Jesus, forstyrreren

Mange har nok forestilt seg hvordan det ville sett ut om Jesus vandret som menneske blant oss her på jorden i moderne tid. Hva ville han vært opptatt av i dag? Hva slags type samtaler ville han hatt? Hvilke mennesker hadde han oppsøkt? 

Og vi: hva ville vi vært opptatt av i møte med ham? Hva hadde vi spurt ham om? Hvilke problemstillinger hadde vi søkt svar på? Hvilke byrder ville vi berørt kappen hans for at han skulle lette? 

På hvilke uttalelser ville han svart «dere har hørt det er blitt sagt, men jeg sier dere…»?

Hvordan ville den bibelen sett ut og blitt lest i år 4000?

Dersom man hadde reflektert over dette scenarioet med forskjellige kristne, ville man nok fått svært ulike ideer om hvordan det ville sett ut. Vi kjenner og forstår utvilsomt Jesus på svært ulikt vis. Frelseshistoriene i evangeliene viser at møtet med Jesus arter seg helt ulikt for de ulike menneskene. Ingen møter Jesus på nøyaktig samme måte. 

Fjodor Dostojevskij skriver om dette i sitt storverk «Brødrene Karamasov» i avsnittet «Storinkvisitoren». Det var dette som gjorde at disse tankene ble vekket i meg, og jeg vil gå så langt som å si at jeg ble kjent med Jesus på en ny måte etter å ha lest avsnittet. Dostojevskij sin litteratur talte til meg og min trosreise i dag, 140 år etter den ble skrevet, nesten på bibelsk vis. 

Jesus besøker sine barn

I kapitlet «Storinkvisitoren» forteller nettopp én av brødrene Karamasov en diktet historie om Jesus som stiger ned for å besøke sine barn. Dette er ca 1500 år etter at han var på jorden sist. Dagen før han stiger ned har kapitlets hovedperson kardinalen, storinkvisitoren, brent et hundretalls kjettere på bålet i påsyn av hoffet, riddere og hoffdamer. 

Dostojevskij skriver at Jesus kommer til syne ubemerket og stille «men underlig nok blir han straks gjenkjent» og han omringes av mennesker. Jesus vandrer taust blant dem med et stille smil av uendelig medlidenhet. «Kjærlighetens sol brenner i hans hjerte, stråler av lys, – forklarelse og kraft strømmer ut av hans øyne, utgydes over menneskene og vekker deres hjerter til gjensvar».

For en fantastisk åpenbaring disse setningene avslører at Dostojevskij hadde om Jesus.

Jesus går omkring, omringet av mennesker som vil være nær ham. Han helbreder syke kun ved deres berøring, han vekker et barn opp fra de døde, menneskeflokken kaster blomster foran ham og de synger «hosianna! det er ham». Brått, forteller Karamasov, sprer det seg en uro i folkemengden, kardinalen kommer gående. Beskrivelsen av denne skikkelsen er like grell som beskrivelsen av Jesus er vakker; «det er en nesten nittiårig olding, høy og rank, med inntørret ansikt og innfallene øyne, som likevel brenner som glødende kull. Men i dag er han ikke kledd i kardinalens praktfulle skrud, slik han var i går da romerkirkens fiender ble brent på bålet, – nei, nå er han bare kledd i sin gamle, grove munkekappe. Bak ham følger hans dystre medhjelpere og ydmyke tjenere». 

Storinkvisitoren har fått med seg alt som har skjedd rundt Jesus og beordrer nå at Jesus skal arresteres og henrettes. Så stor er hans makt, forteller Karamasov, at ingen motsetter seg dette. Folket, som visste at det var Jesus, Kristus, Frelseren som sto foran dem, gjør plass for vaktene. Som «én mann» bøyer mengden seg for storinkvisitoren. 

Hva som er enda mer oppsiktsvekkende ved denne fortellingen er at kardinalen selv vet at det er Jesus han har arrestert – og dømt til døden. Et av de første spørsmålene han stiller Jesus når han har fått ham på tomannshånd er «hvorfor kommer du og forstyrrer oss?». 

Hvorfor kommer du og forstyrrer oss? 

Ansikt til ansikt med mannen som er opphavet til kardinalens religiøse liv og virksomhet er dette altså det spørsmålet kardinalen stiller ham. Så har han også helt rett. Det ville utvilsomt vært veldig forstyrrende om Jesus skulle få innflytelse på det systemet som kardinalen var en del av i den katolske kirken på den tiden. Det visste kardinalen og det ønsket han å slippe. 

Tåler kirken et møte med Jesus?

Makt har alltid preget kirken i stor grad. Makt som innflytelse på samfunnet, og makt internt i kirken. Vi ser store menigheter og bevegelser falle i grus som resultat av lederen eller lederskapets alt for store makt, høye status og kjendiseri. Et eksempel blant mange er Mars Hill hvis historie ble presentert omtrent som en «true crime» i podcastformat og lå på topplistene i lang tid. En menighets historie så sensasjonell at det lages underholdning av den. En historie om en pastor som med Bibelen i hånd og hard kontroll styrer en menighet etter sine visjoner om vekst og utvikling og som snakket om lik langs veien som et nødvendig onde for at evangeliet skulle frem. I kjølvannet av slike menigheters undergang hører vi fortellingene om hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker som «som én mann» bøyde seg for sin leder når han bestemte noe. Som skjøv seg selv til side og gjorde veien fri når denne mannen og hans planer skulle frem.

Jeg tror et møte ansikt til ansikt med Jesus ville forstyrret en kirke som den. En plagsom forstyrrelse for lederskapet, men til redning for folket.

Fra kirkens opphav og frem til i dag har mennesker, med utgangspunkt i Bibelens tekster, etablert regler, systemer, rammer, hierarkier, definert roller og oppgaver, laget planer for utvikling, ansatt og sparket ut, fastlagt hva som er lov og ikke lov innenfor rammene i menigheten. Makt og maktstrukturer er helt reelt i kirken og ikke bare i de menighetene det blir laget podcast om, og det er mye av det. 

Hvor mange av disse maktstrukturene våre hadde tålt et møte med Jesus? Rammene som definerer noen som innenfor og noen som utenfor? Hva med strukturene som systematisk nedvurderer enkelte mennesketyper og holder viktige roller i kirken vekke fra de. Hva med planene for vekst og utvikling som etterlater seg lik langs veien? Mye av det vi gjør bunner i et ønske om å følge Bibelen. Vi saumfarer Bibelen for å finne de korrekte systemene. Jeg tror vi ville blitt overrasket over hvor mye av dette som ikke kunne blitt stående etter et møte med den kjærlige, kraftfulle, frigjørende, medlidende, stillfarende og radikale Jesus.