Å dømme meg selv eller å dømme andre, det er spørsmålet

I boken «Å finne Gud i feil folk» skriver den amerikanske presten Nadia Bolz-Weber om møter med mennesker som har tilført henne betydningsfulle innsikter om verden, henne selv og om Gud. Som bokens tittel indikerer, er dette gjerne mennesker hun ikke forventet noen himmelsk berøring fra.

Ett av disse menneskene er Clayton. Han er hennes instruktør i CrossFit og hun må erkjenne at han er den eneste politisk konservative hun møter regelmessig. Nadia er både teologisk og politisk progressiv, og omgås folk som deler de samme liberale verdier og verdensbilde som hun selv gjør. Clayton er texaner, republikaner og ihuga forsvarer av den amerikanske våpenlovgivningen.

Clayton inviterer Nadia til skytebanen hvor han lærer henne å skyte på blink. Nadia innrømmer at hun synes det var gøy, tross hennes sterke motstand mot skytevåpen. De har det moro sammen og Clayton er både raus og kunnskapsrik. Men det viktigste i møtet med Clayton er at hun får utfordret sine holdninger og må se sine godt beskyttede verdier med nye øyne.

Sann åndelig vekst

Gjennom mine mange år som kristen har jeg hørt mye om åndelig vekst og hva man skal gjøre for å utvikle kristen modenhet. Men det har har aldri handlet om det Nadia Bolz-Weber beskriver her. Stort sett har mine åndelige øvelser dreiet seg om ting som bare har påført meg illusjoner om at jeg er en bedre kristen eller en dårligere kristen enn deg. Enten det har handlet om å utvikle et bedre bønneliv, trofasthet i kirken, bibelstudier eller andre selvoppofrende aktiviteter, har de aldri skapt noe av det Jesus har ønsket at jeg skal utvikle.

For skal vi søke å forstå hva Jesus karakteriserer som åndelig modenhet, så synes det opplagt at det ikke handler om ting vi kan skryte av. Ei heller noe vi kan måle eller telle. Nei, ekte helliggjørelse kommer til syne ved at vi slutter å dømme andre. Så enkelt. Og samtidig, så utrolig vanskelig. Døm ikke, så skal du ikke bli dømt.

Fellesnevneren for de som anså seg som helliggjorte og åndelige på Jesu tid, var at de forvekslet sin innøvde fromhet med ydmykhet. Akkurat som i dag. I sin selvgodhet delte de ut sine dommer i øst og vest. Men Jesus avslørte deres innbilte gudsdyrkelse som simpel stolthet. Som rent teater.

Det er interessant hvordan det å være åndelig fremdeles forbindes med andre ting enn det Jesus ønsket å fremme. Men religiøse aktiviteter som kun etterlater en følelse av å ha gjort Gud fornøyd eller stolthet over hva man har fått til, har aldri ført verden videre. De som derimot møter andre mennesker med åpenhet og ydmykhet, de som ikke deltar i jakten på syndebukker, de som vet at de har mer enn nok med bjelken i sitt eget øye før de påpeker flisen i sin brors, disse er det som daglig fremmer Guds rike.

Dømmingens rus

Dømming er skadelig for enkeltindivider, men som fenomen har det enorm destruktiv effekt på hele samfunn. Manglende vilje til å justere de fordommene en har til grupper og enkeltmennesker har gjennom hele den kjente historien ført til vold, utestengelse og forfølgelse. Derfor må vi alltid være på vakt når enkelte grupper blir omtalt som et samfunnsproblem, når vi ser tendenser til at syndebukkmekanismen har gode vilkår.

«Blame is a powerful narcotic», skriver Brian Zahnd i sin siste bok. Når vi gir andre personer eller grupper skylden for det som er galt i samfunnet, på jobben eller i kirken fritar vi samtidig oss selv for vårt eget ansvar. Vi slipper å kjenne på vår egen skam. Det er en avhengighetsskapende rus. Derfor er sann åndelig vekst kjennetegnet ved at vi dømmer oss selv, ikke vår neste.

For å kunne innta en ikke-dømmende holdning til andre, må vi lære å tåle oss selv. Jeg har tidligere skrevet om at jeg tror skjønnlitteraturen kan hjelpe oss her (Å lese seg nådefull). Lesing gir oss en unik mulighet til å utforske de menneskelige vilkår, også de som kjennes fremmede for oss.

Til slutt:

Det å avstå fra å dømme andre blir i noens øyne et tegn på at man ikke våger å stå tydelig på såkalt bibelske sannheter. Til de som mener det vil jeg si at verken de eller noen andre har fått i oppdrag å fordømme noen. Forsoningens tjeneste er derimot gitt til alle. Allikevel er det alltid noen som står klare til å dømme deg, hva enn du står for. Jeg har selv blitt fordømt til evig pine av mang en kristen bror og søster etter at jeg begynte å skrive på Re:tro. Det må bli deres sak.

Det som er så befriende med personer som Nadia Bolz-Weber er at hun er så tett på sine egne skavanker. Og hun tåler dem. Hun har lært meg mye om å frigjøre meg fra kunstig åndelig vekst. Hennes store appell handler ikke om hvor fordømt flink hun er. Tvert imot. Hennes ærlighet skaper et rom for å våge å møte egne skavanker med rak rygg. Det gir sann åndelig vekst!

Anbefalt lesing

Å finne Gud i feil folk

Vedkjenningar frå eit religiøst (men ikkje veldig åndeleg) liv.

Nadia Bolz-Weber

A Generous Orthodoxy

Why i am a missional, evangelical, post/protestant, liberal/conservative, biblical, charismatic/contemplative, fundamentalist/calvinist, anabaptist/anglican, incarnational, depressed-yet-hopeful, emergent, unfinished christian.

Brian McLaren