I mørke går vi, i mørke

(Utdrag fra Erling Rimehaugs bok «Tørsten gir lys». Lunde 2007)

Både psykoterapi og medisiner hjalp meg ut av depresjonen, og jeg vil slett ikke gjøre depresjon til en åndelig opplevelse. Det er en sykdom. Og sykdommer skal vi bekjempe med de midler vi har til rådighet. Det siste jeg ønsker er at noen tar det jeg skriver her som en oppfordring til å greie seg uten medisinsk hjelp i dype depresjoner, eller som en beskjed om at Gud vil depresjonen.

Men den store forskjellen fra tidligere depresjoner, var at denne gangen hjalp ikke Gud. Mens mørket sluttet seg om meg, kjente jeg hvordan Gud slapp taket i meg og ble borte. Han var der ikke lenger. Han overlot meg til meg selv i livets verste stund. Jeg følte meg som et barn som hadde kastet meg utfor et stup i trygg forvissning om at far ville ta imot meg. Og så trakk han seg bare unna og lot meg falle ned i avgrunnen.

Erling Rimehaug er forfatter og journalist, og pensjonert redaktør i Vårt Land. Han har blant annet skrevet bøkene «Når Gud blir borte» og «Tørsten gir lys». Om åndelig lengsel og modning.

Først tenkte jeg at jeg kunne slippe unna denne smerten og skuffelsen ved å innse at Gud ikke finnes. Jeg hadde levd på en illusjon så langt. Nå kunne jeg bli fri. Jeg kunne bare slutte å tro på Gud.

Men det fungerte ikke. Jeg visste at han fantes. Alt i meg skrek etter ham. Tilværelsen mistet sin mening uten ham. Det fortvilende var vissheten om at Gud fantes, men at han ikke var der for meg.

Dermed tenkte jeg at det var jeg som var falt fra Gud. Jeg måtte ha gjort noe forferdelig, som hadde fått ham til å vende meg ryggen. Her fikk tankene mine god hjelp av profetier og bibelhenvisninger som velmenende sjeler sendte meg. De handlet alle om at jeg måtte overgi meg til Gud, bekjenne synder, følge åndelige prinsipper eller gå til de rette predikantene. Det ga meg enda dypere skyldfølelse, for jeg visst at ingenting av det ville hjelpe. De ba meg stole på Gud. Men det var jo akkurat det jeg ikke var i stand til. Å tro at Gud finnes, men samtidig tro at han har forkastet meg, det er virkelig å oppleve helvete her på jorda.

Bibelen hadde alltid vært min forankring og min livbøye, som hadde holdt meg oppe i alle livets stormer. Nå hadde ikke denne boka mer å si meg. Jeg var redd for å bli enda mer fordømt om jeg leste i den. Løftene der gjaldt jo ikke meg, jeg som var forkastet. Desto lettere var det å ta til seg alle domsord som fantes der. Da var det bedre å la boka ligge.

Men så oppdaget jeg at det likevel fantes deler av Bibelen som jeg kunne forholde meg til. Det begynte med at jeg kjøpte en CD med davidssalmer. Og da jeg hørte på den, var en av de første tekstene denne: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro» (Sal 22,2–3).

Bibelen er full av mennesker som ropte til en fraværende og taus Gud

Dette var noe jeg kunne legge mitt hjerte i. Jeg begynte å lete i Bibelen etter flere slike tekster. Det viste seg å være mange. Bibelen er full av mennesker som ropte til en fraværende og taus Gud, som klaget sin nød, som anklaget Gud for manglende trofasthet og rettferdighet. Det var David, det var Jeremia, det var Korahs barn. Og der var Job, som ble fra seg av frustrasjon over alle de gode rådene fra vennene, som ikke var til noen hjelp fordi de ikke forsto noen ting. De var ikke sensurert bort fra Bibelen. Jeg var ikke alene. Det fantes andre som hadde opplevd det samme.

Men hvorfor hadde jeg ikke hørt om dem før? Hvorfor hadde ingen forkynt dette for meg? Hvorfor sto det ikke noe om dette i oppbyggelsesbøkene jeg hadde lest? Jeg begynte å lete etter bøker som kunne hjelpe meg. I en bokhandel i London fikk jeg øye på tittelen på en bok: The dark night of the soul. Jeg tok den ut av hylla, og så at den var skrevet på 1500-tallet. Jeg bladde litt og så at her var det tungt og gammelmodig språk. Men så fikk jeg øye på noen sider som var en nøyaktig beskrivelse av min opplevelse.

Jeg kjøpte boka, og leste den. Her var endelig en som kunne sette ord på det jeg opplevde. For meg ble denne boka av Johannes av Korset et håndslag gjennom århundrene. Endelig hadde jeg funnet en som kunne sette ord på mine opplevelser.

Om pinene sjelen lider i denne natten, var tittelen på et av kapitlene. Jeg leste, og tenkte at jeg kunne skrevet dette selv. Han skrev om overbevisningen om å være forkastet av Gud. Og om smerten ved at ingen forstår meg, og at de nærmeste vennene oppleves som motstandere. Han skrev om kraftløsheten, som gjør at du ikke orker noe. Om maktesløsheten som griper deg. Og om overbevisningen om at dette aldri kommer til å gå over, og at døden er det eneste som kan befri meg. Om lengselen etter å få dø, slik at pinen kan ta slutt. Og så skrev han om hvor umulig det er å vende sinnet mot Gud, og om følelsen av fordømmelse fordi jeg ikke makter å be. Om tomheten som etter hvert fyller deg og gjør deg helt ute av stand til å delta i gudstjenester og menighetsliv, og som gjør det kristne fellesskapet til en uutholdelig pine. Og om all selvbebreidelsen og fordømmelsen som dette fyller deg med. Og overbevisningen om å være en frafallen, dømt til evig fortapelse.

Det jeg ikke var i stand til å ta til meg, var at Johannes hele tiden skrev om dette som en lykkelig natt, en natt som Gud selv hadde sendt. Jeg noterte det med undring, men la det i skuffen for uforståelige ting jeg fikk komme tilbake til en annen gang. Etter hvert sank det likevel inn i meg én ting, som skulle få stor betydning for å komme videre. Det var erkjennelsen av at jeg ikke kunne gjøre noe som helst for å komme ut av dette mørket, og at det eneste fornuftige var å slå seg til ro med at jeg var maktesløs og hjelpeløs. Jeg måtte slutte å lete etter veier ut av mørket og i stedet gjøre det til et sted der jeg kunne være fri for alle krav om å prestere.

«Derfor, åndelige sjel, når du ser dine lengsler svinne hen, dine følelser tørre, dine muligheter for indre øvelser helt uttømt, bli ikke anfektet av dette, men se det heller som en stor lykke, siden Gud setter deg fri fra deg selv og tar saken i sine egne hender. For dine hender, samme hvor godt de tjener deg, vil aldri kunne arbeide slik som Gud nå gjør når han tar dine hender og leder deg gjennom mørket som om du var blind, langs en vei og til et mål du ikke kjenner,» skriver Johannes.

Slike ord fikk meg til å våge å slå meg til ro. Da oppdaget jeg mørket som beskyttelse og natten som et hvilested. Det var fortsatt mye smerte, men jeg kunne likevel ta imot maktesløsheten og kraftløsheten som en mulighet til å hvile fra alt strev.

Nettopp ved å gi opp alle tanker om å yte noe, ble det igjen mulig for meg å nærme meg gudstjenesten. Det jeg opplevde, var at jeg kunne hvile i kirkens tro, selv om jeg ikke hadde noen tro selv. Det begynte med at jeg fikk være på retreatstedet Lia gård. Jeg arbeidet på nybygget, bar stein, gravde jord, snekret litt og hjalp litt til på kjøkkenet og med barnegrupper. Og så deltok jeg i de daglige bønnene. Jeg kjente hvordan jeg kunne hvile i dette bønnelivet, som var der helt uavhengig av meg, og som ikke krevde noe av meg. Liturgien, sakramentene – dette som hadde vært der gjennom århundrer uten meg, som lever den dag i dag, og som kommer til å være der når jeg er borte – det kunne jeg bare hengi meg til og være en del av, selv om jeg ikke opplevde noe, trodde noe eller presterte noe.

Det jeg opplevde, var at jeg kunne hvile i kirkens tro, selv om jeg ikke hadde noen tro selv.

Etter hvert ble det også mulig for meg å gå på gudstjenester. Preken og sosialt samvær var umulig å forholde seg til. Jeg kom til kirken etter prekenen, tok mot nattverden uten å oppleve noe som helst, og stilte meg inn under velsignelsen – lot Guds åsyn lyse mot meg. Og gikk før postludiet, slik at jeg slapp å snakke med noen. At jeg fikk frimodighet til å gjøre det slik, var virkelig en styrelse. Hadde jeg ikke våget å slik bryte med de sosiale normene for oppførsel i kirken, ville jeg aldri kommet meg tilbake. Denne opplevelsen av å være utenfor, å høre til på bakerste benk, har gjort mye med min forståelse av kirke og menighetsliv. Og av å være innenfor og utenfor.

Johannes av Korset hadde gitt meg ord til å beskrive mørket innenfra. Men han ser det også utenfra i perspektiv, han forklarer både årsak og hensikt. Det var umulig for meg å ta til meg da jeg var inne i det. Men da jeg i ettertid vendte tilbake til Johannes, fikk jeg ny forståelse av hva jeg har opplevd.
Allerede kirkefaderen Gregorius av Nyssa, som levde på slutten av 300-tallet, skrev om det guddommelige mørket. Hans utgangspunkt er at Gud er lys. Dette lyset er så sterkt at når vi nærmer oss det, opplever vi det som mørke. Det er akkurat som vi prøver å stirre på solen. Da vil vi bli blinde. Derfor vil den som nærmer seg Gud, oppleve det som en reise inn i mørket. Bevegelsen går fra lys til mørke, fra erkjennelsen av at Gud er, til et møte med Gud som overgår forstanden.

Dette bildet bruker også Johannes av Korset. Han utfyller med et annet bilde: Han sammenligner oss med et vedstykke. Når Guds ild griper oss, kan ilden bare holdes ved like ved at den brenner oss opp. Jo mer Guds ild fyller oss, jo mer mørke blir vi selv. Maktesløsheten og tomheten vi opplever i sjelens mørke natt, skal få oss til å gi opp alt vårt strev for å komme Gud nær. Det virker nemlig mot sin hensikt. Gud er oss allerede så nær som det er mulig å komme. Men så lenge vi kjemper i egen kraft for å dra ham ned fra himmelen eller løfte oss selv opp til ham, er det umulig for oss å ta imot og hvile i Guds nærhet. Det er først når vi gir fullstendig opp at Gud kan slippe til. Det er dette som er å dø med Kristus. Så lenge vi stritter imot denne døden og vil utrette noe selv, opplever vi ikke denne døden.

Men skal vi da bare overgi oss til passivitet? Nei, det er én ting som kreves av oss om sjelens mørke natt skal bli veien til Gud: Det er at vi aldri gir slipp på lengselen etter Gud. Når ropet etter Gud fortsatt runger i gudløshetens tomme mørke, da er det et uttrykk for tro. Når vi anklager Gud, forbanner ham, raser mot ham, så er det et uttrykk for at vi ikke har gitt opp håpet. Så lenge vi vender oss til Gud, om det så er med ropet: «Hvorfor har du forlatt meg», er vi ikke frafalne fra troen. Å gi opp Gud er en reell fare for den som mister Gud. Natten kan bli det endelige farvel med ham. Det som bevarer oss fra det, er lengselen. Ikke lengselen etter å komme ut av mørket, men lengselen etter Gud selv. Det er tørsten som gir lys til vår vandring. Og lar vi den lede oss lenge nok, kommer lyset til slutt til å bli sterkt nok til å opplyse natten.