Vranglære, sa du?

Det finnes troende mennesker som med åpne hjerter søker Gud. Ikke for å forandre ham, men for å bli forvandlet selv. De søker ikke makt, ikke anerkjennelse, ikke å vinne debatter – men å leve sanne, rene liv i tro. De leser evangeliene og ser en Jesus som bøyer seg ned for de svakeste, som står i oppgjør med de religiøse elitene og som elsker uten betingelser.

Og likevel – eller kanskje nettopp derfor – rammes de hardest av andre kristnes dom. Fordømmelsen. De blir kalt vranglærere. Lurt av djevelen. Trådt ut av lyset. Det ropes «frafall», «liberal teologi», «åndelig fare». De mistenkeliggjøres, uthenges, og det påstås at de burde fått en kvernstein bundet rundt halsen. Ikke av ateister eller verdens makter – men fra sine egne søsken i troen.

Hva slags ånd taler slik?

Fordømmelsen som mange troende møter i dag, er ikke drevet av kjærlighet eller sannhetssøkende nøkternhet. Den er drevet av frykt, stolthet og kontrollbehov. Den slår ned på alt som ikke passer inn i bestemte trosformer eller menighetsmønstre.

For oss handler det ikke om hvorvidt noen er veldig konservative eller veldig liberale – så lenge de er vennlige og gode mot sine medmennesker. Problemet oppstår når troen ledsages av en nedlatende og frekk holdning, som tråkker på andre i Guds navn.

Den tåler ikke at noen søker Gud utenfor det etablerte, eller stiller spørsmål ved fastgrodde dogmer. Den tåler ikke at Gud fortsatt taler – personlig, nært og noen ganger utenfor det vi har lært i bokform.

Det farligste med denne fordømmelsen, er at den ofte kler seg ut som nidkjærhet. Som «omsorg for sannheten». Men sannhet uten kjærlighet er vold. Og en «omsorg» som slår, river ikke mennesker nærmere Gud – den skyver dem bort.

Å speile seg selv gjennom andre

Noen ganger handler ikke fordømmelsen bare om teologisk uenighet, men om en indre uro vi ikke vil vedkjenne oss. Det vi reagerer sterkt på i andre, kan ofte si noe om oss selv. Å speile seg i andre betyr å bruke reaksjonene våre som et speil – et innblikk i egne ubevisste mønstre. Når vi kjenner sterk negativitet mot andres tro eller frihet, kan det være fordi vi projiserer: vi ser i dem noe vi ikke tør å møte i oss selv. Kanskje er det vår egen tvil vi ikke har rom for. Kanskje en lengsel etter noe friere, mer ekte. I stedet for å møte det ærlig, retter vi angrepet utover.

Tro er ikke en konfesjonskrig

Det finnes ingen frelse i å tilhøre rett gren av kristenheten. Ikke i å være evangelikal, luthersk, katolsk, karismatisk eller fritenker. Det eneste som teller er om vi elsker Gud og elsker hverandre. Ikke bare i teori, men i praksis – med en holdning som hedrer andre, selv de som tror annerledes.

Det vakreste ved tro er når mennesker kan møte hverandre med åndelig åpenhet, uten å være opptatt av om noen er «innenfor» eller «utenfor». Ikke alle spørsmål må avgjøres. Ikke alle forskjeller må behandles som trusler. Troen er dypest når den hedrer, ikke når den hersker.

Fordømmelse er det mest ondskapsfulle

Å krenke et menneskes trosliv – å påstå at noens personlige vandring med Gud er verdiløs eller demonisk – det er ikke bare hardt, det er ondt. Det er det motsatte av Jesus, som alltid så mennesket før systemet. Som satte fri den som ble bundet av religionens håndhevere.

Når mennesker med et rent ønske om å følge Kristus blir tråkket på, er det ikke Guds ånd som virker – det er noe helt annet. En destruktiv kraft som kler seg i religiøse klær, men bærer fryktens og kontrollens røst. Og den skal ingen bøye kne for.

Til dem som er såret

Til dere som har kjent fordømmelsens slag: ikke tvil på dere selv. Dere er ikke alene. Og dere går ikke feil vei når dere følger kjærligheten, samvittigheten og den stille stemmen som leder mot fred. Gud kjenner hjertets oppriktighet, og det finnes ikke én menighet, én teologisk retning eller én læreplan som har enerett på Ånden. Gud gir av seg selv til de som søker ham – uavhengig av hvilke mennesker som klapper eller kaster stein.

Fortsett å gå. Fortsett å tro. Fortsett å ære det hellige du har funnet, selv om det ikke passer inn i systemene. Troens vei er smal – ikke fordi den er trang, men fordi den ikke lar seg eies av massene. Den må gås med indre ærlighet.

Til kritikerne

Og til dere som roper høyt om fare og vranglære: stans. Se etter kjærligheten i det mennesket du angriper. Spør deg selv hva du egentlig forsvarer: Gud, eller din egen trygghet? Er du drevet av kjærlighetens Ånd – eller fryktens?

Neste gang du kjenner deg provosert av et annet menneskes tro – stopp opp. Kanskje er det ikke de du reagerer på, men noe i deg selv som speiles. Kanskje er det nettopp der Gud ønsker å møte deg.

Døm ikke den Gud leder annerledes enn deg. For kanskje har de sett noe du ennå ikke har fått øye på.

Les også: Om å ta Guds ord på alvor