Anonyme kristne

Tenk deg et fellesskap der man blir møtt med aksept. Aksept for den man er, i dag. Ikke den beste versjonen av deg selv som du kunne ha blitt, men den du er nå. Et fellesskap uten andre forventninger enn at du er ærlig og at du møter andre med samme aksept som du selv blir møtt med.

I et slikt fellesskap kan man sette ord på alt det vanskelige. Fortelle om sin skam, sin frustrasjon og anger. Og ingen vil heve et øyebryn. Ingen vil se ned på deg, fordi de andre kjenner seg igjen i deg. De andre vet at de ikke er bedre enn deg. Det tror jeg er den beste terapi, å se seg selv i et annet menneske. Å se at man ikke er alene, men at det fins andre som har det som deg.

Så, hvor finner man et sånt fellesskap?

Det jeg vet om som ligner mest på det jeg har beskrevet her, er AA. Anonyme alkoholikere. Jeg har aldri vært på et AA-møte, bare lest om det og sett det i filmer. Og jeg tenker alltid at det virker så ekte og fint, midt i det vanskelige. Det er selvsagt personlige tragedier som har ført dem sammen, men det er vel nettopp det som gjør at man kan være brutalt ærlig med hverandre, når man ikke lenger har noen maske å miste? 

Men må man være på bånn for å ikke ha en maske å miste?
Må man først bli avslørt for at man skal tørre å være den man er?

Selv om det garantert fins hederlige unntak, må vi kristne ha selvinnsikt nok til å innrømme at det har vært dårlig grobunn for slike ærlige fellesskap i våre kirker og menigheter. Man hører ofte om mennesker som ikke føler seg gode nok i møte med både Gud og andre kristne. Man føler ikke at man får til kristenlivet. Man greier rett og slett ikke å være den personen man føler man burde være. Det resulterer gjerne i selvbebreidelse, dårlig selvbilde og frykt.

Det kan være vanskelig å balansere ønsket om å være et godt menneske med et sunt selvbilde. Det har alle som har vært del av et kristent fellesskap sett på nært hold. Det samme gjelder sikkert alle andre felleskap med normer og regler for hvordan man bør oppføre seg, uavhengig av om det handler om religion eller ikke. I alle sammenhenger hvor regler og normer blir viktigere enn mennesker, vil det være umulig med slike ærlige fellesskap jeg beskrev innledningsvis.

I et AA-møte er man ikke bare personlig, men man er også privat og man blottlegger seg. Det er neppe lurt å være privat på denne måten med alle og enhver. Så det er ikke slik at man uten videre kan gjenskape dynamikken i en AA-gruppe, siden premissene gjerne er annerledes i andre fellesskap. Men jeg tenker at vi kan lære oss å leve åpent og ærlig i mye større grad enn vi gjør nå. I mange sammenhenger blir våre menighetsfelleskap overflatiske, en slags gladkristendom full av gull og grønne skoger, der vi blir redde for å vise vårt sanne jeg overfor hverandre.

Det er vanskelig å se andre når man er mest opptatt av å pusse på sin egen fasade. Hvis vi skal elske vår neste som oss selv, må vi se hverandre. Det å prøve å leve opp til andres forventninger, eller det vi tror er Guds forventninger, gjør oss selvbevisst på en usunn måte.

Egentlig burde vi vært gode på å leve uten masker og fasader, siden vårt store forbilde var så god på nettopp det. Nå kan det sies om Jesus at det på en måte var lettere for han å leve åpent og ærlig, fordi han ikke hadde noe grums å skjule. Han hadde ikke noe å skamme seg for, han bar ikke på noen mørke hemmeligheter.

Men hele poenget er at selv om vi ikke kan måle oss med Jesus, har vi ingenting å skjule for Gud. Vi er sett, det fins ingen hemmeligheter, alt er i lyset. Og Guds respons på det han ser er ikke dom, men kjærlighet!

Jesus sa ved en anledning: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11.28). Jeg tror det er en invitasjon som fortsatt er gyldig. Jeg tror det er en invitasjon til å gi slipp på byrden av å prøve å være noe mer enn oss selv, til å slippe å skjule vår skam og vår følelse av å ikke strekke til. Akkurat som i et AA-møte, kan du være deg selv i møte med Gud. Uansett hva du har å by på av mørke hemmeligheter vil du aldri bli møtt med annet enn aksept og kjærlighet.

Jeg ser ikke for meg at vi skal kopiere konseptet til Anonyme alkoholikere inn i våre kirker og menigheter. Anonyme kristne, liksom. «Hei, jeg heter Sveinung. Jeg er kristen, men jeg fordømmer ikke lenger.» Det ville nok blitt litt rart. Men jeg tenker at vi burde la oss inspirere av AA, og kaste maska slik at vi kan se hverandre for den vi er, og finne hvile i at det er bra nok.