Har Bibelen blitt vår forbannelse?

Har vår iver etter å følge Bibelen gjort oss ute av stand til å forstå dens budskap? Har vi det samme forhold til skriftene som de skriftlærde på Jesu tid?

Å si at de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid var ivrige etter å følge skriftene vil være en sterk underdrivelse. Det var dette livene deres handlet om. Å tolke og studere skriftene, og å gjøre alt de kunne for å følge Guds bud. Og som om det ikke var vanskelig nok, hadde de lagd seg over 600 ekstra regler i tillegg som de også måtte følge.

All deres ære og identitet lå i å overholde alle bud og regler. Disse gutta var eksperter i selvdisiplin, og de var respektert og beundret av folket. De greide selvsagt ikke å etterleve absolutt alt, men ingen kunne si at de ikke gjorde et imponerende forsøk.

På grunn av deres ekstreme fokus på å holde budene kom de i konflikt med Jesus. For Jesus gjorde opprør mot deres lære og deres måte å tolke skriftene på. Og han brøt reglene deres så ofte han kunne. I deres øyne var han bare en rebell, og aldri i nærheten av å ligne på den Messias de ventet på.

Men selv om de studerte skriftene ivrig, hadde de ikke forstått hvordan Gud er (noe som ikke er så rart når man bare har lest det gamle testamentet). Så når Jesus kom for å vise hvem Gud er, kjente de han ikke igjen. Alt snakk om kjærlighet, nåde og barmhjertighet ble forvirrende. Når de tok en kvinne på fersken i å ha sex utenfor ekteskapet, var reglene klare: hun skulle steines til døde. En no-brainer. Hun hadde brutt loven. Men så kommer Jesus med disse forvirrende ord: “Den som er uten synd kan kaste den første stein”.

Kvinnen møtte kjærlighet i stedet for bibelvers. Og det forandret livet hennes.

Skriftlærde vs. kristne i dag

Man skulle tro at kristne i dag, som av hele sitt hjerte ønsker å følge Jesus, burde ha tatt lærdom av konflikten mellom Jesus og de skriftlærde. Disse skriftlærde som vi kristne elsker å forakte. Allikevel ser jeg skremmende mange likhetstrekk mellom en del kristne i dag og de skriftlærde på Jesu tid.

De skriftlærde var moralens voktere og de passet på at folk holdt bud og regler. Og de var snare til å fordømme de som ikke greide å leve etter samme standard som dem. Og de nøt følelsen av å være bedre enn andre. Litt sånn vi kristne har rykte på oss å være.

Mange kristne, som de skriftlærde, er opptatt av rett og galt, hva er synd og ikke synd. Vi ønsker å rettferdiggjøre oss selv overfor Gud ved å holde bud og regler. Mens Jesus på sin side har dette på hjertet (Luk. 18:9-14):

9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

Så hvorfor er vi fortsatt så opptatt av å være flinkiser? Det kan umulig være for at Gud skal bli stolt av oss, han blir tydeligvis imponert av helt andre ting. Så da må det være for å bli beundret av andre. Eller fordi mange tror Gud blir begeistret over hvor flinke vi er fordi det er slik vi er opplært til å lese Bibelen.

Er alt dette som ble skrevet for 2000 år siden like aktuelt i dag? Eller er det vi som gjør Bibelen uaktuell med å lese den slik?

Mange kristne i dag setter sin ære i å være bibeltro. Står det i Guds ufeilbarlige ord, er saken avgjort. “Bibelen sier det, jeg tror det, og det avgjør saken”, er mantraet. Det fins ingen slingringsmonn. Ganske likt de skriftlærde på Jesu tid, altså.

Så når Jesus helbreder en blind mann (Joh. 9), som blir fra seg av glede, ser ikke de skriftlærde gleden han opplever eller kjærligheten som blir vist ham. De er opptatt av regelen som ble brutt: Jesus hadde helbredet på sabbaten, og det er ikke lov!

På samme måte har jeg sett mennesker i dag som har opplevd et vondt samlivsbrudd, for så å finne kjærligheten på nytt. Og i stedet for å ta del i denne gleden, kjenner jeg flotte mennesker som har blitt møtt med Bibelen i stedet for kjærlighet og medfølelse. Bibelen sier nemlig at det er synd å gifte seg på nytt.

Bibelen sier at det er synd å skille seg av annen grunn enn utroskap. Uansett er det galt å gifte seg på nytt. Helst bør man ikke gifte seg i det hele tatt, men leve i sølibat, slik som Paulus. Kvinner må tie i forsamlingen og for all del ha på seg hodeplagg når de ber. Og de må ha langt hår. Mens menn på sin side må for all det ikke ha hodeplagg på når de ber. Og langt hår på menn strider i mot selve naturen. Vi skal kysse som hilsen når vi møtes. Slaver skal være lydige mot sine jordiske herrer med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte.

Selv de mest bibeltro vil slite med noe av dette, i hvert fall det med kyssing. Så spørsmålet er: kan Bibelen brukes som en regelbok? Og er den ment å være det? Er alt dette som ble skrevet for 2000 år siden like aktuelt i dag? Eller er det vi som gjør Bibelen uaktuell med å lese den slik?

La oss snu på det. Hvordan ville verden sett ut om vi greide å følge alle slike regler? Om det ikke hadde vært noen skillsmisser. Om ingen hadde sex utenfor ekteskapet. Om vi alle greide å komme oss gjennom tenårene uten å onanere. Om alle kvinner hadde hatt langt hår og alle menn kort. Om slavene bare hadde vært lydige. Hadde vi da hatt en bedre verden?

Bibelen har et budskap som er mer aktuelt nå enn noen gang, hvis vi greier å ikke henge oss opp i kulturelle forskjeller som er utviklet gjennom 2000 år med historie. Bibelen snakker om kjærlighet, om at alle bud, lover og regler kan sammenfattes i ett bud: Elsk din neste.

Og Paulus bruker masse tid på å forklare at Gud ikke blir fornøyd med oss fordi vi er flinkiser og får til ting, men fordi vi er hans barn. Han tilgir, viser nåde og kjærlighet, slik som en god far gjør. Ingen fordømmelse der i gården.

Jesus snakker om å gi mat til de sultne, gi drikke til de tørste, ta i mot de fremmede, besøke de som er i fengsel, gi klær til de som ikke har klær og pleie de syke. Hvis vi heller hadde hatt fokus på å elske vår neste og å gjøre disse gode gjerningene Jesus snakket om: Hadde vi da hatt en bedre verden?

Så mitt spørsmål er: Har vi i vår iver etter å følge Bibelen sluttet å følge Jesus?

Jeg har gitt denne artikkelen den noe provoserende tittelen “Har Bibelen blitt vår forbannelse”. Med det mener jeg altså ikke at det er noe galt med Bibelen, men hvordan vi leser og forstår den, og hva det har gjort med oss.


For videre lesning anbefales disse bøkene:

2 kommentarer

  1. Avatar Per Søetorp sier:

    En fantastisk artikkel! Høyaktuell og spot on! Takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *