Å elske seg selv

Et av de mest sentrale bibelvers i kristen tro er: Elsk din neste som deg selv. Begge deler kan være vanskelig.

Å elske på norsk

I det norske språk kan ordet “elske” være litt problematisk, i hvert fall for oss over 25 år. Det kan oppfattes som et litt svulstig eller privat ord, et ord vi bare bruker i tilknytning til våre aller nærmeste. Vi elsker den vi er gift med og vi elsker barna våre. Og kanskje foreldrene våre og søsknene våre. Men naboen? Folk på jobben? Eller oss selv?

Hvis du ikke skjønner helt hva jeg mener, prøv å ringe på hos naboen og si “Jeg elsker deg” og kjenn litt på stemningen som oppstår (jeg kjenner faktisk en som har prøvd). På gresk har man flere ord for kjærlighet, antakelig for å unngå slike kleine øyeblikk. 

I Bibelen brukes ordet “agape” når det er snakk om å elske andre som seg selv. I Store norske leksikon defineres agape slik:
“Agape er et ord for den kristne kjærligheten. I kristendommen brukes agape både om Guds kjærlighet til mennesker og om kristen nestekjærlighet, til forskjell fra andre former for kjærlighet, som for eksempel erotisk kjærlighet, foreldrekjærlighet og vennskapets hengivenhet.”

Agape i betydning nestekjærlighet handler altså mindre om følelser og mer om en viljesbestemt handling. Det er ikke nødvendigvis en kjærlighet som gis som respons på noe, tvert i mot kan den like gjerne gis til tross for som på grunn av. Det er denne kjærligheten Jesus henviser til når han oppfordrer til å elske våre fiender.

Så med denne potensielle språkbarrieren ryddet av veien, la oss se litt på et annet konsept fra bibelen, nemlig “nåde”. Nåden hjelper oss nemlig å elske oss selv.

Guds rikes menneskerettigheter

Kort fortalt er nåde betingelsesløs kjærlighet man ikke trenger å gjøre seg fortjent til. La oss, for illustrasjonens skyld, kalle denne nåden for Guds rikes menneskerettigheter.

I så fall kunne et utdrag av disse menneskerettighetene sett omtrent slik ut:

  • Alle mennesker er elsket av Gud, og det er ingenting noen kan gjøre for å endre på det.
  • Alle mennesker har samme verdi, uavhengig av sosial status, hudfarge, religion, kjønn, alder eller legning.
  • Ingen trenger å prestere noe eller å endre seg for å bli elsket av Gud.

I motsetning til FNs menneskerettigheter er ikke dette rettigheter vi må kjempe for eller hevde vår rett til. Men de kan allikevel være vanskelige å ta inn over seg.

For det er ikke alltid vi føler oss elsket.
At vi føler oss anerkjent for den vi er.
At vi føler at vi har samme verdi som alle andre.

Noen ganger driter vi skikkelig på draget og føler oss lite elskverdige. Andre ganger møter vi mennesker som får oss til å føle oss underlegne.

Det er jo gjerne slik at vi selv er vår verste kritiker. Men i det øyeblikket vi ser ned på oss selv og tviler på at vi er verdt å elske, begynner vi å rangere mennesker. Da godtar vi ideen om at det er forskjell på oss, at noen er mer verdt enn andre. Da skaper vi grobunn for diskriminering. Så hvis man virkelig tror at alle er like mye verdt og at alle er like mye elsket, må man regne seg selv blant disse alle.

Nå er ikke dette ment som kritikk til de av oss som kan ha dårlige tanker om oss selv. Det er ingen vits å legge sten til den byrden. Men selv om følelsene sier noe annet, er det viktig å ikke rangere oss selv under andre. For da er det så lett å rangere folk vi syns er enda dårligere stilt enn oss, under oss selv. Og da er vi i gang med en ond spiral.

Hva hvis jeg ikke greier å elske meg selv?

Det jeg er livredd for når jeg skriver dette, er at noen skal føle seg enda dårligere etter å ha lest det. At noen skal tenke ting som “jeg greier jo ikke å elske meg selv engang, så da er det min skyld at det er forskjellsbehandling her i verden”. Det er IKKE mitt poeng.

Det er nemlig noe mer med denne nåden, denne kjærligheten fra Gud, eller “agape” om du vil. Noe som ikke handler om at vi skal skjerpe oss og bli bedre mennesker. Det er ikke bare slik at vi blir inkludert i denne kjærligheten, den er også en del av oss.

Bibelen forteller at “Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss” (Rom. 5:5). Og et annet sted kan vi lese “For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.” (Fil. 2:13). Jeg tror disse menneskerettighetene, som jeg har kalt det her som et bilde på Guds nåde, er noe mer enn fine ord. Jeg tror det er en kraft som bor i oss som kan hjelpe oss å elske både oss selv og andre.

Slik at om du skulle greie å elske deg selv, og om du skulle kjenne mer kjærlighet til andre, om du så skulle bli Norges svar på Moder Teresa, så har du ingen grunn til å bli høy på pæra. Du har ingenting du kan rose deg av. Du har ikke blitt mer verdt som menneske. Du er fortsatt like mye verdt som alle andre. Fordi denne kjærligheten ikke kommer fra deg, det er ikke du som har prestert noe.

Det er det som kan være vanskelig å forstå med nåde. Nåden er på en måte urettferdig, du får den selv om du ikke fortjener den. Du er elsket uavhengig av hva du måtte fortjene eller hva du måtte føle at du fortjener. Du er elsket av samme grunn som en god mor elsker sitt barn. Barnet har ikke gjort noe annet for å fortjene kjærligheten fra sin mor enn simpelthen å være til.

Så min oppfordring er: våg å elske deg selv, tenk godt om deg selv, vit at du er like mye verdt som alle andre. Og balanser det med å vite at du ikke er MER verdt enn noen andre. Uavgjort der, altså.

Prøv å begynne hver dag med denne enkle bønnen: Gud, hjelp meg å elske meg selv og de jeg møter i dag. Og se hva som skjer.

1 kommentar

  1. Avatar Berit Karlsen sier:

    Tankevekkende!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *