Frihet under Den nye pakt

Vi mennesker er rare! Selv når vi har mulighet til å leve som selvstendige mennesker og å kunne leve et liv i frihet, velger vi likevel å la oss underkaste autoriteter og la dem bestemme over oss.

Og dette gjelder selv når autoriteter blir autoritære. Sigmund Freud mente dette var uttrykk for menneskelig umodenhet. Så det var ikke uten grunn at han så seg nødt til å flykte fra Tyskland under opptakten til Den andre verdenskrig.

Dette minner mye om hvordan små barn tenker: «Pappa og mamma har gitt meg regler som sier hva jeg skal og ikke skal gjøre. Det gjør det hele enkelt for meg, for da slipper jeg å finne ut av dette selv. Og det gir meg trygghet på at jeg ikke gjør noe galt. For så lenge jeg gjør det jeg har fått beskjed om, er alt greit. Da har jeg heller ikke noe ansvar». Slik er naturligvis små barn, siden de ennå ikke har utviklet de ferdigheter de trenger for å kunne leve som selvstendig individer i vår komplekse verden.

I 1. Kor. 13.11 sier Paulus følgende: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av meg det barnslige». Her mener jeg han beskriver sin egen overgang fra Den gamle pakt til Den nye pakt1.

Den gamle pakt vs. Den nye pakt

Det gamle testamentet (GT) beskriver en avtale – Den gamle pakt (DGP) – som Gud via Moses tilbød Israelittene, og som i sin hovedsak gikk ut på at Gud skulle ta vare på og utvikle dette folket, blant annet gjennom Moseloven, som beskrev hvordan Israelittene skulle leve sammen og forholde seg til Gud som deres Herre.

På den andre siden beskriver Det nye testamentet (NT) Den nye pakt (DNP), denne gangen beregnet på ALLE mennesker og blant annet med en ny måte å tenke på hva angår levesett og forhold til Gud. Denne overgangen var imidlertid ikke enkel, noe som førte til stridigheter og konflikter om hva som skulle være nytt og hva som eventuelt skulle tas vare på. I NT ser vi for eksempel i Galaterbrevet at Paulus raser over troende kristne som mener at de «for sikkerhets skyld» også må la seg omskjære, slik jødene gjorde. Og i Hebreerbrevet tar forfatteren opp dybden i Kristi soningsverk, og da rettet til troende i menigheten som over tid ikke lengre hadde det samme søkelyset på DNP som i starten og derfor fikk mer fokus på DGP.

Grunnlaget for etikken under DGP er, som Jesus selv sa det, at budet om nestekjærlighet faktisk er like viktig som budet om å elske Gud2, og faktisk to sider av samme sak. Denne presiseringen var viktig: For ifølge NT ligger det en fare for at de troende kan bli så opptatt av å «ha sin sak med Gud i orden», at de samtidig glemmer å bry seg om andres ve og vel. Jakob sier for eksempel i sitt brev at en gudstjeneste (dvs. det å tjene Gud) som ikke kommer til uttrykk gjennom nestekjærlighet er en tom gudstjeneste3, og at en tro som ikke kommer til uttrykk ved å praktisere nestekjærlighet i realiteten er en død tro4. Hebreerbrevets forfatter sier også at det å «ofre seg for Gud» har to sider5, og at dette blant annet medfører i kjærlighetens navn å være villig til å forlate sin egen trygge komfortsone slik Kristus også gjorde6.

Kontekst og fleksibilitet

Når Moseloven formulerte sin etikk for israelittene, så gjaldt den for alle, til enhver tid, uavhengig av sammenheng og uavhengig av motiver. Den var absolutt, kategorisk, «hogget i sten» og kunne ikke endres. I vår kristne kultur finnes det riktignok noen regler som er absolutte, slik som De ti bud som er såpass generelle og allmenngyldige at de fint kan innpasses i DNP. Men i tillegg til De ti bud finnes det i vår kristne kultur også en rekke andre kategoriske forbud, påbud og tillatelser, som etter min mening bryter med den grunnleggende tenkningen i DNP. Vanlige utsagn her er «Det er synd å …….», «Det er ikke synd å ……», «Alle kristne må……» eller «Alle kristne kan…….». Et eksempel på dette er kravet om at den kristne skal «gi tiende», som i DGP, selv om Paulus klart sier at den kristne skal gi frivillig og etter eget ønske7.

For DNP formidler en etikk der den enkelte ved sine moralske valg må ta hensyn til egne forutsetninger, hvilken situasjon vedkommende er i, og hvilke konsekvenser et valg får for en selv og andre. Som eksempler på dette sier Paulus at «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe ta makt over meg»8, og videre at den troende ikke skal bruke sin frihet på en slik måte at det går ut over andre9. Og her er det verdier som kjærlighet, medmenneskelighet, empati, respekt, visdom, klokskap og fleksibilitet som råder. Det er her også verd å legge merke til profetien i Esek. 36,26, om at Gud en gang vil ta bort «steinhjertet» fra de troende og i stedet gi dem et «kjøtthjerte» og en ny ånd, og det som Paulus sier om at «budets endemål», det vil si det som budene i GT peker frem mot, er «kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro»10.

En dypere forståelse av Guds ord

Moseloven kunne for en del Israelere være vanskelig å tolke. Derfor var de avhengig av skriftlærde som kunne forklare, dvs. tolke, Moseloven11. De skriftlærde kunne da gi en generell beskrivelse av Gud og hvordan Gud tenker, det vi i dag kaller for teologi. Men de hadde ikke forutsetninger for å kunne si noe om hva som var relevant for enkelte. Dette blir det da en endring på i DNP når den troende får del i Den Hellige Ånd, som hjelper den enkelte med å forstå hva som står i Bibelen, og da først og fremst det som er relevant for den enkelte i sin hverdag (og da som et supplement til kloke og vise veiledere som forstod hva det innebar å leve i DNP)12.

Jesus var selv et forbilde når det gjaldt å møte mennesker i samsvar med DNP: Når han møtte mennesker i moralske livskriser, slik som kvinnen som var grepet i hor, synderinnen som vasket hans føtter og kvinnen som hadde hatt fire menn før, så møtte ham dem der de faktisk var, han så deres faktiske motiver og deres faktiske behov. Han var ikke opptatt av å «ri bibelske prinsipper», men møtte dem med respekt, forståelse og kjærlighet.

Sa Jesus noe om DNP? Ja, men på en annen måte: Og da tenker jeg på lignelsen om klesplagget og vinen13. Her mener jeg det gamle plagget og den gamle vinen symboliserer DGP, der den troende i en jødisk kultur blir møtt med ufravikelige påbud, forbud og tillatelser som uansett må etterfølges. Mens det nye plagget og den nye vinen formidlet et tenkesett preget av smidighet og fleksibilitet, noe som gjør den troende i stand til å leve sitt liv under ulike situasjoner og kulturelle rammebetingelser og på en måte tar hensyn til den enkeltes personlige forutsetninger og behov.

Her snakker vi altså om to ulike systemer med hvert sitt tenkesett og hver sin praksis. Jesus sier ikke direkte at det gamle systemet er «galt». Det han derimot advarer mot er å blande og kombinere dem på en måte som gjør at selve grunnlaget for DNP blir ødelagt. For da blir det som når noen setter en gammel lapp på et nytt plagg, eller når man prøver å fylle ny vin på gamle vinsekker.

Gud, Kristus og Den hellige ånd har til enhver tid et tilbud til oss kristne om å kunne leve i Den nye pakt, med den frihet og det ansvar som dette innebærer. Men hvis vi sier nei til dette, risikerer vi å falle mellom to stoler og ende opp med en kristen-etisk livsstil preget av stivhet, kategoriske prinsipper og mangel på modenhet i vårt møte med Gud og medmennesker.

«Til frihet har Kristus frigjort oss.»14

  1. Se også Hebr. 5,12-14 om kristnes mangel på modenhet. ↩︎
  2. Matt. 22,27-29 ↩︎
  3. Jak.1,25-26 ↩︎
  4. Jak. 2,17 ↩︎
  5. Hebr. 13,15-16 ↩︎
  6. Hebr. 13,13 ↩︎
  7. 2. Kor. 9,7 ↩︎
  8. 1. Kor. 6,12 ↩︎
  9. 1. Kor. 10,23-25 ↩︎
  10. 1. Tim. 1,5-7 ↩︎
  11. Neh. 8,1-8 ↩︎
  12. Dette kan man lese om i f.eks. 2. Kor. 3,5-6, Joh. 16,13, 1. Joh. 2,27, 1. Tim .1,5-7 og Hebr. 8,10. ↩︎
  13. Luk. 5,36-37 ↩︎
  14. Gal. 5,1 ↩︎

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *