Ikke vær snill på lørdager!

Jesus gjorde godt mot folk når som helst og hvor som helst. Til og med på lørdager. Visste han ikke bedre?

Flere steder i evangeliene leser vi at Jesus gjorde folk friske fra alle mulige plager og sykdommer. Oftest gikk dette upåaktet hen fra de åndelige lederne på den tiden, selv om de åpenbart ikke likte virksomheten. Men noen ganger kom Jesus i skade for å helbrede noen på sabbaten, for eksempel da han helbredet en blind mann utenfor templet i Jerusalem. Da våknet de skriftlærde. Hvordan kunne en som liksom skulle være en profet få seg til å helbrede folk på den ene dagen i uken det ikke var lov? Kunne han ikke sin bibel? Visste han ikke at Gud hadde lagt ned forbud mot å gjøre slikt på lørdager? Jesus avslørte hykleriet deres hver gang. Men de gav seg ikke og kalte Jesus en synder siden han ikke evnet å holde hviledagen hellig.

Å lese disse historiene i dag er både rystende og fascinerende. Rystende fordi de menneskene som angivelig skulle kjenne Gud best trodde at han ville bli fornærmet over at Jesus gjorde et menneske friskt som hadde lidt i flere tiår. Fordi han gjorde det på feil dag. Fascinerende fordi det viser hvordan det å blindt følge noen regler – uansett om de gir mening eller ikke – kan lede til så absurde slutninger som at Gud vil at folk skal bli friske fra sykdommer fra søndag til og med fredag. Men skulle dette skje på en lørdag blir han rasende.  

Noe av det Jesus var mest opptatt av de årene han var virksom var å vise hvor dysfunksjonelt det religiøse systemet i hans samtid var. Dette var basert på loven og de ti bud som Moses overleverte fra Gud til Israelsfolket da de vandret rundt (og rundt) i ørkenen. Disse skulle holdes til punkt og prikke uten det minste avvik dersom man skulle være på godfot med Gud. Budene burde være kjent for de fleste, i alle fall noen av dem. For eksempel: Du skal ikke stjele, du skal ikke lyve, du skal ikke begjære din nestes kone.

Det er ikke i seg selv noe galt med disse bortsett fra at de ikke har noen nyanser (og selvsagt det faktum at de er umulig å holde). Og det er de manglende nyansene som skaper den absurde situasjonen vi leser om innledningsvis i denne artikkelen: En mann som er født blind har fått synet igjen. Alle hjerter gleder seg. Men ikke de skriftlærdes. De er nemlig fint lite opptatt av den ex-blinde mannen, kun av at det som har skjedd var et alvorlig brudd mot Guds bud. For helbredelsen måtte jo karakteriseres som en form for arbeid, noe som altså ikke er tillatt på lørdager, ifølge de ti bud. Ingen unntaksregler for helbredelser.

Hva med budet: Du skal ikke lyve? Det er ingen unntaksregler der heller. Jeg tror vi alle lett kan komme på situasjoner der det er mer etisk riktig å lyve enn å fortelle sannheten.  

Jesus kom for å vise en bedre vei enn lovens: Kjærlighetens vei. De ti bud er helt hjelpeløse der. De kan kanskje fortelle deg at du ikke skal være utro, men de sier ingenting om hvordan du skal være god mot din livsledsager. Derfor kunne Jesus fortelle i liknelsen om den barmhjertige samaritan at to prester passerte en mann som var blitt slått ned og lå halvdød i veikanten uten å løfte en finger for å hjelpe han. Det står i de ti bud at du ikke skal slå i hjel. Men det var jo ikke de som hadde slått. Dermed kunne de gå forbi med god samvittighet. Ingen bud brutt! 

I Johannes evangelium leser vi at loven ble gitt ved Moses, men at nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Et annet sted omtaler Paulus loven som en skygge av virkeligheten. Altså må vi studere Jesus, ikke loven, for å finne ut hva Gud liker. Det er i han sannheten er å finne.  

For Jesus ville det vært umulig å ikke hjulpet en som trengte det fordi en forskrift ikke tillot det akkurat den dagen. Det er ikke sånn kjærligheten opererer. Derfor brydde han seg ikke om at han handlet i strid med reglene. Kjærlighet motiveres av andres behov for hjelp, godhet og helbredelse. I motsetning til statiske bud er den kreativ. Budene forteller hva du skal gjøre eller ikke gjøre, kjærligheten krever at du tenker og vurderer selv.

Fortellingen om mannen som Jesus helbreder for blindhet ender med at de skriftlærde støter han ut av synagogen, noe som innebærer at de nektet han å få være i Guds nærhet. De kjemper riktignok med det faktum at slike under som de her er vitne til sterkt antyder at Gud har beveget seg utenfor de rammene de selv opererer med. Men uansett, for dem var han like uverdig nå som de syntes han var før han fikk synet tilbake.

Det er mulig å finne paralleller til dette i dag også. Mennesker som Jesus ikke ville nølt et sekund med å omfavne kan risikere å møte en lukket dør i enkelte kristne sammenhenger fordi man av ulike grunner karakteriserer dem som syndere. Og fremdeles tror man at man ved dette gjør Gud en tjeneste. Men hvis Gud ligner litt på Jesus bør det være opplagt at han ikke kommer til å takke for tjenesten. Jesus lette nemlig aldri etter bibelvers han kunne bruke til å dømme folk bort fra sin nærhet. Derimot fant han stadig nye, kreative måter å formidle Guds nåde og kjærlighet til alle mennesker.

Vi har ikke noe å lære av av de skriftlærde på Jesu tid. Vi har ikke noe å lære av bokstavtro bibeltolkning. Bokstaven kan, som Paulus ett sted skriver, slå ihjel. Vi trenger å studere han som er veien, sannheten og livet og lære at kjærligheten ikke trenger bud for å fungere. Den trenger mennesker.

Anbefalt lesing

2 kommentarer

  1. Fred Dalbakk sier:

    Godt skrevet, som vanlig! Tanker som frikirkeligheten har unnlatt, eller ikke turt, å tenke. Vi må ta utgangspunkt i at Jesus faktisk var jøde, ikke kristen. Jeg lurer på hva han ville vært i dag?

  2. Lennart Iversen sier:

    Takk for det, Fred. Du er inne på noe vesentlig der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *