Nei, det er ikke vanskelig

Dette er en personlig fortelling om hvordan det er å være far til en homofil gutt og ha bakgrunn fra kristenkonservative miljøer.

Livet og de viktige dagene

Alle har vi dager og datoer som vi husker spesielt, av forskjellige grunner. Det kan være positive hendelser som den dagen man giftet seg, men også vonde hendelser som å miste noen man er glad i. Jeg har flere slike dager selv. Blant annet har fredag 5. februar i det Herrens år 1988 festet seg godt i Hippocampus, hjernens minnesenter. Da kom jeg til tro, eller ble frelst som vi liker å kalle det. En annen viktig merkedag er dagen da min sønn Mattias kom ut av skapet. Jeg husker denne dagen godt.

Året før hadde Brann rykket ned fra tippeligaen til OBOS ligaen. Åpningskampen denne sesongen var Fredrikstad mot Brann på Fredrikstad stadion. To rustne, gamle storheter skulle brake sammen og prestisjen hang som tung tåke over stadion. Med meg på kamp hadde jeg begge barna og en nevø. For de interesserte: Kampen endte 1-1, et flatterende resultat for FFK.

En bekjennelse og en omstillingsdyktig far

Kampen startet tidlig den dagen. Senere på kvelden, da kona og jeg satt i sofaen i stua og så på TV, sto plutselig Mattias i trappa. «Jeg må si deg noe, pappa», sa han. Jeg kunne se han var preget og stresset. På den tiden det tok han fra å gå videre opp trappen og bort til sofaen ved siden av sin mamma, rakk jeg å tenke følgende: – Nå har han sikkert igjen knust skjermen på iPhonen sin, eller enda verre, han har kanskje ødelagt Mac’n sin. Jeg rakk også å tenke at jeg ikke måtte bli for sint, men være tydelig på at dette koster penger og at han er nødt til å være forsiktig med disse tingene.

Han hadde så vidt satt seg før han sa: «Pappa, jeg er homofil». Akkurat de par sekundene der er etset inn i mitt minnesenter. Ikke fordi jeg ble sjokkert av hva han sa. Både kona og jeg hadde hatt en klar intuisjon av at Mattias nettopp er homofil. Ikke fordi jeg var redd for hvordan jeg skulle takle det. Nei, det var fordi jeg brått måtte omstille meg og legge vekk min milde moralpreken om å ta vare på sine ting, for å se min sønn i øynene og si: «Det går fint, gutten min. Du er pappas gutt og jeg elsker deg». En god og lang klem.

Et overraskende svar

Vi møttes på bursdagen til en felles venn av oss, ikke så alt for lenge etter at Mattias hadde kommet ut av skapet. Det var en god stund siden jeg hadde sett han, men han hadde fått med seg at Mattias er homofil. Dette ville han helt klart snakke om. «Ja, det må være vanskelig», sa han til meg. «Nei», svarte jeg kontant, og kunne bokstavelig ta og føle på hans overraskelse over mitt kontante svar.

Jeg har aldri opplevd det som vanskelig at Mattias er homofil. Det jeg har opplevd som vanskelig er at han bar på det så lenge uten å dele det med oss; at han selv kjempet med sin tro og legning fordi han fant de to å være uforenlige; at han selv surfet rundt på nettet, uten veiledning fra oss foreldre, for å se hva kristne mennesker og organisasjoner mener om homofili og hvilken påkjenning og fordømmelse det påførte han.

Tunge skyer på en soldag

I fjor sommer på en deilig og varm sommerdag dro vi en tur ut til Dusa, en flott badestrand i Skjebergkilen. Mens jeg hemningsløst slikket sol tikket det inn en melding på Messenger fra en bekjent. Det viste seg å være en video med tittel «A teacher exposes the LGBT agenda coming into elementary school». Hun følte at hun måtte advare meg om utviklingen i samfunnet, en utvikling hun betegnet som skremmende, og som hun mente jeg er med på å bidra til med mine innlegg på sosiale medier.

«Jeg forstår det er tungt at Mattias er homofil», skrev hun i meldingen. «Nei, jeg har det ikke tungt, og det er det du har tungt for å forstå», skrev jeg tilbake. Igjen denne forutinntatte holdningen om at Mattias legning er noe jeg sliter med å forholde meg til. Nei, jeg synes det er tyngre at noen opplever seg berettiget til å advare meg om «utviklingen i samfunnet», og slik redusere min sønn til en del av et, i deres øyne, samfunnsproblem.

Tror de virkelig at en slik melding vil gjøre at jeg «omvender» meg? Og hva betyr det? At jeg skal søke å konvertere Mattias til en heterofil legning? Jeg sier det klart og tydelig: Det vil snø i helvete før så skjer…

Helsinki og et bilde til besvær

Sommeren 2017 var hele familien en tur i Tallinn. En av dagene bestemte vi oss for å ta fergen over til Helsinki og oppleve den finske hovedstaden. Dessverre greide Mattias å tråkke kraftig over på veien til fergen og dermed ble bevegelsesmulighetene sterkt begrenset.

Da vi ankom byen forstod vi raskt at det var en Pride-marsj på gang med start fra Senatstorget. For å oppmuntre sin bror kjøpte min datter litt «regnbuestæsj», og med barna ikledd regnbuekrone og vimpel, satte vi oss ned ved Senatstorget for å ta inn stemningen. I min naivitet tok jeg et bilde av barna og postet det på Fjesboka. «En hyllest til sodomi og tidsånden», kunne jeg lese under bildet. Det kjentes som et knyttneveslag i magen, og jeg slettet det før Mattias kunne lese det.

Hva er motivasjonen til å skrive noe slikt? En nød for alle som ikke har kjærlighet til sannheten, ifølge avsenderen. Jeg gjorde det klart at den «nøden» klarer jeg meg godt uten. Det overrasker meg hva slike «sannhetens riddere» mener seg berettiget til å skrive og mene om andre mennesker. For meg er det ikke annet en drønnende malm og klingende bjelle. Selvrettferdighetens sprukne og atonale bjelle som ved hvert slag gjentar: «Takk Gud for at jeg ikke er som den ­­­­­­­________ (homofile, muslimen, skilte og gjengiftede, alenemoren)». Jeg tror ikke det lyder godt i Guds ører.

«Jeg forstår godt din sårhet i situasjonen deres med Mattias», skrev han videre. Nei, jeg opplever ikke sårhet i forhold til Mattias. Jeg elsker Mattias betingelsesløst og hans legning gjør ingenting til eller fra for meg. Det som er sårt, er å oppleve de harde ordene som blir sagt om homofili og de homofile. Jeg lurer på om uttrykket «å hate synden, men elske synderen» er et mantra konservative kristne gjentar for seg selv for å føle seg bedre? Mattias ER homofil, det er ikke noe han VELGER Å GJØRE. Det er ikke mulig å skille «synderen» fra «synden» i dette tilfellet.

Hva har skjedd med Kent?

«Jeg husker Kent, hvor klar og kompromissløs din forkynnelse var for 20 – 25 år siden», skrev han til meg. Dette er selvsagt kritikk skjult som et kompliment. «En gang levde du i og formidlet du sannheten». I dag mener han at jeg «tar lett på det skrevne ord og tilpasser Ordet (sic!) til «vår tid» eller egen livssituasjon». Jeg lever godt med at noen tenker på meg som liberal, frafallen eller full av kompromiss.

Det jeg er virkelig glad for er at Mattias ikke møtte Kent for 25 – 30 år siden. Jeg tenker med gru på hva det kunne ha gjort med han. Jeg har spurt meg selv: Ville jeg forsøkt å overbevise ham om å leve som heterofil? Jeg er helt overbevist om at mine holdninger ville skapt avstand mellom Mattias og meg. Og det ville vært mitt tap. Hva ganger det vel å vinne hele kristenkonservative Norges gunst, og i dette miste sin egen sønn?

Jeg er også glad for at jeg «møtte veggen» i 1999, og at det ledet meg til Modum Bad der jeg fikk lagt av meg skammen og selvforakten og fant nåden i Jesus Kristus. Jeg mener det har gjort meg til et bedre menneske. Der jeg før frimodig så ned på andre og takket Gud for at jeg ikke er som de, har jeg nå nok med å sukke: Gud, vær meg synder nådig. Den nåden holder for meg, den holder for Mattias og den holder for deg.
Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Amen.

22 kommentarer

  1. Avatar Annie Tørre sier:

    Så utrolig sterkt å lese Kent! Kjenner tårene bare renner, kjenner meg så godt igjen, Det var ingen overraskelse for meg heller, og det gjorde ingen forskjell, Christer var vår elskede gutt, og kommer alltid til å være det, uansett❤️. Herren velsigne deg og bevare deg

    • Kent Bersvendsen Kent Bersvendsen sier:

      Hei Annie, tusen takk for gode ord. Ja, vi deler nok mange erfaringer som forelder med felles bakgrunn. Og du og Brynjulf har vært og er et eksempel til etterfølgelse. Tusen takk for det! Guds velsignelse til dere alle fra oss!

  2. Avatar Robert Iversen sier:

    Veldig bra skrevet Kent. Re:tro ass!
    Jeg tror Gud ville kommentert innlegget ditt noe i nærheten av dette:
    “Dette likte jeg. Kjenner meg godt igjen i flere av temaene du tar opp, spesielt det med ubetinget kjærlighet. Vondt å lese at noen sender meldinger til deg med hat og forrakt i tillegg skylder de på meg. Jeg heier på deg og Mattias!
    Hilsen pappa.”

    • Kent Bersvendsen Kent Bersvendsen sier:

      Tusen takk Robert! Tar med meg den hilsen fra deg og vår felles Far med i hverdagen. Alt godt til deg og dine!

  3. Avatar Jan-Roger sier:

    Fantastisk bra og ærlig skrevet, Kent!
    Det er altfor lett å “synse og mene” noe om dette, men ditt innlegg pulveriserer hatske meninger/ytringer i kraft av sin ærlighet og “nakenhet”.
    Vi fortsetter å heie på Mattias og dere alle sammen.

  4. Avatar Harald Giesebrecht sier:

    Tusen takk for det dere deler i denne artikkelen. Sterkt og tydelig og klokt. Tårene lurer i øyekroken. Du er et sundt forbilde, Kent.

    Jeg tenker at kristne foreldre som ikke tør følge i dine fotspor kanskje er bundet av frykt for at Gud vil dømme dem om de ikke fordømmer, stikk i strid med Jesu ord. Hvor er skrift-troskapen der?

    • Kent Bersvendsen Kent Bersvendsen sier:

      Hei Harald! Takk for gode ord! Ja, det tror jeg du kan ha rett i. Jeg har jo, ved å åpent akseptere min sønn og hans legning, blitt beskyldt for å løpe i tidsånden og frafallets ærend. Det krever litt sterk rygg for å stå i det.

  5. Avatar Rikke Bersvendsen sier:

    Så utrolig bra skrevet Kent! Vondt å høre at noen klarer å anklage deg for at du er helhjertet glad i din sønn uansett legning. Heier på dere💖 Mattias er den samme uansett og vi er glad i han😍

  6. Avatar Kjell Arne Johansen sier:

    Det du har skrevet, Kent, er nok mye mer enn en fortelling.
    Ved det du selv skriver og de fine tilbakemeldingene du her får, så gir du oss innsikt i at
    Christina og du er foreldre som ved kjærlighet og holdninger er “history changers”.
    Takk at du deler dette på denne måten.

    • Kent Bersvendsen Kent Bersvendsen sier:

      Hei Kjell-Arne. Takk for gode ord. Hvis vår historie kan være med på å endre historien i riktig retning, hadde ingenting gjort meg mer glad enn det🙏

  7. Avatar Lars Eriksen sier:

    Hei Kent. For en sterk historie du beskriver. Jeg har alltid hatt et godt forhold til deg og din familie. Dere har oppfostret en høflig og fin sønn. Alltid en et nikk og hei når jeg møtte ham i gaten. Det er det som teller, ikke din legning.
    Hilsen gamlenaboen på Opsund.

    • Kent Bersvendsen Kent Bersvendsen sier:

      Hei Lars! Så hyggelig å høre fra deg😊 Takk for fine ord og jeg kan si det samme til deg: Du er en kjernekar! Håper alt er bra i Århus.

  8. Avatar Trond Arild Bruun sier:

    Blir bare mer og mer glad av og lese disse brevene på denne siden.
    Utrolig sterkt skrevet og ikke minst god evangelisering av det kristne budskap.

  9. Avatar Yngve Sandal sier:

    Godt skrevet, og et viktig budskap!

  10. Avatar Steinar Glimsdal sier:

    Dette var sterk og god lesning på en julaften. Takk for det du deler! Velsignet jul!

  11. Avatar Anna Elise sier:

    Hvem gikk Jesus og elska? De som ikke var gode nok religiøse for å bli invitert inn i synagogene og hjemmene til folk. De som falt utenfor fordi de var født inn i feil situasjon eller ikke målte opp til andre standarder de religiøse hadde satt for hvordan å leve. Alle som ikke var i stand til å måle opp til disse kravene falt utenfor felleskapet. Og rett til dem gikk Jesus. Hvem satte han på plass? De selvrettferdige. De som var stolte over å passe inn i den ideelle formen, fordi de «klarte» å leve godt nok til å (tilsynelatende) presse seg inn i «normalen,» og som var snare til å påpeke områdene der andre burde gjøre om noe for å innta denne samme «hellige» formen.

    Noen folk ser bare samaritaner, spedalsk eller homofil. De klarer ikke se forbi omstendighetene som de er ukomfortable med, og da klarer de heller ikke finne mennesket selv. Da umenneskeliggjøres de, som du sier, til «samfunnsproblem.»

    Jeg tror at folk som deg, og artikler som dette, kan være med på å åpne øynene til mennesker, og kanskje enda viktigere: det kan hjelpe dem å åpne hjertene deres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *