Hvordan Jesus redefinerte hellighet
En av de mest grunnleggende uenighetene mellom Jesus og fariseerne dreide seg om hvordan de så på Gud, noe som påvirket hvordan de forstod hellighet.
For fariseerne var hellighet basert på veldig strenge regler. Det hadde alt å gjøre med hvordan de så på Gud – mektig, reservert, adskilt og altfor hellig og perfekt til å en gang se på en synder.
På grunn av dette gudssynet, oppførte fariseerne seg omtrent på samme måte: altfor fromme til å omgås syndere og for opptatt av å holde regler og bud til å bry seg med livene til de skitne, vanlige menneskene som ikke overholdt loven så perfekt som de gjorde.
Hellighet, slik fariseerne forstod og praktiserte det, hadde alt å gjøre med å være god, gudfryktig og fullkommen, og derfor adskilt fra de som var på utsiden. Per definisjon skapte denne forståelsen av hellighet en «oss vs. dem»-holdning, der Gud var adskilt fra det urene og fariseerne adskilt fra synderne rundt dem.
Jesus hadde derimot en helt annen tilnærming til hellighet. Han ser ut til å ha prioritert medfølelse og kjærlighet fremfor hellighet og fullkommenhet. Det er derfor vi ser Jesus tilbringe så mye tid med «syndere» som fariseerne ikke godtok: fyllikene, de prostituerte, de syke, de utstøtte og jødiske tollere som sympatiserte med romerne.
Noen har merket seg at Jesus ser ut til å favorisere medfølelse mens fariseerne later til å foretrekke hellighet, men her er jeg uenig. Jeg tror at det vi ser er at både Jesus og fariseerne prioriterte hellighet, men at de hadde veldig forskjellige definisjoner på hva hellighet var og ikke var.
Som påpekt tidligere, forstod fariseerne hellighet som å være «over» eller «atskilt» fra ugudeligheten til de som ikke overholdt loven. Det var et veldig splittende og ekskluderende syn på hellighet som, per definisjon, krevde en svart-hvitt tilnærming på hvem som var innenfor eller utenfor.
Fariseerne rettferdiggjorde denne oppførselen og dette synet med det de mente var et veldig tydelig bilde av Gud i deres skrifter. Gud var «høyt opphøyet» og intet menneske var verdig til å se Gud og leve, på grunn av vår synd og elendige tilstand. Særlig sammenlignet med den allmektige Guds ufattelige herlighet og fullkommenhet, der han sitter på sin trone i Himmelen, omgitt av hellige engler både natt og dag.
Men Jesus hadde en annen tilnærming. Han så på Gud som full av barmhjertighet og medfølelse. Han hadde forresten mange skriftsteder som støttet dette. Denne forståelsen om Guds absolutte kjærlighet til hele menneskeheten, brukte han som grunnlag for hvorfor vi skulle strebe etter å være akkurat som Gud: vise barmhjertighet og kjærlighet til både syndere og helgener.
Dette kommer spesielt tydelig fram når Jesus befaler sine disipler å «elske deres fiender» i Bergprekenen, rett og slett fordi det er dette Gud gjør! Jesus forteller oss faktisk at Gud sender regn over rettferdige og urettferdige – helt motsatt av det Moses sa i 5. Mosebok – og legger dette til grunn for hvorfor også vi skal vise kjærlighet til rettferdige og urettferdige.
Gjett hva Jesus sier etter dette? Han sier: «Vær fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt. 5:48).
Dette er et direkte skudd for baugen for fariseerne som hadde lært bort at å være hellig slik Gud er hellig, innebar å holde seg borte fra syndere og ikke omgås de urene.
Jesus snur det hele på hodet og sier: «Dette er hva det vil si å være hellig: å være som Gud. Og hvordan er Gud? Gud er barmhjertig og kjærlig mot alle – også mot dem som hater han! Derfor bør dere være hellig slik Gud er hellig, og det betyr å vise kjærlighet til alle!».
Så denne setningen: «Vær fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen», handler altså ikke om å være perfekt, og det er ikke en utfordring til oss om å gjøre det umulige. I stedet er det en redefinisjon av hva hellighet handler om: å elske som Gud elsker. Det handler ikke om å rangere hverandre ut fra hvem som er mer perfekt eller gudfryktig enn andre.
Les også: Er Gud både-og, eller enten-eller
Jesus redefinerer hellighet for oss, og overrasker og forvirrer fariseerne.
Hver gang vi adskiller oss fra andre fordi de er syndige, blir vi bedratt slik fariseerne ble bedratt gjennom deres misforståelse av hva hellighet handlet om. Hver gang vi skaper et skille mellom oss selv og andre, spiller vi etter fariseernes spilleregler.
Men hvis vi kan lære oss å se hellighet slik Jesus ser det – som å være lik Gud – så kan vi lære å se at Gud er kjærlighet, og at å elske som Gud gjør er det som gjør oss hellige.
Jeg vet ikke med deg, men jeg tror jeg heller vil være lik Jesus enn fariseerne.
—
Denne artikkelen er oversatt til norsk av Andrea Garcia de Presno med tillatelse fra Keith Giles, og ble først publisert på bloggen hans.
Av Brian Zahnd 
Av Re:tro 
Av John Pavlovitz