Drømmen om hvit jul

Får vi hvit jul i år? Hva er det egentlig med snøen som gjør at vi venter sånn på den? Spesielt til jul?

(Utdrag fra Rune Stormarks bok «Reven i glassmonteren. På sporet av den tapte Gud», Efrem forlag 2022. Gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag.)

I min hjemby Kristiansand driver en familie to kaffebarer hvor de legger sjelen i å skape en autentisk atmosfære. Den ene kafeen er stor og romslig, den andre er liten og lun som de man finner i Paris og København, dersom man beveger seg litt utenfor de mest travle gatene. Jeg slenger vesken fra meg på et bord ved vinduet og går for å bestille det vanlige; en dobbel americano. Ute er det kjølig. På bakken og i vinduskarmen har det begynt å danne seg tynne lag av rim som forsterker den lune og varme atmosfæren innendørs.

Rune Stormark (f.1974) er prest og forfatter. Han er gift og har to voksne barn. Han studerte teologi på Ansgar Høyskole og MF Vitenskapelig høyskole og har en mastergrad i ledelse fra Universitet i Agder. Han jobber som sokneprest på Evje, og er aktuell med boka: «Reven i glassmonteren. På sporet av den tapte Gud» (Efrem forlag 2022).

Folk kommer og går hele tiden, noe som gjør det lettere for meg å få gjort det jeg skal. Jeg liker å se på folk, visstnok en av de eldste menneskelige aktiviteter. Denne dagen skal jeg så smått begynne å forberede årets julepreken. Ofte lar jeg juleevangeliet surre litt i bakhodet noen uker i håp om at det skal dukke opp en genial tanke jeg ikke har tenkt før. Det er ikke noen krise om det ikke skjer, for akkurat på julaften er det tradisjonene som teller mest. Salmene og lukten av stearinlys, granbar og mennesker som sitter tett sammen.

Mens jeg skriver, gløtter jeg opp på dem som sitter rundt meg. Kan jeg ordlegge meg på en måte som møter disse menneskenes lengsler? Gir mysteriet fra Betlehem fortsatt mening? Bordene skifter gjester med jevne mellomrom. To menn i dress tømmer espressoen sin og prater litt sammen, før de haster videre til høyskolen som ligger nede i gaten. Den oppvarmede benken overtas av en mann og en kvinne som med ett går i gang med å diskutere et eller annet som åpenbart engasjerer. En ung kvinne sitter bøyd over Mac’en sin rett overfor meg. Store, lydisolerte øretelefoner vitner om behov for arbeidsro og konsentrasjon. Utenfor vinduet har lett snø begynt å dale ned fra himmelen.

Får vi hvit jul i år? Hva er det egentlig med snøen som gjør at vi venter sånn på den? Spesielt til jul? Jeg husker den spesielle følelsen jeg hadde som barn da den første snøen falt. Det var liksom noe som dalte ned fra en annen verden. Noe magisk som la seg på bakken og forandret landskapet. Alt ble stille, og et nytt lys bredte seg over høstmørke trær, plener og gårdstun. I en verden full av støy og uro representerer snøen fred. Endelig kan vi senke skuldrene og gå inn i den stille høytiden med harmoni og frydefull barnelek. Det er i alle fall drømmen vi håper skal bli virkelig når juleevangeliet leses.

Mange besøker kirken denne ene gangen i året, for å finne tilbake til en opprinnelig følelse man en gang hadde i livet. En oppriktig glede og forventning. En tilstedeværelse i sitt eget liv. Kanskje husker man vagt at livet var slik en gang, at alt var mye tettere på, så ekte og så levende, og julekvelden har blitt det minnet som har festet seg. Når den første snøen begynner å dale fra himmelen, så vekkes disse minnene. De kommer tilbake år etter år, som for å minne oss om alt det vi mistet og alt det som har kommet på avstand.

Barnet i krybben

Fortellingen om Jesu fødsel i Betlehem er historien om Gud som bryter inn i vår verden. Gud inkarneres som kropp med den konsekvens at jorden blir stille og fylles av lys. I en urolig verden hvor jeg hele tiden trekkes bort fra der jeg egentlig vil være, søker jeg denne tilstanden av nærvær. Jeg ønsker meg en fred som driver uroen bort.

Verden krever egentlig for mye av meg, og en hektisk hverdag gjør at jeg hele tiden føler meg litt på etterskudd. Litt på avstand fra den jeg vil være. Så jeg trenger å forbindes til noe fast. Jeg trenger å bli et helt menneske med integritet, og med grenser. Jeg trenger at det indre harmonerer med det ytre, eller egentlig trenger jeg at det indre bestemmer over det ytre. Ikke motsatt. Kanskje er det slik at drømmen om hvit jul egentlig er drømmen om fred. Fred i mitt indre. Ro til å være tilstede i mitt eget liv og for de jeg har rundt meg. 

I Judea og områdene rundt hadde folk lenge vært opptatt av hvilke tegn de skulle se etter når Gud kom til verden. Hvilke spektakulære hendelser kom til å skje? Et mirakel som på et blunk forandret alt? Budskapet fra engelen fyller meg stadig med undring: Dette skal dere ha til tegn: dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Det var altså der kristendommen ble til, i det skjøreste av alle menneskelige nærvær. I barnets sårbare blikk, i foreldrenes usikkerhet i en urolig verden, der finnes forbindelsen til det jeg etterspør. Kristendommen ble til i en tid som ligner vår egen, i en verden som ligner på min, en fysisk og kroppslig virkelighet full av smerte og nederlag, men også forventning og glede. Igjen dukker Brorsons julesalme opp:  

Der er min lengsel hjemme,
Der har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme
Velsignet julenatt!

Les mer av Rune Stormark

1 kommentar

  1. Solveig sier:

    Har kjøpt boka. Det skal væren julepresang. MEN, så lite format og til og med i pocket utgave, og så PRISEN. Forlaget kunne ha spandert stive permer.
    Den som får boka kan jo tro at det er ei bok kjøpt på billigsalg.

    Boka har fått mer positiv omtale en fortjent på grunn at den ser billig ut.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *