Nå kommer jeg og tar deg, sier Herren! (del 1)

Så lenge vi mennesker har trodd på Gud har vi vært redde for ham. Går det an å tro på en Gud som ikke er ute etter å ta oss?

– Ikke vær redde, proklamerte englekoret da Jesus ble født i stallen i Betlehem for 2000 år siden.
– I dag er det født en ny konge. En konge som kommer med fred og med et budskap om at menneskene har hans velbehag.
Det markerte starten på noe nytt. For akkurat som nå, var folk også på den tiden redde for så mangt, ikke minst for Gud. Er han med oss eller mot oss?

Det at Gud selv kom ned til menneskene slik juleevangeliet forteller behøvde derfor ikke å være noe positivt. Englenes budskap kunne jo ha vært et helt annet. Hva om de ropte ut:
– Nå har dere virkelig grunn til å frykte! Gud har kommet til verden og nå skal dere få kjenne på hans vrede. Alle synder dere trodde han hadde latt passere skal dere få betale dyrt for. Dommens time er kommet og ingen slipper unna. Ære være Gud i det høyeste og stor uro på jorden blant mennesker som Gud forakter!

Men julens budskap er heldigvis ikke at Gud er kommet for å ta oss. Tvert imot. Han har kommet for å vise og fortelle at han til de grader er med oss og for oss. Spørsmålet er bare om vi klarer å ta imot en slik Gud. Det har nemlig vist seg å være vanskelig for oss. Det kan se ut som om vi ikke helt klarer å akseptere en Gud som bare har behag i oss.

Det er kanskje ikke så rart? For så lenge det har eksistert forestillinger om guder har det også fantes noen som har vært redde for dem. Gudene har nemlig i sin makt å kontrollere livet til menneskene. Og de har sjelden vært sene med å sende tydelige budskap om hvorvidt de er fornøyd med det de ser. Guder kan gi langt liv og god helse, eller sende pest og kolera. De har gitt seier i krig eller påført nederlag. De har sendt regn i rett tid eller beordret tørke og ødelagte avlinger. Under slike livsvilkår gjelder det å ha inngående kunnskap om hva man må gjøre for å fortjene gudenes gunst og unngå å rammes av deres vrede. 

Frykten for Gud har altså vært en grunnleggende faktor i menneskenes religionsutøvelse. Angsten for at Gud skal straffe oss enten i eller etter dette livet har medført både destruktiv selvgransking/pisking samtidig som den er hoveddrivkraften for å finne feil hos andre. Frykt som motivator har en tendens til å få frem det verste i oss. Den kan kanskje gjøre oss lydige, men kan ikke gjøre oss kjærlige.  

I Bibelen leser vi om hvordan Gud har åpenbart seg for menneskene gjennom ulike menneskelige talerør opp igjennom tidene. Men som Paulus skriver var disse åpenbaringene mangelfulle og gav ikke en fullstendig fremstilling av hvem Gud er og hva han ønsker. Profetene i det gamle testamentet forsto det, men de pekte også frem mot en tid hvor det utydelige skulle bli tydelig, og det uklare bli skarpt. De snakket om en kommende fredsfyrste, en som kommer for å helbrede og forsone.

I Jesus blir åpenbaringen av hvem Gud er tydelig. Det blir også tydelig hva Gud ønsker for oss mennesker. Jesus sier i Johannes evangelium: Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.

Jesus vil ikke støte bort eller miste noen av de som kommer til han. Allikevel er frykten for straff svært utbredt blant oss som tror på Jesus den dag i dag. Vi anerkjenner at Jesus er full av nåde, men tviholder på at han ikke finner seg i våre feilsteg. Vi vet at Gud er kjærlighet, men nekter å gi slipp på forestillingen om at han må dømme. Johannes skrev i ett av sine brev at de som frykter for straff ikke har forstått kjærligheten. Med andre ord, når du fatter hvor høyt Gud elsker verden kan du ikke samtidig frykte han. Å være redd for Gud er det samme som å være redd for å bli straffet av han som heller lot seg korsfeste og dø enn å se den største drittsekken av oss få som fortjent.  

I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. (1. Johannes brev 4, 17-19).

Bokanbefaling:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.