Når Jesus sår tvil

Jesus stilte mange spørsmål ved sin samtids forestillinger om Gud. Og han oppmuntrer oss til å gjøre det samme.

Arkeologer og historikere beskriver hvordan vi mennesker gjennom tidene har løst våre store og små problemer. Ved å ta i bruk det naturen byr på av materialer, og bearbeidet dem, har vi funnet stadig bedre måter å utføre arbeid og oppgaver på. Vi har etterlatt oss spor som forteller om utviklingen fra primitive redskaper til stadig mer avansert teknologi. Vår kreativitet har drevet utviklingen fremover. Vi kan vel alltid diskutere om all utvikling har vært til det beste for oss, men drivkraften bak oppfinnelser og oppdagelser har stort sett vært å føre menneskeheten fremover.

Til grunn for all utvikling ligger en særegen menneskelig egenskap: Vi stiller spørsmål. 

Det var noens undringer og spørsmål som ledet til at man i sin tid fant opp hjulet, elektrisiteten, telefonen, medisiner og alt annet som synes uunnværlig for oss i dag, og som har gjort livskvaliteten vår bedre. Og det er det samme som til slutt kommer til å løse klimakrisen. Spørsmål får oss til vurdere eksisterende kunnskap på nytt og kanskje finne nye løsninger. Noen yrker og miljøer er derfor helt avhengige av at det kontinuerlig stilles spørsmål. For eksempel ville en produsent av mobiltelefoner gravd sin egen grav hvis de på et tidspunkt landet på at de nå har utviklet den ultimate telefonen. 

Det er noe i oss som søker utvikling. Det gjelder ikke bare på områder som handler om å lette arbeidsoppgaver eller skape mer effektive løsninger. Det gjelder også synet på moral, menneskeverd, natur og samfunn. Vi kan nok ha et romantisk eller nostalgisk forhold til nær fortid, men få av oss vil se tilbake på samfunnsordninger, menneskesyn og verdier som var gjeldende i tidligere tider, og ønske seg dit. Derfor er vi også skeptiske til miljøer som henger igjen i tidligere tiders verdier og menneskesyn.  

Også i religionene er det spørsmålene som skaper utvikling. Men her oppstår det ofte et problem. Religion er et område hvor spørsmål ofte ikke er velkomne. De ulike religionene, som jo har sitt opphav i menneskenes undring over tilværelsens gåter, har det med å legge lokk på spørsmål som utfordrer deres sannheter. Det har derfor medført bruduljer og splittelser, ja til og med kriger, når noen har utfordret de udiskutable sannhetene.  

Det var dette som gjorde Jesus til en så stor trussel for sannhetsforvalterne i hans samtid. Problemet med Jesus var nettopp det at han stilte spørsmål, og på den måten sådde han tvil omkring etablerte religiøse forestillinger om Gud og mennesker. De religiøse lederne prøvde å sette han fast med sine spørsmål, men han besvarte stort sett disse med nye spørsmål som slo bena under premissene i det første. Og der de religiøse lederne stadig henviste til de gamle tekstene for å begrunne sin teologi, trengte ikke alltid Jesus det. Men brukte han skriftene, var det for å peke på hva som er godt for menneskene, ikke religionen. 

Det at Jesus skaper tvil rundt etablerte sannheter var riktignok bare et problem for de som fikk makt gjennom dem. For når Jesus skaper tvil, er det i hovedsak den rådende forestillingene om Gud som blir utfordret. Hele ideen deres om Gud slår sprekker når Jesus snakker om han. Det var rett og slett ikke mulig å forene deres strenge, firkantede og distanserte Gud med Jesu elskende pappa. Så når de skriftlærde mente at regler er viktigere for Gud enn mennesker, sier Jesus at regler bare er viktige for Gud når de er til hjelp for mennesker. Jesus fant alltid noe annet i de gamle tekstene enn det de skriftlærde gjorde. Men først og fremst var det spørsmålene han stilte til deres tolkning av dem som gjorde dem svar skyldige.

Men til tross for at Jesus var en kronisk spørsmålsstiller, er det altså ett eller annet med religionene som sjelden oppmuntrer til samme praksis (unntakene finnes selvsagt). Selv i grupper som skvises ut av eksisterende trossamfunn på grunn av noens modige spørsmål, inntar man fort den samme holdningen rundt sin egen lære. Den skal ikke utfordres. Man oppretter teologiske refleksjonsgrupper som på tidligst mulig tidspunkt skal kvele alle tilløp til spørsmål som kan så tvil rundt den rette tolkning.

Kanskje noe av svaret på dette er å finne helt i starten av Bibelen? Der stiller den listige slangen spørsmål ved hva Gud har sagt, og slik lokkes Adam og Eva til å spise av den forbudne frukt. Det kan tenkes at denne historien har medvirket til vår negative holdning til at det stilles spørsmål ved våre etablerte forestillinger om Gud. Men i virkeligheten er det nettopp det Jesus gjorde hele tiden. Han stilte ulike varianter av spørsmålet: «har Gud virkelig sagt?». Det tror jeg han finner nødvendig fremdeles.

Et spørsmål vi må våge å stille oss i dagens kirker, er hva slags forsamlinger vi ønsker å forme? Vil vi ha troende som passivt tar imot og viderefører vår tolkning og forståelse av teologien, eller vil vi ha de som utfordrer den? Er spørsmål en berikelse eller en trussel? I Jesus ser vi at det å stille spørsmål er noe Gud oppmuntrer til. Skal vi da legge lokk på dem? 

Ingen kirkesamfunn sitter på den komplette innsikten ennå, og de som tviholder på sannheter som oppleves utdaterte og urimelige for mennesker, vil oppleve å miste stadig flere av sine medlemmer. Fremtidens kirker må derfor klare å romme flere ulike syn på teologiske spørsmål.  

Til slutt: Det er ikke nødvendigvis slik at all utvikling er av det gode. Derfor er det all grunn til også å stille spørsmål om utviklingen er bedre enn det bestående. Det viktige er imidlertid at alle spørsmål kan stilles og at vi, som Jesus, setter mennesker foran teologi, ideer og etablerte sannheter. Ja, for er det ikke bedre å ha for mange spørsmål enn for mange svar?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.