Fellesskap

Så hva er det egentlig med gudstjenester? Har de utspillt sin rolle som åndelig fellesskap i vår digitale tidsalder, eller har de fortsatt en skjult verdi?

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse. (Apg 2. 42-46)

Jeg var på gudstjeneste på søndag som var. Det lignet ikke så veldig på denne beskrivelsen. Var du der? Sannsynligheten for at du ikke var det er ganske stor. Det er svært få som har oppdaget gleden og nytten av gudstjenester de ikke har en spesiell grunn til å delta på. Og det kan jeg forstå.

Jeg har jo hatt fordelen av å ha vært på jobb i ganske mange gudstjenester, så jeg har vent meg til det. For det var en tilvenningsprosess. Det var ikke en enkel prosess heller. For gudstjenester er heftige saker. Det kan være grusomt kjedelig, fryktelig ubekvemt, veldig rørende, slitsomt, utfordrende, langt utenfor komfortsonen, provoserende og sist men ikke minst: veldig givende. Men ikke nødvendigvis de første 20 gangene.

Det er litt som med styrketrening eller intervalltrening. I starten er det helt forferdelig, men det må gjøres. Trenger ikke like det, bare møt opp å delta. Sånn er det med gudstjenester også. Og som ved styrketrening vil merkbare resultater komme etterhvert, hvis du holder ut til oppstartsplagene er over.

For Gud finnes. Det er jeg ikke i tvil om lenger. Det er jo et ja/nei spørsmål, dette: Gud eller ikke Gud? For meg er det mer logisk at en skapende, bevisst Gud finnes, enn at alt er en meningsløs tilfeldighet. Da må jeg jo forholde meg til denne Guden også.

Det å leve tettere på Gud ble ikke som jeg trodde eller fryktet at det skulle bli. Det ble mye bedre, på måter jeg ikke kunne forestille meg.

Det frustrerer meg at jeg ikke kan forklare det på en noenlunde begripelig måte. Men livet med og uten Gud er som natt og dag. Og jeg har prøvd begge deler.

Det har tidvis vært en kamp. Jeg har motvillig og under stor tvil nærmet meg, og mye av kampen har skjedd på gudstjenester. Etterhvert som kampen har dabbet litt av kjenner jeg at jeg ønsker meg et fellesskap hvor Gud er en helt selvfølgelig del av verdensbildet og det er like naturlig å ta med Gud i beregningen som noe annet.

Jeg setter bare mer og mer pris på gudstjenester og oppsøker dem gladelig, også i andre menigheter enn min egen. Så jeg vil absolutt anbefale å starte med gudstjenestetrening. Det er overraskende bra for det meste, sånn etterhvert…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *