Det man ikke snakker høyt om i Pinsebevegelsen

Homofili er et vanskelig tema for pinsevenner, men nå er debatten her, enten man ønsker den velkommen eller ikke.

Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet» har skapt stor debatt, allerede før folk har rukket å lese boka. Nå diskuteres det om det er rom for to syn på homofili i Pinsebevegelsen. Det mener vi blir feil premiss for diskusjonen, for det finnes allerede to syn. Minst. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det?

Elefanten i rommet

Det tordnes ikke mot homofili i Pinsebevegelsen. Tvert imot. Det er øredøvende stille. Homofili er elefanten i rommet ingen vil prate om. I kommentarfeltene på internett kan det virke annerledes. Og det er selvsagt også forskjell på pinsemenigheter. Men vårt inntrykk er at temaet homofili er temaet man helst lar være å snakke om. Det er et vanskelig tema, uansett hvilket syn man måtte ha.

Er man for homofilt samliv, bryter man med det klassiske bibelsynet. Man kan bli sett på som en som ikke tar Guds ord på alvor, en som har latt seg påvirke av tidsånden og trender i samfunnet. Dessuten har man kanskje gode venner man vet har et annet syn på homofili, og man vil nødig skape konflikt. Så da lar man heller temaet ligge.

Er man mot homofilt samliv, bryter man med samfunnets krav om at alle skal ha like rettigheter. Da hjelper det ikke hvor tidsriktig musikk man har, eller hvor moderne fasiliteter kirkebygget måtte ha. Da blir man sett på som en intolerant dinosaur, en som bryter med menneskerettighetene. Mange med dette synet skulle nok ønske å være mer inkluderende, men så sier nå engang Guds ord det den sier. Og man vil lyde Gud mer enn mennesker.

Vi kjenner selv unge som har reagert med vantro, sjokk og sinne når de finner ut hva menigheten de er en del av, faktisk mener om homofili. De har gått der i årevis uten å få det med seg, for det snakkes ikke om.

Homofili er et vanskelig tema for alle parter. Det forstår vi, vi har selv vært der.

De det er enda vanskeligere for

Men det fins noen det er enda vanskeligere for: den som har forbudte følelser. Den som desperat prøver å passe inn. Den som hater sin egen annerledeshet. Den som roper til Gud om å få være normal.

Dette er som regel unge og sårbare mennesker, som trenger å bli sett og akseptert. Som trenger å bli forstått, som trenger å bli satt pris på for hvem de er. Det de trenger minst av alt er bibelvers som forteller at det er noe galt med dem.

Og heldigvis: etter vår erfaring er det da heller ikke det de blir møtt med når de en dag velger å stå fram som den de er. De blir som regel ikke møtt med harde ord og fordømmelse. Det blir gjerne ikke vonde konfrontasjoner. Folk er fortsatt hyggelige, man får fortsatt klemmer av gamle tanter, folk slutter ikke å være glad i. Sannsynligvis vil de fleste bare late som ingenting.

For det er ikke slik at homofile ikke er velkomne. At de ikke kan delta, at de ikke kan ha et lederverv på noe plan. Det finnes bare én betingelse: man kan aldri elske noen, slik en mann og en kvinne elsker hverandre. Bare man lever resten av sitt liv alene, er alt fint. For det er ikke galt å ha syndige tanker, det er å leve i synd som er galt. Så om man altså er en ikke-praktiserende homofil (smak på det uttrykket), er legning ikke et problem. I hvert fall ikke for de andre.

De færreste av oss ville ha godtatt et liv på disse premissene, uansett legning. Derfor blir det som oftest slik at homofile forlater menighetsfelleskapet. De blir ikke kastet ut, de går frivillig. I stillhet. Og alle kan puste lettet ut.

Pinsebevegelsens trosgrunnlag

Etter at Hegertuns bok ble lansert, var Øystein Gjerme, lederen for Pinsebevegelsen, raskt ute med å betrygge landets pinsevenner om at det ikke var aktuelt å endre teologi. Og han understrekte at alle pinsemenigheter var forpliktet til å stå for bevegelsens felles trosgrunnlag. Det gjelder også alle som ønsker å være pastor eller ledere i en pinsemenighet.

Det ekskluderer altså alle homofile som lever i et samliv, eller som mener at homofile har rett til å leve i et samliv. Det ekskluderer også oss andre som er enig med dem.

Pinsevenner tar Bibelen på alvor. Bibelen er ikke bare en samling skrifter, den er Guds ufeilbarlige ord og øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral. Så hvordan man leser Bibelen er egentlig stridens kjerne. Når Bibelen leses som ufeilbarlig og 100 % gudgitt, kan man ende med å lete etter sannheter og absolutter i stedet for helhet og intensjon. Bibelvers som synes å stå i kontrast til det budskapet Jesus forkynte og praktiserte, veier like tungt som Jesu ord. For alt er jo Guds ord. Og i frykt for å gå imot Guds ord og vilje, blir man nødt til å påføre noen mennesker stor smerte og tap av sitt åndelig hjem. Fordi det er bibelsk.

Hegertun sier så fint at «på frukten skal god teologi kjennes». Selvmordstanker, ensomhet, isolasjon, fordømmelse – slike ting er ikke god frukt, men det er resultatet av vår teologi.

Hva gjør vi med den ene?

Vi som skriver dette er enten aktive, eller har vært aktive, i en pinsemenighet. Vi har veldig mange gode minner fra oppveksten og er takknemlig for alle fine opplevelser. Det ville vi ikke byttet med noe. Allikevel føler vi det blir vanskeligere og vanskeligere å identifisere oss med pinsebevegelsens trosgrunnlag.

En av grunnene til det, er det offisielle synet på homofili. Statistisk sett vil det i en menighet på 100 personer være 4-5 homofile. Andelen i en pinsemenighet vil sannsynligvis synke i takt med at unge vokser opp og ser seg nødt til å forlate fellesskapet. Men i en ungdomsgjeng på 20, vil det sannsynligvis være minst én homofil. Så da blir spørsmålet: hva skal vi gjøre med denne ene?

I Vårt Land 31. mai i år forteller Knut Anders Sørum sin fortelling om hvordan det var å vokse opp som homofil i en pinsemenighet. Den smerten det har påført han, unner vi ingen å oppleve. Vi kan ikke være med på å la slike historier gjenta seg. Vi kan ikke lenger ofre denne ene for å få Bibelen til å gå opp, som en kabal. Vi må heller si som den amerikanske pastoren Brian Zahnd: «Vi prøver ikke å være bibelske, vi prøve å ligne på Jesus». For Jesus forlot aldri den ene.

Anbefalt lesing

1 kommentar

  1. Per Søetorp sier:

    Takk for glimrende og betimelig innlegg! Flott at dere utgjør en viktig motstemme til den tidvis tendensiøse debatten rundt disse spørsmålene.

    Apropos den ene vs de 99 andre: Legger ved en link til et innlegg jeg hadde for noen år tilbake:https://www.verdidebatt.no/innlegg/11634817-de-99-og-den-ene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *