Saulus’ hellige krig
Det var først da jeg så miniserien A.D., The Bible Continues, at det gikk opp for meg hvor brutal Saulus faktisk var. Og han hadde Bibelen på sin side. Eller?
«De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus … Saulus var enig i drapet på Stefanus.» (Apg 7,58; 8,1)1
Med disse ordene seiler den unge Saulus2 inn i vår og verdens bevissthet. Han skulle raskt bli Jesus-bevegelsens verste fiende. «Saulus raste … mot Herrens disipler og truet dem på livet» (Apg 9,1). Senere forteller han selv: «Jeg har arrestert og latt fengsle både menn og kvinner, ja, til døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne lære» (Apg 22,4). «Jeg … kastet mange av [dem] i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for» (Apg 26,10).
Saulus var en brutal voldsmann. Stolt av å drepe. Selv kalte han seg «brennende for Guds sak, og uklanderlig i min rettferdighet etter loven» (Fil 3,6; Apg 22,3). «Jeg mente … at det var en plikt å sette alt inn på å bekjempe nasareeren Jesu navn» (Apg 26,9).
Med Bibelen i hånda
Saulus hadde bibelsk grunnlag for å tenke at volden hans kvalifiserte ham som rettferdig. Han hadde nemlig fulgt med på barnefortellingene i synagogen der han vokste opp. Her er en av dem:
En gang for lenge siden hadde mange av mennene i israelfolket vært utro, da kvinner fra Moab kom inn i leiren og invitert til avgudsfest med ekstra «benefits». Gud sendte pest. Folk døde. Moses ble rasende og beordret dødsstraff. Og akkurat da kom det en frekkas spankulerende med en fremmed kvinne «rett foran øynene på Moses og hele Israels menighet, der de satt og gråt ved åpningen til telthelligdommen» (4 Mos 25,6).
«Da Pinhas, som var sønn av Elasar, presten Arons sønn, så det, reiste han seg, gikk fram fra flokken og grep et spyd. Så fulgte han etter israelitten inn i soverommet og stakk det tvers gjennom både israelitten og kvinnen, så det gikk inn i livet på henne .… Herren sa til Moses: ‘Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene fordi han viste brennende iver for meg iblant dem. Av den grunn skal du si: Jeg slutter min fredspakt med ham. Med ham og etterkommerne hans skal det inngås en pakt om prestetjeneste for all fremtid, fordi han viste brennende iver for sin Gud og gjorde soning for israelittene.’» (4 Mos 25,7–13)
Pinhas var en helt. En legende. En de beundret og sang sanger om i generasjoner. Saulus kunne sangen utenat:
Da sto Pinhas fram og felte dom,
og pesten stanset.
Han ble regnet som rettferdig
fra slekt til slekt
i alle tider.
(Salme 106,30–31)
En annen helt av enorm kaliber var Elija. «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud», sa han da han hadde drept 950 Asjera- og Baal-profeter i etterkant av gudekonkurransen på Karmelfjellet (1 Kong 19,14)3.
Den kjente teologen N.T. Wright starter sin Paulus-biografi med å spekulere over hvordan disse bibelfortellingene kan ha formet Saulus4. Heltekvadet om Pinhas har til og med ekko tilbake til Abraham som også «ble regnet som rettferdig» (1 Mos 15,6). Så Saulus’ «rettferdighet etter loven» (som handlet om å drepe Guds fiender) hadde på en måte solid bibelsk grunnlag. Saulus hadde all grunn til å tro at når denne Jesus-bevegelsen satte spørsmålstegn ved templets betydning (Apg 7,42–54), så ville Gud lønne ham for å vise brennende iver på samme måte som Elija og Pinhas (1 Kong 18,40; 19,14; Salme 62,10; 4 Mos 25,11)5.
«Og Saulus raste … mot Herrens disipler og truet dem på livet» (Apg 9,1).
Refleksjon: Hvordan skal vi lese Bibelen?
Saulus gjorde tilsynelatende bare det Bibelen hadde lært ham. Han leste Bibelen «som den står». Bibelen roser volden til Pinhas opp i skyene og plasserer Pinhas språklig i ledtog med Abraham og hele den store planen om Guds paktsfolk. Saulus ville være en del av den fortellingen. «Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene» (Gal 1,14). Han ville ikke sitte og se på at disse Jesus-folka undergravde hele deres stolte tradisjon og identitet.
Og her er det enorme spørsmålet: Kunne han ha trodd og handlet annerledes ut fra skriftene han var vokst opp med? Kunne han visst ut fra skriftene at hans voldsbruk var feil type rettferdighet?
Og her er en annen tanke. Var Jesus mindre brennende for Gud og skriftene i sin undervisning om rettferdighet?
«Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» (Matt 5,17–20)
Jesus brukte de samme skriftene som Saulus, men den rettferdigheten han fant der, handlet ikke om vold og hevn, men om en radikal ikke-voldelig barmhjertighet og kjærlighet. Hvordan kunne Saulus og Jesus ut fra de SAMME skriftene komme til så ulike konklusjoner? Og hva fikk Saulus til å skifte mening?
«… så brennende i min iver at jeg forfulgte kirken … Men det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, … For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap …» (Fil 3,6–8)
Temaet er enormt. Akkurat nå lar jeg det bare henge der som en plagende ånd. Det blir mer om dette senere. Jeg lover.
(NB: Dette er første kapittel i Harald Giesebrechts helt nye bok: Fortellingen om Saulus Paulus – På jakt mellom linjene i Bibelhistorien.)
- Med mindre annet er angitt er bibelsitatene fra Bibelselskapets oversettelse av 2011. ↩︎
- Jeg bruker navnet Saulus for det var det han kalte seg på denne tiden. ↩︎
- Voorwinde, «Paul’s Zeal», s. 113. ↩︎
- Wright, N.T., Paul, s. 31-32. ↩︎
- Levittene har i Bibelen en spesiell voldelig nidkjærhet. I 1 Mos 34,25-29 slakter Levi og broren en hel landsby, angivelig for å gjenopprette familiens ære. Jakob fordømte ham for det med sine siste ord. (1 Mos 49,5-7). Det var også levittene som dro sverdet og slaktet sine brødre etter gullkalvepisoden (2 Mos 32,15-29), og i Dom 19,22-30 starter en levitt et folkemord som hevn over voldtektsdrapet på kona hans. Det er bare i Gullkalvepisoden og episoden med de moabittiske kvinnene at de blir velsignet for sin nidkjærhet. ↩︎
Av Lennart Iversen 
Av Sveinung Berntsen 
Av Charlotte Rørth
Uhyggelig historie når Bibelen skal forsvare drap og massedrap.