Marta og Maria
Historien om Marta og Maria forteller oss hva Jesus ønsker og ikke ønsker av oss. Og ofte er det det motsatte av hva vi tror.
Det hender noen ganger når jeg leser historiene om Jesus i Bibelen at jeg undrer meg over hvorfor enkelte av dem er tatt med. De virker så hverdagslige og ubetydelige, særlig når de dukker opp innimellom mirakuløse og spektakulære hendelser, som når Jesus kommer gående på vannet eller vekker opp døde. Men også de mer lavmælte historiene har stor betydning, og leser vi dem for fort, kan vi gå glipp av svært verdifull innsikt.
For i likhet med de store og dramatiske hendelsene som skjedde rundt Jesus, er også disse mettet med dypt teologisk innhold. En av disse tilsynelatende uviktige historiene er den om da Jesus var på besøk hos søstrene Marta og Maria. Historien er meget kort og kan på overflaten fremstå bare som en typisk konflikt mellom to ulike personligheter, den ene ansvarsfull og oppgavefokusert mens den andre glemmer tid og sted fordi gjesten er så interessant.
«Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: ‘Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.’ Men Herren svarte henne: ‘Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.’»
Lukas 10.38-42
Takk, Gud for alle Martaene?
I likhet med mange av historiene i Bibelen er det mulig å lese flere ting inn i den. Den kan beskues fra flere ulike hold og leses med utgangspunkt i alle de tre involvertes perspektiv. Instinktivt får jeg størst sympati med Marta som gjør så mye som trengs å gjøres uten at dette anerkjennes eller verdsettes. Jeg er ikke den eneste. Jeg har hørt flere kirkeledere si «takk, Gud for alle Martaene i menighetene. Uten disse hadde alt stoppet opp».
Det er forståelig at historien kan leses slik, men er det vanskelig å tenke seg at den er tatt med som en moralsk anekdote for å illustrere at det er viktig å lytte til Jesus, samtidig som det også er viktig å være med i kirkens vaskelag og bidra på søndagsskolen. Det må ligge noe mer her.
Jeg tror denne lille historien på en unik måte retter søkelyset mot hva som er viktig for Jesus, og at det ofte er noe annet enn det vi tror betyr noe for han. Marta prøver å glede Jesus ved alt hun gjør. Huset skal skinne, det skal serveres 3-retters middag og alt skal være akkurat slik Jesus vil ha det. Skuffelsen hennes vokser derfor i takt med at hun innser at Jesus ikke tar notis av det hun gjør. Utslitt og overveldet over arbeidsmengden kjenner hun at sinnet og frustrasjonen vokser, og til slutt sprekker det.
Det er ille nok at Jesus har oversett henne og alt arbeidet hun har nedlagt denne dagen. Men det verste er at han gir hele sin konsentrerte oppmerksomhet til Maria. Hun som bare sitter der ved hans føtter og er etthundre prosent ineffektiv. Skal du ikke snart få henne i arbeid, Jesus?
Dette er det avgjørende punktet i historien. Her er det ikke unaturlig å forvente at Jesus beklager på vegne av Maria og seg selv. De har jo helt glemt seg bort. Hvordan kunne de forsømme alt som skal gjøres? Men Jesus beklager ingenting. Tvert imot gjør han skuffelsen til Marta total ved at han heller ikke nå anerkjenner hennes innsats. Han sier ikke engang at det Maria og Marta gjør er like viktig. Nei, det Jesus er opptatt av her er å beskytte det Maria har. Marta får ikke ta det fra henne for å erstatte det med gjøremål.
Det Maria hadde sett
Innsikten denne fortellingen gir kan enten forarge oss eller frigjøre oss. Jesus kom nemlig ikke for å gi oss noe å gjøre. Han kom for hjelpe oss å være. Hvis vi tenker at Jesus belønner Maria for å være lat har vi misforstått. Det er ikke fraværet av arbeid som er poenget. Maria har gjort seg tilgjengelig for det Jesus vil gi henne. Men hva er det? Historien forteller oss ingenting om hva samtalen mellom Jesus og Maria gikk ut på. Men noe sier meg at dette må ha vært noe annet enn bibelundervisning om de ti bud eller om endetiden. Dette gikk dypere. Dette må ha vært mer enn ord. Men hva?
Den danske journalisten og forfatteren Charlotte Rørth har beriket meg med noen perspektivet her, og kanskje satt meg på sporet av hva dette noe var. I boken «Med rak rygg» forteller hun om et møte hun selv hadde med Jesus. Ikke i billedlig forstand. Hun møtte virkelig Jesus. Og det på en tid da hun ikke trodde på hans eksistens.
Å fortelle at man har møtt Jesus i konkret forstand vekker oppsikt. Også hos troende, som ber til han daglig. Våre forestillinger om Jesus dannes gjennom det vi leser om han i evangeliene, ikke gjennom personlige møter. Men hva folk måtte mene om hennes opplevelse bryr ikke Rørth seg noe om. Hun har sin erfaring av å ha møtt Jesus ansikt til ansikt da hun ikke engang trodde på han. Og det dette møtet har etterlatt hos henne er det umulig å erstatte med noe annet.
Hun beskriver dette møtet som å se inn i to øyne som var fylt av kjærlighet og bekreftelse, ulikt noe annet blikk hun har møtt. Et blikk som gjennomborer henne, men bare for å helbrede. Hun forteller om opplevelsen av å bli sett, ikke som kvinne, men som menneske. En opplevelse av å bli elsket bare i kraft av å være den hun er.
Charlotte Rørth skriver videre om hvordan denne erfaringen er med henne i livet og hvordan den påvirker henne fremdeles. Hun forteller om hva den har gjort med hennes eget blikk på verden og menneskene. Hun er i verden som en kvinne og det gjør uunngåelig noe med andres blikk på henne. Det gjør henne ufri, bedømt og kategorisert. Når Jesus ser på henne ser han ikke en kvinne, men et menneske. Hvilken frigjøring!
Var det dette Maria opplevde sammen med Jesus? Var det dette han var så oppsatt på å beskytte? Jeg tror det. Og jeg tror dette er den posisjonen Jesus ønsker oss i. Bare der kan nåden bli virkelig for oss. Der trenger ingen å late som eller skjule noe. Ingen trenger å forsvare noe. Ingenting holdes imot oss. Ingenting taler til vår fordel eller ulempe. Vi bare er.
Stakkars Marta som ikke fikk erfare dette. I sin iver etter å gjøre Jesus fornøyd oppnår hun ingenting. Kanskje kaster hun noen blikk i retning av Jesus mens hun skramler med bestikket og serviset i håp om å møte hans? Men han ser ikke i hennes retning. Marta møter ikke blikket til Jesus slik Maria gjør fordi hun søker det på feil premisser. For alt vi gjør for å fortjene Guds kjærlighet fører oss bare lengre på avstand fra den. Og i likhet med Marta blir vi til slutt mest opptatt av andre søsken og alt de ikke gjør.
Historien om Marta og Maria er historien om oss i miniatyr. Det er ikke likegyldig hvordan vi søker Gud. Den ene måten kan skade oss selv og de rundt oss, den andre kan gjøre oss fri. Min bønn er at vi alle får erfare Guds helbredende blikk på oss.
Av Tor Håkon Eiken 
Av Unni Anita Skauen 
Av Re:tro
Veldig godt å lese! Takk skal du ha ⚘
Det er veldig underlig at man ukritisk kjøper en slik historie om at noen har ‘møtt Jesus’. Nå kan ikke jeg så mye om dette, men det er vel en slags tradisjon i Norden innen karismatiske menigheter at slike overnaturlige religiøse møter arter seg på den måten; altså at man møter Jesus. Det interessante er jo at den Jesus disse personene møter har forbausende like meninger og personlighet som personen som møter Jesus. De som TROR på disse personene sine møter har også en kompatibel personlighet/livssyn med de som har møtt Jesus. Regner med du er skeptisk til Jesus-møtene til Svein-magne Pedersen og Hanvold. Det handler jo om inkompatible personligheter/livssyn. Det er mange objektivt sett ‘onde’ mennesker som har møtt en Jesus med en mer ‘dyster’ personlighet. Eksemplene er mange. At man selv ikke er religiøs når man plutselig møter den lokale guden.. vel, her tror jeg man kan borre litt i historien, og dessuten møter man jo alltid den guden som man har kulturelt kjennskap til. Regner f.eks med det var mange møter med Odin og gjengen før Norge ble kristnet, og svært få(ingen?) møter med Jesus. I andre kulturer, og man trenger ikke gå særlig langt, så er det andre religiøse overnaturlige uttrykk. Stigmata og gråtende Maria-statuer f.eks. Tipper mange ‘Norden-kristne’ har en slags automatisk skepsis til slike religiøse uttrykk, som er helt normale for religiøse i andre tilgrensende kulturer. Går vi lenger så er det jo gudemøter hvor enn vi ser. Folk i alle kulturer ser sin gud som er den lokalt forankrede gud, og guden har jo oftest lik personlighet og meninger som personen selv. Så har man også overnaturlige gude-møter det man får et profeti og forslag til hvilken retning man skal ta i livet.
For de av oss som har som jobb å høre på folks livshistorier, så er dette veldig vanlig å høre, hvordan en ‘åpenbaring’ har gitt en slags ny retning i livet. Vi mennesker lager et narrativ om egen livshistorie. Ofte kan de underliggende temaene, altså f.eks om hvordan personen fremstiller seg, f.eks offer, den som fikk rett, den misforståtte, den mesterlige, den som fulgte en genial tanke/åpenbaring, si mer om personen enn selve innholdet i livshistorien.
Jeg mener man bør være særdeles forsiktig med å kjøpe fortellinger om gudemøter, også med mennesker som har et kompatibelt livssyn/personlighet. Det er veldig menneskelig å lage et slikt narrativ om egen livshistorie, og veldig lite troverdig at dette er en universell sannhet siden det er massivt med eksempler på slike gude-møter som gjensidig utelukker troverdigheten, og hvis du kjenner etter selv så tror du vel stort sett på de Jesus-møtene som beskriver en Jesus som ligner på ditt Jesus-bilde.
Jo, Asbjørn, vi skal være ytterst skeptiske til folks fortellinger om gudommelige åpenbaringer. Jeg var i yngre år tiltrukket av karismatiske miljøer der det å høre Guds stemme og å gi profetiske budskap til andre mennesker, med føringer om hvordan disse menneskene skulle innrette livene sine, var satt i system. Som voksen ser jeg hvor destruktivt og manipulerende dette var (og er). Mennesker med dysfunksjonelle personligheter, med makt og mikrofon, gjør mye skade. Jeg er ikke uten arr.
Syner og åpenbaringer har blitt brukt som hersketeknikker og gitt narsissister posisjoner gjennom alle tider. Ingen grunn til å betvile det.
Som troende bes vi om å vurdere fruktene av det som sies og gjøres. Er frukten god er treet godt. Det er det jeg er opptatt av med det Charlotte Rørth skriver om. Hva gjorde hennes opplevelse med henne? hva er det hun formidler om den? Hvilken effekt har det hun skriver for den som leser? Søker hun makt og posisjon?
Det er ikke viktig for henne at jeg som leser tror at hennes møte faktisk skjedde. Men det er viktig for henne at leseren erfarer å bli sett med det samme frigjørende blikket hun opplevde.
Du har rett i at manges åndelige åpenbaringer korresponderer godt med den personligheten, agendaen og gudsbilde de hadde fra før. Deres møte med Jesus eller hvilken guddom det skulle være snakk om vil dermed reflektere deres egne lyse eller mørke hjerter. Jeg vil samtidig påpeke at en fremstilling av Jesus som ikke er preget av godhet, nåde, kjærlighet, inkludering og helbredelse i utgangspunktet ikke er troverdig.
Om man fester tillit til Charlotte Rørths opplevelse eller ikke, er denne i alle fall preget av de overfor nevnte karakteristikkene. Og hendelsen passet på ingen måte inn i hennes materialistiske verdensbilde.
Trist å høre at du har blitt religionsskadet som ung. Jeg har møtt endel sånne, og det er underlig at man lar dette skje i opplyste samfunn. Sånne menigheter må være som fluepapir på personlighetsforstyrrede som ønsker å bli sett opp til og styre andre. Jeg hørte nylig glimrende podcasten om Levende ord i Bergen, og det var helt absurd å høre om Nord-korea liknende tilstander som foregikk på Bønes i perioden jeg jobbet som taxisjåfør og pizzabud i området.
Du skriver at ‘om frukten er god, så er treet godt’, og her er det jo du som vurderer om frukten er god. Jeg vet ikke hva slags agenda det er i boken hun selger om sitt møte med Jesus(var det en feministisk agenda?), men garantert er det mennesker som mener frukten IKKE er god i dette møtet. (Det er vel svært mange kristne i verden som ikke engang vil høre på hva en kvinne vil si i religiøse spørsmål?)
Du tror på henne siden dere har kompatible religioner og personligheter. Det er sikkert mange russisk-ortodokse religiøse som har møtt Jesus og skrevet bok om det, og det er jo en grunn til at du ikke nevner en av disse. Her vil du kanskje ikke synes at frukten er god.
At det skal være troverdig hvis helbredelse skjer i et slikt Jesusmøte. Vel, det er god grunn til å være skeptisk til påstander om helbredelse. Dette handler enten om svindlere, eller godtroende folk som ikke forstår hva sykdom og helse er. Å lokke enkle sjeler med muligheter for helbredelse er ‘evil’ i mine øyne. Hvis det ikke er svindlere, så er det enkle ukvalifiserte folk, og her må det da være ‘voksne’ i menigheter som stopper dem. Det er ingenting som gjør meg mer pinlig berørt enn å lese historier om folk som blir helbredet for sin fibromyalgi eller ‘dårlige hofte’. Her synes jeg Jesus kunne prioritert helbredelsene litt anderledes(men som universets skaper og den som har laget spillereglene så må selvsagt det bli opp til ham hvordan han prioriterer).
Nærmeste religiøse helbredelsen jeg har sett er en person som ble svært raskt frisk av sin angst/depresjon etter et kuropphold hos en ‘prest’, men det var i en religion som ligger svært langt fra kristendommen. Mirakler grunnet religion har jeg aldri sett og heller aldri hørt om fra andre leger.(men det er garantert leger som selger bøker om slike mirakler de har opplevd).