «Kommer ikke far mer?» kan bestilles direkte via denne siden.
Av Sveinung Berntsen 
Av Lennart Iversen 
Av Stian Søvik
Dette er fantastisk Per
Jeg har vært en fan av deg siden første gang jeg hørte/så deg forkynne i BKS, Januar 1987
Det var første gangen jeg også «så» Guds nærvær som en sky, i forsamlingen
Takker for mange gode minner fra Psalmody-skolen
Gleder meg til å lese boken
Stoooooor klem fra
Per-Alfred
Takk Per-Alfred! Det blir nok ingen «sky» denne gangen…
Per – tack för denna reflektion. Jag har ungefär samma vinkel och perspektiv som du. Det jag reagerar på är att kristna runt om låtsas som om vi lever i dessa dagar du beskriver. Det blir farsartat och som att leka charader.
En sak jag märkt och tror ligger till grund för i all fall svenska förhållanden, är att alla våra influenser härstammar från USA. Politiskt, kulturellt, ekonomiskt, försvarsmässigt och.., ta da!! Religiöst!! Det mesta vi gör är i själva verket gjort av hänsyn till den stormakten.
Med i paketet slinker även deras värderingar. De skiljer sig markant från Skandinaviska.
Det fungerar ungefär lika bra som att plantera palmer uppe på högsta fjället i Norge. Varför? För att det aldrig var menat att växa där. Sak samma med amerikansk teologi odlad i den amerikanska ultra högern. De som hejade påTrump och viftade med M16 gevär i ena handen och Bibeln i den andra.
I Sverige har det gått så långt att man sjunger lovsånger på engelska (!!)
Tillbaks till ritbordet mina herrar!
Inka
Takk for dine ærlige refleksjoner. Synes ikke du er kravstor. Du etterspør Guds kraft og åpenbaring. Nå skal det sies at bibelen beskriver perioder i menneskeheten da Gud var stille. En periode varte faktisk over 400 år. Jeg selv er lei av profetiske budskap som i beste fall bare har vist seg som rene lykkeønskninger og fri fantasi. Jeg har vært nødt til å vaske all lykkereligion ut av hode, og tatt til meg den sunne lære om det å arbeide i stillhet med sine hender, og ikke være til byrde for andre. (2 Tess kap 3.) Den usunne læren tror jeg frarøver kristne å ha god økonomi fordi de liksom skal leve av tro på andres gaver og almisser fordi de ikke har utdannelse og jobb. Det ligger ingen grådighet bak det du sier, men et ønske om faktisk å se Guds kraft, og jeg er overbevist om at du hadde vært villig til å ha dårlig økonomi hvis du bare hadde sett Gud gjøre store ting. Når dårlig økonomi inntreffer, og Gud ikke åpenbarer sin kraft, ja da står du igjen med et valg om du likevel skal fortsette å tro til frelse. Hvis Gud likevel ikke åpenbare seg igjennom meg og deg og andre med kraft, ja da vil jeg likevel tenke på de ur-Kristne som opplevde forfølgelser, og null utfrielse. De døde fordi de var kristne. Jeg har landet på at fordi djevelen har kort tid igjen, har han krevd å få sikte oss som hvete. Kraften i ur-kirken var der grunnet folkets Gudsfrykt. Hvor er Gudsfrykten i dag? Finnes den i menigheten? Når Kristine blir grådige, og ikke underholder evangelisten og pastoren skikkelig, ja da skyldes det ofte manglende Gudsfrykt. Jeg tror kristenheten i Norge er kommet inn i en meget vond spiral, selvsagt med noen få unntak. Fri tolkning av skriften er et annet tegn på manglende Gudsfrykt. Vi lider kollektiv som kristne i Norge grunnet manglende Gudsfrykt.
Ærlig sagt og godt skrevet Per Søtorp. Dette får meg til å tenke på de forfulgte i andre deler av vår verden. Mange gir sitt liv for det de tror på, men opplever det du etterlyser. Slik var situasjonen også for de første kristne.
Her i vår del av verden «har vi alt, men det er også alt vi har.»
Jeg bare spør; lever vi i en religiøs virkelighets-fjern boble hvor vi forventer at Gud skal stå klar til vår tjeneste?
For å bruke et kjent begrep fra våre kristne miljøer; har Gud flyttet lysestaken fra vårt sted?
Ikke vet jeg…….
Hei Per Søetorp.
Selvsagt har jeg kjøpt din bok, som var vanskelig å legge til side. Jeg har jo lært deg å kjenne som en dyktig skribent på Verdidebatt, der du var en ener. Det du skriver i boken, er på en måte en fortsettelse av alle de stykkene du skrev den gangen.
Jeg har opplevd litt av det samme som du, men jeg lærte litt fortere, at tryggheten i hverdagen må vi skape selv. Etter noen år, så hoppet jeg av tros-menigheten på Skytebanen i Arendal, den som vi idag kaller for Sørlandskirken. Det har jeg aldri angret på. Det er 30 år siden, og min avgjørelse den gangen har blitt grunnmuren videre i livet.
Jeg har siden gangen skjønt, at å stole på menigheten i huset, det er ikke særlig klokt, for å si det forsiktig. Alle er som kjent sin egen lykkesmed, og da må vi ta konsekvensen av det, vi mennesker er noenlunde like i vår adferd.
Jeg stiller meg vel også spørsmålet, og Gud Fader, ved Den Hellige Ånd, virkelig har spurt deg om å gjøre alt det du har gjort? En annen sak er jo, det som en skrev før meg, sitat:»å arbeide i stillhet med sine hender, og ikke være til byrde for andre. (2 Tess kap 3.) Den usunne læren tror jeg frarøver kristne å ha god økonomi…» sitat slutt.
Det er en god leveregel for oss kristne, og så kan vi, dersom tid og krefter tillater det gjøre alt det andre…
Til slutt vil jeg si, det er bedre å ha en taus Gud, enn ingen Gud…
Du har også mye å være takknemlig for, takket være en veldig god, fornuftig og trofast kone. Det er mer verd enn alt det andre strevet…
Skuffelse er en opplevelse vi vel alle mennesker har fått oppleve – noen i større og noen i mindre grad, men alle har vi fått smake på kraften i skuffelsen. Kong David lar oss inn i sitt private liv og blotlegger mye av det han opplevde – både på godt og vondt og det er vel derfor vi er så mange som elsker han – fordi han var så inderlig ærlig. Men aldri kan jeg si om David at han lar en anklagende pekefinger stå igjen overfor Gud – den Gud og Far som elsket han og som viste seg å være med David igjennom ALT. Også når David sviktet og sviktet så inderlig grovt. Det å glemme eller begynne å handle og tale ut i fra at vi som små mennesker – små skapte mennesker – er som støv – vi står her i dag og i morgen er vi borte – fjerner oss fra den plassen av sunn ydmkykhet – ikke undertrykthet – men en sann holdning overfor de sanne forhold er aldeles ingen indikator på at vi er på rett vei – nei, heller tvert imot. Det at vi har fått livet i gave og at hvert eneste pust vi tar det tar vi fordi Gud gir oss muligheten til det. Det er en ting å være ærlig og en ting å være frustert, men det kan gå over i at man som et bittelite menneske tillater seg å blir for svær i kjeften i forhold til at man ikke har skapt seg selv og ikke makter med EN centimeter å legge til sin egen livslengde og i forhold til at når man kommer med visse skarpe uttalelser om Gud egentlig ikke bare overfor seg selv, men også innfor andre fordi man går ut offentlig at man egentlig ikke kjenner Gud og Guds hjerte slik Han har invitert oss alle til å ikke bare vite noe om Han, men å kjenne Han personlig – fra hjerte til hjerte. Å lese dette stykket som omhandler når Jesus ble født som et menneskebarn og at Han allikevel var himmelens Konge – en verdighet Han frivillig og i samråd med Gud Far sin Pappa la bort – og at Gud åpenbarte Seg så mektig den gangen, men ikke nå. Nå er visst alt så knyst stille og Gud virker til å skulle ha forsvunnet bak en skymasse. Vel, når jeg leser dette så er det umulig å ikke tenke på de vi nå regner med å være i hvert fall over 250 ungdommene som har blitt helbredet – de fleste helt friske og de fleste på bare rundt 20-30 sekunder ute på gatene når vi går ut og evangeliserer. Sammen med dem står det ofte minst 2 eller 3 venner så da er vi oppe i antakelig rundt 1000 enkeltpersoner som enten har opplevd Guds kraft til helbredelse eller at de er vitner til at vennen deres blir helbredet. Noen av dem tar opp på video når helbredelsen skjer og vi vet at en del også forteller videre om det som har skjedd til andre de kjenner. Så med det kan tallet om vitner til Guds kraft stige til tusenvis. Og det bare gjennom at vi noen få går jevnlig ut på gater og torg og inviterer Guds kraft til å komme. Om noen mener seg å uttaler rett at Gud har trukket Seg tilbake – kom og bli med oss ut på gata en lørdag og se selv at dette rett og slett ikke stemmer. Dette er altså ikke i Afrika eller andre land vi er vant til å høre om at Guds kraft flyter sterkt – nei, dette er i NORGE! Gang på gang møter vi unge mennesker som vi ikke kjenner igjen, men de kjenner oss igjen og de forteller om den gangen de ble mirakuløst helbredet og at de fortsatt er friske! De brillene som er satt på som uttale seg om Guds stillhet og fravær er i hvert fall ikke briller som passer oss og det vi jevnlig uke etter uke etter uke får oppleve ute på gatene her vi bor. Nei, Gud er aldeles ikke fraværende og har aldeles ikke tatt ferie, men Han er troast med oss slik Han har lovet når vi går ut og forteller om Han: Og Herren virket med og stadfestet Ordet med de under og tegn som fulgte med. ‘God is not dead – He’s still alive – God is not dead – He’s still alive – God is not dead – He’s still alive. He’s living in my feet – He’s living in my hands – He’s living all over me’! Paulus snakker om den NÆRE erfaringen – ikke den fjerne opplevelsen, men den nære erfaringen av Guds kjærlighet: At dere må KJENNE Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap så dere kan bli FYLT til hele Guds fylde. Dette er ikke tiden til å filosofere seg vekk i sin egen tanketåke eller dyrke sine egne tanker og opplevelser ved å søke dem først i stedet for å gjøre som Han som er Visdommen Selv sier vi skal gjøre: Søke Hans rike først. Det vil da så at vi legger det å søke vårt rike først ved å sette inn alle våre egne tanker, oppfatninger, opplevelser, følelser og meninger foran det å faktisk innse at vi er skapte mennesker – formet og holdt i live ved Han som har elsket og elsker oss som ingen andre. Å leve på den ydmykes sted er å leve på det tryggeste sted. Så skal vi få være ærlige og komme med våre skuffelser, tanker, følelser og opplevelser, men vi skal ikke bli sittende med de alene og begynne å dyrke dem på feil måte, vi skal få DELE DEM med Han som elsker oss så høyt og som forstår og som vet. Og så må vi ikke glemme den advarselen som blir gitt oss i kjærlighet: La ingen bitter rot få vokse opp. De bitre røttene er det vi som er sjefen over og er vi ikke varsomme her så vokser de fort og kan vokse oss over hodet så vi ikke ser lyset lenger som strømmer fra hjertet til Han som har en lengsel over alt og det er at vi fra hjertet skal kalle Han: Pappa!