Omfavn mysteriet

Hva vet vi egentlig om Gud? Og hva skjer med troen når Gud ikke lever opp til dine forventninger om han?

Fins Gud?

Til alle tider har vi mennesker vært opptatt av Gud. Hvordan er han, hvis han i det hele tatt fins? Den Gud vi har trodd på, eller ikke har trodd på for den saks skyld, har forandret seg mye fra hvilken tid man har levd og i hvilken kultur man har levd. Mange vil hevde å vite at Gud fins. Man har hatt følelsen å være nær Gud, man har kjent seg elsket, man har hatt overnaturlige opplevelser som ikke kan forklares. Storslåtte naturopplevelser kan oppleves som bevis på at det må finnes en Gud, «alt dette vakre kan ikke ha blitt til ved en tilfeldighet». 

Nå kan det jo selvsagt tenkes at man har slike opplevelser nettopp fordi Gud fins, men det kan ikke bevises vitenskapelig. Det vil alltid bare være subjektive og personlige opplevelser av Guds eksistens som hverken kan bevises eller motbevises. Men la oss i dette innlegget ta utgangspunkt i at Gud fins. Det leder oss til neste spørsmål.

Hvem, eller hva, er Gud?

Dette spørsmålet bringer oss til en dimensjon bortenfor vitenskapen. Mange hevder å vite mye om Gud, men hvem har rett, og hvordan kan noen vite noe sikkert om Gud? Det er i møte med denne dimensjonen at tro erstatter fakta. Og i den sammenheng betyr tro noe mer enn at du er litt usikker.

Bibelen sier at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Hebr. 11:1). Det er mye med tro som er vanskelig å forklare. For eksempel tror jeg på et liv etter døden. Jeg tror altså ikke det er slutt den dagen jeg dør. Jeg har et håp om et nytt slags liv i fred og harmoni, altså Himmelen, som vi gjerne kaller det. Det er fint å tenke på når livet oppleves som vanskelig. Dette virker ikke spesielt logisk, og jeg kan ikke gi deg ordentlig gode argumenter for at det er et liv etter døden. Allikevel er det det jeg tror, og jeg tror ikke jeg greier å la være. Jeg kan ha innfall av tvil, men jeg ender alltid på at jeg tror dette, helt uten at det er basert på beviselige fakta.

Jeg siterte akkurat et bibelvers for å underbygge et poeng. Vi kristne er kjent for det. Men Bibelen beviser jo egentlig ingenting. At Gud fins fordi det står i Bibelen er bare et sirkulært argument, siden det ikke beviser noe hvis man ikke tror på det som står i Bibelen. Igjen er det tro det handler om. 

Jeg tror at Jesus levde på jorda, slik det står om i Bibelen. Akkurat det fins det ganske sikre bevis for. Men at han var Guds sønn og kom for å vise oss hvem Gud er, må jeg tro. Det kan ingen bevise. Men for meg er det vanskeligere å ikke tro det, enn å tro det. Igjen er det jo ingen menneskelig logikk som har ført til at jeg tror dette. Allikevel er det min overbevisning.

Så jeg tror altså at Jesus forteller oss noe om hvem Gud er. Når man leser om hva Jesus sa og gjorde, får man et inntrykk av at Gud må være glad i oss. At han vil vi skal være fri, at vi skal være oss selv, at han vil vi skal tenke selv og ikke bare følge strømmen. At han vil at vi skal møte alle med kjærlighet og respekt, og aldri fordømme noen. At vi skal stå opp for de undertrykte, de som er utenfor, de som lider nød. Slike ting kan vi vite om Gud gjennom å se på Jesus.

Men selv om Jesus kom for å vise hvem Gud er, så er hans demonstrasjon av Gud langt fra utfyllende. Vi får noen viktige hint, men det er veldig mye om Gud vi fortsatt ikke vet. Men jeg tror Jesus leder oss i riktig retning. Utover det, virker det ikke som om Jesus er opptatt av å gi oss svar. Det virker tvert i mot som han var mer opptatt av å gi oss spørsmål.

Mysteriet Gud

Vi mennesker er utstyrt med nysgjerrighet, denne evnen til å stille spørsmål ved det etablerte, denne indre drivkraften som gjør at vi søker etter svar. Det er det som driver vår utvikling videre, slik Lennart Iversen skriver om i artikkelen «Når Jesus sår tvil». Vi liker å vite hvordan ting henger sammen, og få svar på alle våre hvem, hva, hvor og hvorfor.

Men når det gjelder Gud er det umulig for oss å få svar på alt. Uansett hvor mye vi prøver å få Gud til å passe inn i våre bokser, vil aldri vår utrolig begrensede forståelse av livet og universet kunne romme Gud.

For mange blir det problematisk når de finner ut at Gud ikke er slik de trodde han var. Noen opplever da troskriser som tvinger dem til å tenke annerledes, og noen mister troen helt. Troen blir skjør når den avhenger av at Gud passer inn i vår oppfatning av han, for det vil han aldri gjøre.

Jeg tror alle mennesker har et slags bilde eller oppfatning av hvordan Gud er. Det ikke sikkert alle kaller han Gud, en del vil nok bruke et annet pronomen enn «han», og det er mange som ikke tror Gud fins. Men jeg tror at også de som ikke tror på Gud har et bilde av hva slags Gud de ikke tror på. Det vi alle har til felles, er at det er svært mye om Gud vi ikke vet.

Har du en tro som kan leve med å ikke ha svar på alle spørsmål om Gud? Eller for å spørre på en annen måte: ville det vært lettere å tro på en Gud som er begrenset av din hjernekapasitet?

Uansett hva vi tror om Gud, tenker jeg at det er lurt å ærkjenne at det er mye om Gud vi ikke vet, og erstatte litt av vår skråsikkerhet med ydmykhet. Og å omfavne at Gud langt på vei er et mysterie for oss. Det går an å omfavne mysteriet og finne fred i at Gud er større enn vi evner å forstå. For min tro gir det større trygghet å tenke at Gud vet alt om meg, enn at jeg vet alt om Gud.

Anbefalt lesing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.