Den fortapte sønns hjemkomst

I dag henger maleriet i Eremitasjemuseet i St. Petersburg, Russland, hvor jeg har sett det mer enn én gang. Det gir meg alltid tårer i øynene. Det er ikke uten grunn at Henri Nouwen en gang satt foran maleriet i åtte timer. 

I Rembrandts Den fortapte sønns hjemkomst har den uansvarlige sønnen vendt hjem fra et land langt borte ¹. Gutten har vært i helvetet – og det syns. Han er kledd i skitne og opprevne filler, i sterk kontrast til farens luksuriøse kappe. Han har hodet til en barbert fange og skoene hans går nærmest i oppløsning. Gutten kneler i ydmykhet med hodet begravd i farens bryst. Rembrandt har brukt farger og lys på en måte som trekker oppmerksomheten vår mot farens hender som hviler ømt på sønnen. Merkelig nok er den høyre hånden feminin og den venstre maskulin. Dette er selvfølgelig ikke et resultat av mangel på ferdigheter hos maleren. Rembrandt ser ut til å ville fange både den faderlige og moderlige siden ved Guds kjærlighet. 

Mesterverket er et portrett av en synder i hendene til en kjærlig Gud. De av oss som kjenner historien vet at disse hendene snart kommer til å gi sønnen en vakker kappe, nye sko og en kostbar ring. Deretter kommer disse hendene til å klappe med autoritet når faren beordrer forberedelsene til en stor fest for å feire hjemkomsten til sin lenge fortapte sønn. Denne lignelsen er full av teologisk betydning da Jesus viser oss at Guds hjerte ikke bærer det grann vrede mot syndere, men overflod av nådefull kjærlighet. 

Og det vi ikke finner i lignelsen er vel så viktig. Her er ingen teologi som handler om å berolige Gud. Faren skynder seg ikke først til tjenerboligen for å banke opp en gutt og dermed tilfredsstille sin vrede før han kan tilgi sin egensindige sønn. Nei! I historien om den fortapte sønn bærer faren tapet og tilgir sin sønn med en utømmelig kjærlighet. Han tilgir, enkelt og greit. Ingen betaling, ingen behov for å berolige. Rettferdighet som straff er hva broren kalte rettferdighet. Rettferdighet som forsoning er hva den kjærlige faren kalte rettferdighet. Den eneste vreden vi finner i lignelsen tilhører den fariseerlignende storebroren, ikke den Gudlignende faren. 

Brian Zahnd er grunnlegger og hovedpastor i Word of Life Church, en frittstående kristen menighet i Saint Joseph, Missouri. Brian og hans kone, Peri, grunnla kirken i 1981. Brian er også forfatter av en rekke bøker, blant annet «When everything’s on fire» som vi har anbefalt tidligere.

Rituell ofring, der man finner et erstatningsoffer, har ingenting å gjøre med Guds rettferdighet. Som René Girard har vist, har rituell ofring sitt mørke opphav i syndebukkmekanismen der gruppen utrydder faren for alle-mot-alle-vold ved å drepe ett enkelt offer ². Rituell ofring har ikke sitt opphav i Guds hjerte, det stammer fra menneskehetens voldelige hjerte. Gud krever ikke noen drept for å tilgi! Kalven som har blitt fetet opp blir drept, ikke for å tilfredsstille rettferdighet, men for å forsørge forsoningens måltid. Jeg inviterer deg i dag til å justere forsoningsteologien din til det Jesus lærer oss i sin vakre lignelse om tilgivelse. 

Herre Jesus, hjelp oss å se skjønnheten i tilgivelsens evangelium slik du har erklært det, og fri oss fra våre forvridde forestillinger om en sint, voldelig og hevngjerrig Gud. Amen. 

—

Denne artikkelen er oversatt til norsk av Andrea Garcia de Presno med tilatelse fra Brian Zahnd, og ble først publisert på bloggen hans.

Anbefalte bøker av Brian Zahnd

When Everything’s on Fire

Faith Forged from the Ashes.

Brian Zahnd

Sinners in the Hands of a Loving God

The Scandalous Truth of the Very Good News.

Brian Zahnd

A Farewell to Mars

An Evangelical Pastor’s Journey Toward the Biblical Gospel of Peace.

Brian Zahnd

1. The far country: betegnelsen blir i Bibelen brukt om stedet folk drar til for å komme seg så langt bort fra Gud som mulig.
2. Hvis du vil lese mer om René Girards tanker om syndebukkmekanismen, anbefaler vi boka «Ekko» av Lena Lindgren.