Når åndelighet blir et slit

Jeg vokste opp i en kristen familie i en liten østlandsbygd. Min far, som døde for mange år siden, slet mye med å fikse livet sitt, mens min mor har vært stødigheten selv. Hennes store hjerte og varme kristentro har vært en bærebjelke i vår familie.

Foreldre setter spor, ingen tvil om det. Min fars liv minner meg om at ikke alt løses av å ha en kristen tro, og min mors liv minner meg om at Gud kan være en stor trygghet og ressurs i alt som skjer.

Jeg var tidlig bevisst på at jeg var en kristen. Allerede i sjuende klasse hadde jeg min første andakt. Jeg ble også tidlig en lederskikkelse i den lille ungdomsflokken. I bygda vår gikk de fleste kristne både på bedehuset og i kirka. Det var naturlig. Vi tilhørte likevel den lavkirkelige vekkelsesarven, selv om jeg har skjønt at denne andre steder i landet kan være adskillig mer svart-hvitt og streng enn i det miljøet jeg vokste opp i. Alt i alt var det et nokså sunt og åpent miljø, tenker jeg i dag.

Tom Arne Møllerbråten

Tom Arne Møllerbråten

Han er til daglig lærer ved Sagavoll Folkehøgskole i Telemark. Han har også gitt ut den glimrende boken «Tro under tvil» som vi i Re:tro anbefaler på det varmeste.

Vi begynte å spille rock, lot håret vokse og kledde oss i naglebelter, og selv om noen reagerte, fikk vi øve på bedehuset. Vi hadde behov for et visst opprør, men særlig rebelske var vi ikke. Heavygutta i Jerusalem var litt forbilder for oss, men også Rez-band, Leviticus, og mildere band som Kainos og andre kristenrockere. Vi hadde et tydelig kristent preg, med tekster om Gud og djevelen, som kristne rockere på den tiden hadde, uten at vi var veldig opptatt av djevelen. Likevel kalte vi de første konsertene våre «Rock against the Devil». Jo da, verden var litt svart-hvitt likevel.

Selv hadde jeg et behov for å leve helhjertet som kristen, lese i Bibelen og be mye. Kanskje i større grad enn mange av de andre. Problemet var bare at jeg ikke fikset det veldig godt. Mitt kristenliv var relativt tørt, mye plikt. En gang opplevde jeg et vekkelsesmøte med misjonsbåten Elida. Da ble jeg bedt for. Ingenting skjedde, før dagen etter. Da våknet jeg til en følelse av Guds nærvær jeg aldri hadde hatt før. Bibelen ble levende og jeg svevde på en sky. Gud var til stede. Dette varte jo ikke lenge, men jeg hadde fått en følelse av hvordan det kunne være. Jeg strevde nok en stund etter å få dette tilbake da det forsvant, men det ble bare strev.

Ut over 80-tallet var det flere av oss som kom i kontakt med Oase-bevegelsen også. En av de eldre mennene i bygda skulle bli som en mentor for meg. Han var en inderlig kristen og identifiserte seg med Oase. Jeg likte han veldig godt og prøvde å leve som han. Igjen møtte jeg meg selv og mine egne svakheter. Jeg klarte ikke å få det helt til. Gud føltes ikke så nær hos meg som han gjorde for han.

Jeg opplevde ved utallige anledninger at jeg prøvde å få de riktige følelsene, men ble mer og mer overbevist om at folk rundt meg lot seg rive med av stemning og følelser enn jeg gjorde. Var det ikke mye massesuggesjon på de mest karismatiske møtene? Rebellen i meg nikket. Likevel, i mange år, kanskje også fortsatt litt i dag, har jeg hatt en følelse av å være en litt dårligere kristen når jeg har møtt «åndelige» og selvbevisste kristne. Står det egentlig rett til med meg? Er jeg egentlig en rett kristen?

Drømmen om vekkelse i bygda levde i vårt miljø. Bare de rette predikantene kom og hadde møteuker hos oss, ville folk komme i store flokker. Jeg hadde troa. Tegnet på at det var vekkelse på gang, var at møteukene ble forlenget. Det skjedde andre steder i landet, hørte vi. Det var særlig én predikant vi hadde tro på. Da han ble booket, ble det lagt opp til mye bønn før han skulle komme. Dette måtte jo gå bra!

Møtene med denne predikanten skulle prege meg. Han var hos oss i flere runder. Han var en stor forkynner. Forkynnelsen var levende og sterk. Jeg var tilhenger. Men så var det de gangene helvete og fortapelse var tema, da var det mange som ble skremt – ja, også skremt bort. Jeg var begeistret lenge, men etter hvert skapte dette mange forstyrrende tanker. Selv har jeg aldri hatt helvetesangst, men at han kunne vekke slikt i folk, var det ikke tvil om. Og hvorfor kom ikke vekkelsen? Noen mente vi hadde bedt for lite. Var det mulig? Mange spørsmål dukket opp i meg. At kristenfolket i bygda også var veldig splittet i møte med disse møtene, gjorde meg også betenkt. Var det bare ønsketenkning vi drev med? Var kristentroen kun for spesielt interesserte?

Det siste som skulle prege min tro, og for alvor utløse skeptikeren i meg, var møtet med trosbevegelsen. Jeg kjente flere som ble med, og jeg ble alvorlig utfordret av hva bevegelsen stod for. Dette måtte jeg finne ut av, og bøker av Kenneth Hagin ble kjøpt inn. Jeg var rystet. Særlig rystet var jeg av budskapet om at du allerede hadde fått full helbredelse og suksess, det var bare å hente det i tro. Hva med de som ikke ble friske? Hva med de fattige? Hva i all verden var det med kristne som lot seg blende av dette budskapet? Jeg forstod det ikke, og ble bare veldig lei meg på kristendommens vegne.

Tre problemstillinger levde inni meg da jeg flyttet hjemmefra. Hvorfor kommer ikke vekkelsen når vi ber og gjør alt riktig? Hvorfor ser det ut til at noen føler mye i møte med Gud, mens andre ikke gjør det? Og til slutt: Hva fikk kristne til å kaste seg over trosbevegelsen?

Jeg begynte på Bibelskolen i Staffeldtsgate. Det ble to fine år med mye undervisning i musikk og kristendom. For meg åpnet dette opp for en verden av jazz og klassisk musikk. Fantastisk! Det var også mitt første møte med lærd kristendom, og jeg likte det. Jeg fant ut at jeg ville studere kristendom videre. Jeg ble tiltrukket av å gå inn i det akademiske landskapet. Det var så mye jeg måtte finne svaret på.

Deretter ble det mange år på MF (Menighetsfakultetet). Jeg hadde fine år på MF, samtidig som mitt indre liv var tørt som knusk og fullt av tvil. Hva i all verden var poenget med kristentroen? Jeg lurte også en stund på om jeg kunne kalle meg kristen. Det akademiske ga meg noe jeg hadde lengtet etter, men det ga ikke livet mitt retning og mening, for å si det sånn.

På midten av nittitallet var det som om noen brikker begynte å falle på plass. Fram til da hadde jeg hatt en forståelse av kristen tro som sann, men at den først og fremst dreide seg om å komme til himmelen. Bibellesing og bønn var viktig, men jeg hadde ikke helt forståelse for hvorfor det var viktig. Kristentroen handlet bare om meg og mitt liv, følte jeg, som en slags egotripp. Det høres utrolig merkelig ut, men én brikke hadde manglet i hele dette puslespillet: kjærligheten. Plutselig så jeg at det var kjærligheten som ga retning til hva det vil si å leve som kristen, hva det vil si å være menneske, hva oppdraget går ut på. Det har jo stått der foran øynene mine i bibeltekstene hele tiden, men jeg hadde ikke sett det. Og jeg vil vel si at deler av kristenmiljøet jeg hadde levd i, snakket mye om tro, om å leve nær Gud, og å leve riktig, men ikke hvilken rolle kjærligheten hadde i dette. Eller var det bare meg som ikke hadde hørt det?

Jeg tror at for min del var det avgjørende at jeg kom over bøkene Veivisere og I lammets tegn av Magnus Malm. I Veivisere skriver han: «Så fort jeg prøver å spille litt åndeligere enn jeg er, eller forsøker å ligne noen jeg ser opp til og som virkelig blir brukt av Gud, forlater jeg sannhets-punktet og går over grensen mellom virkelighet og løgn. Og så fort denne grensen viskes ut, trekker sannhetens Ånd seg tilbake og etterlater oss i en stadig mer kvelende religiøsitet.» Jeg trengte å høre at ærlighet var ok, for jeg orket ikke å måtte spille åndeligere enn jeg var. Jeg blir fortsatt tungpustet av kristen forkynnelse som ikke gir meg rom til å være ærlig. Jeg hadde dessuten sett at de som var mest åndelige, ikke nødvendigvis var de som viste mest kjærlighet i sine liv. Og i ettertid har jeg registrert at noen av de ivrigste i dag også har forlatt kristen tro.

En annen forløsende tanke fant jeg i I lammets tegn. «For Jesus kom som menneske, ikke for å gjøre oss mindre menneskelige, men mer. Den eneste som har interesse av å gjøre oss mindre menneskelige, er djevelen, og derfor ikler han seg gjerne en åndelighet som er «åndeligere» enn Guds.» «Fordi vi tror det menneskelige er syndig, må vi ta avstand fra det. Men menneskelighet er ikke synd, og all synd er i bunn og grunn umenneskelig og bare egnet til å bryte det sant menneskelige ned.» Dette budskapet ryddet opp i mine tanker om kristen tro. Dette ga mening. Siden har jeg funnet mye av de samme tankene også hos andre teologer, blant annet hos den sprenglærde historikeren og bibelforskeren N.T. Wright.

Kristen tro og tvil lever side om side i mitt liv. Det er greit. Jeg lever i dag som kristen med relativt senkede skuldre. Det tror jeg Gud syns er greit. Det er bare når jeg er meg selv at han kan møte meg hjemme. Jeg tenker stadig at kristne forkynnere står i fare for å overvurdere effekten av bønn og derfor love for mye. Det fører til mange skuffelser. Min mor er et bønnens menneske, men hennes bønn er preget av at Gud må være med i det vonde. Gud tar ofte ikke vekk det som er vondt og vanskelig, er min erfaring. Min mor har også lært meg mye om kjærlighet. Og kjærligheten blir bare et viktigere og viktigere tema i min kristne tro.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *