Guds ord ødela troen, Bibelen var med på å bygge den opp

For min del var det Guds ord som knuste troen. For å nyansere litt blir det mer riktig å si at begrepet Guds Ord hindret meg fra å forholde meg til Bibelen og dens mengder av budskap.

«Hvis Gud hadde ment noe annet, så hadde han sagt noe annet.» «Hele Guds ord er sannhet.» «Jesus er ordet, og Jesus er sannheten.» «Troen er enkel, du bare leser det som står, og tror det slik det står.» «Du må bare tro som et lite barn, ikke tenk så mye.» «Stol ikke på din forstand, men ha din lyst i Herrens lov.»

Tor Håkon Eiken

Han er nestleder i Skeivt Kristent Nettverk, har en podkast vi er fan av som heter «Tor, håp og ærlighet» og har nylig gitt ut boka «Starten». Vi er glade for at han vil dele sin troshistorie med oss. Han har også skrevet for Re:tro tidligere.

Jeg prøvde virkelig! Det var noe inni meg som ville tro, og noe som sa at om jeg bare stengte ute alle de ubesvarte spørsmålene, så ville jeg kunne flytte fjell. Det var om å gjøre å bruke hodet minst mulig. «Troen er en hjertesak.» «Du vil aldri kunne gripe den med fornuften.»

Hvert eneste av disse utsagnene inneholder noe sant. Noe som er bra. Men jeg kunne ikke se hva. For når alle disse utsagnene, og enda flere, ble satt sammen med «Hele skriften er innblåst av Gud,» og hele pakken ble bygget opp med taler og vitnesbyrd om hvordan frelsens under og helbredelser var kommet gjennom å «bare tro», var det ikke mulig for meg å puste fritt.

Å lese mer var løsningen! Lese og bekjenne! Lær versene utenat og si dem høyt! Stå tidlig opp og be til du «bryter igjennom». Da vil sinnet komme til ro, og hjertet vil tro. «Bare tro!» «Problemet, Tor Håkon, er at du tenker for mye. Du stiller for mange spørsmål.» Lydighet og innsats var ingredienser jeg ikke manglet. Og der hadde jeg heldigvis noen egenskaper som mine læremestere manglet!

Jeg leste alle mulige Bibeltekster høyt. Også de tekstene som ingen leser. Men troen på at Gud hadde sagt alt dette vokste ikke. Den ble bare mindre. Troen forsvant omvendt proporsjonalt med mengden høytlesing. Det var særlig fortellingene om folkemord, utslettelse av familier og lovprisning av Herren som en ruset kriger som satte det endelige punktum.

Menighetstilknytningen fikk meg likevel til å fortsette å fremme troen på Guds Ord noen år til. Jeg våknet morgen etter morgen med store tvilstanker, men klarte å skubbe dem bort i løpet av formiddagen. Om jeg var så uheldig at jeg var født med en for grublende hjerne, så skulle ikke det gå ut over andre! I stedet for å sakke farten i bibelstudiene valgte jeg i stedet å gi gass. Jeg startet å skrive Bibelen. Når alle historiene ble satt sammen ville jeg få forståelse av hva Gud ville formidle i sitt ord. Det var for mange forstyrrende passasjer med ættetavler og lister med intetsigende stedsnavn. En ryddig, oversiktlig og kronologisk gjennomgang av den store fortellingen ville gi meg det jeg trengte for å tro!

Det ble ikke slik. Arbeidet med Bibelens fortellinger viste meg en sak helt tydelig. Gud er ingen forfatter. Ingen av hendelsene er dokumentert mens de utspilte seg. Alt er minner, sagn og myter. Ikke myter i den forstand at det er tullprat, men mer som Espos fabler. Fortellinger som kan lære oss noe. Bilder som kan gi oss ansporing i retning av å tenke nye tanker. Men så lenge min tro var tett knyttet til begrepet Guds Ord var det ikke plass til troen.

Skriveprosjektet ble lagt på hyllen. Regnestykket gikk ikke i hop. Det var to muligheter jeg kunne finne for å fortsette å tro. Enten måtte jeg slutte å forholde meg til at Bibelen er Guds Ord, og bare la de fine lovsangstekstene om kjærlighet være min teologi, eller så måtte jeg gjøre som de fleste andre bibeltro jeg kjente; velge noen få vers som kunne fungere som Ordet. For meg ble begge deler juks.

Det var utrolig befriende å slutte i menighetsarbeidet. Kanskje noe av det beste som har hendt meg. Og da jeg slapp alt, skjedde det noe forunderlig. Troen begynte å spire. De store tvilstankene som pleide å si god morgen hver eneste dag var forsvunnet. Det var ikke lenger nødvendig å jage fortellingene om «mannen etter guds hjerte», som egentlig er en tyrann og en sexistisk voldtektsmann, ut av hodet. Fortellingene var der, og jeg kunne forholde meg til dem som nettopp det de er; fortellinger!

Etter noen år tok jeg fram igjen skriveprosjektet. Når jeg leste det jeg hadde skrevet kunne jeg se hvor hardt jeg hadde forsøkt å få brikkene i puslespillet til å henge sammen. Det var nesten litt søtt å tenke på meg selv med en eske med biter fra mange ulike bilder som jeg hadde forsøkt å få til å henge sammen. Jeg leste gjennom og endret teksten noe. Ikke så veldig mye. Omskrivingene som var gjort for å skape en logikk ble tatt bort.

Den gamle Bibelen ble også tatt fram. Jeg gruet meg litt, men oppdaget ganske raskt at når ordene ikke var Guds ord, men heller ord som mine forfedre hadde samlet i bronsealder og tidlig jernalder, så var de gode å lese. Jeg kunne se hvordan vi alltid har strevd med å forklare Gud, og jeg kunne se at de som hadde forfattet tekstene ikke på noen måte mente at de var sannhetsvitner. De var heller forkynnere som ønsket å formidle noe til kommende generasjoner.

Senere har jeg begynt å lære mer om de tidlige religionene fra Midtøsten. Jeg har sett at bibelens forfattere har knabbet gode tanker fra flere folkeslag, jeg har lært at budene som Gud ga til Moses på fjellet var tidligere overlevert av solguden til en annen konge. Også han mottok lovene på steintavler.

Tidligere ville dette vært kunnskap som utfordret troen. Nå er det en oppmuntring. Vi mennesker har alltid arbeidet for å finne det neste steget. Vi har kopiert gode tanker fra hverandre og det har tatt oss framover. Vi har også lånt dårlige ideer fra hverandre, og dermed har vi påført oss selv og andre smerte.

Nå tror jeg at vi kan lære oss å dømme om hva som er det gode. Vi kan til og med lære å kjenne igjen noe som er fullkomment. Det står så i Bibelen, og det er Paulus som sa det før jeg knabbet tanken. Jeg tror Jesus viser oss mye om hvordan et slikt liv ser ut. Men husk for all del på at han heller ikke forholdt seg til Bibelen som om den var Guds ord! Jesus argumenterte like gjerne med sunn fornuft.     

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *