Fra barnetro til voksen tro – og tilbake igjen

«Troen kommer av forkynnelsen» står det i Bibelen. Det må vel bety at vi blir mer eller mindre formet av hva som forkynnes fra en prekestol – i tillegg til de erfaringene vi gjør oss i livet.

Jeg mener å se at valg av tema i forkynnelsen har endret seg i takt med samfunnsutviklingen – f.eks. fra å formidle et løfte om og en lengsel mot en himmel i vårt neste liv (antakeligvis fordi folk hadde en vanskelig hverdag) til nærmest å handle om selvutvikling.

Tidligere ble det tydeligere formidlet at det finnes to utganger fra livet: himmel eller helvete, og det gjaldt å redde folk fra å havne på feil sted. Også Jesu gjenkomst var et «hett» tema.       

Grete Ahron Svendsen er fra Nesodden og har bakgrunn fra pinsebevegelsen. Hun var blant annet leder for ungdomskoret «Makarios» i en årrekke, der hele besetningen i Re:tro har deltatt (med vekslende hell). I dag jobber hun som miljøterapeut i Frogn kommune.

Jeg var barn på 60-tallet, da både helvetesteorien og Jesu gjenkomst sto sterkt. Moren og faren min var medlemmer i en pinsemenighet. Det var en liten menighet med ikke altfor høy halleluja-faktor. Livet mitt var delt i to arenaer: hverdager, hvor jeg gikk på skole, var med venner og spilte i korps – og søndager som besto av søndagsskole og møte i menigheten om kvelden.

Det var nesten vanntette skott mellom disse arenaene – bortsett fra søndagsskolen, som var besøkt av barn fra hele nabolaget til de var ca. 10 år. Det som skjedde på møtene kunne jeg ikke snakke med venner om. De ville ikke forstått noe av ritualene, at det forekom tungetale og høyrøstet bønn/gråt, at møtet av og til ble avsluttet med at hele menigheten knelte og bad eller at man (når man ble gammel nok) kunne risikere å bli invitert fram til første rad for å bli frelst. Man visste aldri når dette kunne skje.

Likevel likte jeg å være med på møter. Jeg følte meg trygg, til tross for det som andre ville kalt uvanlig og kanskje skremmende. Jeg likte den friske sangen og jeg likte stort sett talene, men jeg likte ikke at voksne mennesker ropte høyt og gråt.

Jeg snakket aldri med noen om tro. Derfor måtte jeg ta med meg det som ble sagt – på søndagsmøtet og søndagsskolen eller når de voksne snakket sammen, samt det jeg opplevde i praksis – og så forsøkte jeg å sortere og forstå alle inntrykkene så godt jeg kunne.

Da jeg var bitteliten, trengte jeg ikke Gud eller Jesus. Jeg hadde jo faren min! Foreldrene mine ba aftenbønn med meg hver kveld og vi ba bordbønn, men Gud var likevel veldig diffus. Det var mer håndfast og trygt å stole på faren min. Jeg hadde ingen tanker om at han ikke skulle være der for meg for bestandig. Han var mitt forbilde og min helt. Han viste meg hva kjærlighet, nåde og tilgivelse var i praksis. Jeg visste at den kjærligheten han viste meg, var ekte og sann. Jeg kunne alltid regne med at han var der enten det var «skumle vesener» under senga da jeg våknet om natta eller jeg trengte hjelp til å reparere noe.

Da jeg var ca. 8 år, skjedde det noe som fikk meg til å innse at faren min ikke var allmektig. Lillesøsteren min ble syk og holdt på å dø, og jeg merket at foreldrene mine var redde og stresset. Da trengte vi Jesus. Det bildet jeg fikk av Jesus etter hvert og som barnetroen min bygde på, var at han lignet på faren min – med en grenseløs kjærlighet som ville meg vel og som var stolt av meg. Etter hvert ble Jesus eller Gud (jeg blandet dem litt sammen etter hvert) en slags hemmelig venn («Skybert») som alltid var med meg og ga meg trygghet.

Tro er for meg knyttet til identitet. Hele livet forsøker mennesket å forstå seg selv og verden. Det å ta stilling til Guds eksistens er også et vanlig prosjekt i den forbindelse: Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? osv. Når man blir lært som barn at Gud har skapt verden, er det lett å tenke at dette er et faktum. For meg er det fremdeles sannsynlig at det er en skapermakt bak, men kanskje har det også foregått over tid – noe som kan forklare teorien om at det har vært en utvikling. Jeg synes ikke skaperverket er noe mindre fantastisk selv om det muligens ikke skjedde på 7 dager.

Når man først tror at Gud eksisterer og at han har interesse av hvordan det går med menneskene, er det naturlig at man utforsker hvordan Gud ser på oss. Vår identitet skapes gjennom det sosiale fellesskapet med andre mennesker. Hvilke tilbakemeldinger jeg får, avgjør hvordan jeg ser på meg selv. Det samme gjelder for hvordan Gud ser på meg, men hvordan kan jeg vite noe om det? Igjen er det vesentlig hva som formidles fra en talerstol. Jeg har hørt mange taler som handler om Guds kjærlighet og nåde opp gjennom årene og at vi er alle like innfor Gud. Det har vært godt å lytte til. Likevel var det noe som sa meg at det kanskje ikke var helt sånn likevel.  

Jeg fornemmet tidlig at det var forskjell på kjønn i Guds rike – både i bibeltekster, sanger og i praktisk menighetsarbeid, og det var mye jeg ikke greide å identifisere meg med. Jeg var ikke i tvil om at menn hadde større frihet og ble regnet med på en annen måte enn kvinner. For eksempel virket det helt greit at Abraham var utro mot Sara for at han skulle få en sønn (og selvfølgelig ikke en datter). Jacob hadde to koner! Han favoriserte den ene, samt hennes barn (også sønner, vel å merke).

I barnesangen om Ruth og Daniel, ble mannen beskrevet som modig (det ble ettertrykkelig forsterket av voksne menn i menigheten som holdt lenge på denne stavelsen), mens kvinnen ble beskrevet som «god og sann». Det var ikke noe særlig heroisk over det. Det burde vel alle være – uavhengig av kjønn, tenkte jeg.

I menighetens praksis på 60-tallet, kunne kvinner koke kaffe, synge eller «vitne» offentlig, be høyt og være søndagsskolelærere, men de kunne aldri være med i ledelsen i menigheten eller kalles en pastor. De som dristet seg til å tale, kunne i beste fall kalles for evangelister. Dessuten måtte man passe på hvordan man så ut. Sminke og ørepynt var bannlyst. De fleste voksne kvinner i menigheten på 60-tallet hadde på seg hatt, og de første som klippet håret var modige. Klesstilen var også restriktiv for kvinner. De måtte ha skjørt eller kjole, men ikke for kort. Man måtte ikke vise for mye hud.

…den trygge barnetroen ble tatt fra meg og erstattet med uvisshet og redsel.

Jeg registrerte alt dette som jente og tenkte noen ganger at jeg ikke hadde lyst til å bli voksen – i hvert fall ikke kvinne. Som barn var jeg jo fritatt fra alle disse bestemmelsene. Jeg kunne trygt synge «Jesus elsker alle barna» og tro på at alle barn var likeverdige og elsket av Jesus.

Da jeg var 14 år, skjedde det noe som rev grunnen bort under føttene mine, med hensyn til tro. Jeg var på en kristen leir. Her ble den trygge barnetroen tatt fra meg og erstattet med uvisshet og redsel. En forkynner snakket hver kveld om Jesu gjenkomst og spurte om vi var sikre på at vi ville bli med når han kom. Det hjalp ikke at vi hadde trodd hele livet. Nå måtte vi ta «et bevisst og personlig valg» for at Jesus skulle ta oss med når han kom.

Forestillingen om den betingelsesløse kjærligheten fra Gud, ble revet i stykker. Det fantes altså likevel noen betingelser! Det ble messet: «Tenk om Jesus kommer igjen i natt, mens vi sover. Hva med deg da?». Jeg var helt lammet av redsel og gikk selvfølgelig fram til første benk for å knele for å bli ordentlig «frelst», slik de fleste gjorde. Der opplevde jeg at denne predikanten kom bort – holdt hånda på meg, ba høyt og skingrende mens han ristet i meg. Det var ubehagelig, men nå var jeg kanskje trygg hvis Jesus skulle finne på å komme i natt.

Neste dag var det ikke nok å bli frelst heller. Man måtte døpes i den hellige ånd. Det innebar å tale i tunger. Jeg var framme igjen, men opplevde ingenting, bortsett fra ubehag og redsel. Den samme predikanten sto på nytt og ristet i meg – trykket meg ned mot stolen jeg knelte ved, mens han ropte og bad.

Da jeg kom hjem fra leiren, hadde «menigheten» fått vite at «ungdommen» var blitt frelst. Det ble forventet at man skulle stille opp på et møte og «vitne» om det som hadde skjedd og gjerne lese et bibelvers (man måtte begynne å lese regelmessig i Bibelen nå når man var frelst) og dessuten be høyt – en fri bønn med egne ord. Jeg var livredd og gikk ikke på møter før langt ut på høsten.

Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer urolig og engstelig. Jeg følte meg som en hykler – at det som hadde skjedd på leiren ikke var helhjertet fra min side. Nå som barnetroen min hadde raknet, kunne jeg ikke lenger stole helt på Jesus. Barnesangen «vær forsiktig lille hjerte hva du tror – for vår Fader over der, han ser ned på jorden her…» lå og gnaget. Selvfølgelig kunne han se alt hva jeg tenkte og foretok meg! Gud forvandlet seg fra være en kjærlig far til å bli en dommer. Jesu gjenkomst fylte meg med så stor angst at jeg av og til måtte gå inn på rommet til foreldrene mine om natta for å se om de lå i sengene sine. Puh… han kom ikke i natt heller!

Gymnastiden (dagens videregående), tilbrakte jeg på KG. Der stiftet jeg bekjentskap med ungdom fra flere forskjellige kirkesamfunn. Jeg registrerte at noen av de forbudene som jeg hadde vokst opp med ikke gjaldt i andre kirkesamfunn. Jeg var vant med at bibelvers, som «skikk dere ikke lik med denne verden», ble brukt om alt som kunne være morsomt og spennende, men her var det noen som både danset og gikk på kino og teater uten dårlig samvittighet og uten å skjule det for foreldrene sine.

Noen av foreldrene (som gjerne kunne være prester i statskirken) kunne til og med ta seg en sigarett og et glass vin! Både det og at man brukte sminke og ørepynt var nærmest ensbetydende med at man var frafallen der jeg kom fra – så hva skulle man tro? Jeg oppdaget at folk fra andre kirker og menigheter kunne tro på den samme Gud som meg, men på en annen måte. De som tilhørte statskirken (og de var i flertall) trodde at barn ble frelst da de ble døpt. Dette var veldig fremmed for meg. Hvis man tolket det å bli frelst som at man slipper å gå fortapt, er det jo helt urimelig at et lite barn som enten dør i mors mage eller dør rett etter fødselen skal kunne gå fortapt (i betydningen komme til helvete).

På den annen side tenkte jeg at det kan da ikke være sånn at det bare er pinsevenner og andre som tror på den riktige måten som fikk komme til himmelen heller. Jeg undret meg mye over dette på den tiden.

Fordi det var få unge på min alder i menigheten og fordi det ble litt «klamt» i et så lite miljø, begynte jeg å vanke andre steder. Det mest naturlige var misjonsforbundet. De hadde en lokal menighet i nærheten, men da de ansatte en overivrig ungdomspastor, ble det vanskelig der også. Han forventet at vi skulle gå fra dør til dør i nærmiljøet vårt og dele ut traktater hvor det sto beskrevet hvordan folk kunne bli «frelst». Vi skulle være med å hindre at folk havnet i helvete.

Jeg husker at jeg var med og ringte på ei dør. Det var utrolig pinlig og langt utenfor min komfortsone – for ikke å snakke om hvordan det måtte være for de vi ringte på hos! Etter dette bestemte jeg meg for å døpe meg og bli medlem i pinsemenigheten.

Jeg forsøkte etter beste evne å tilegne meg en voksentro. Det var litt uklart for meg hva det var, siden jeg alltid hadde hatt en tro, men etter hvert fant jeg en slags plattform. Det ble forventet at man skulle delta i menighetsarbeidet, og jeg gikk inn for dette med stor iver – både som søndagsskolelærer og som leder for ungdomskoret. Jeg følte at dette ga både mening og anledning til å utforske trosgrunnlaget videre.

Jeg følte meg hele tiden annerledes enn andre – både i menigheten og utenfor. Hvordan kunne jeg være meg med Guds og menighetens velsignelse? Det kunne ofte være en vanskelig balansegang. Det var om å gjøre å være en verdig representant for menigheten hvor man enn var.

Jeg var nok ikke spesielt åndelig anlagt. Jeg ønsket meg bare en hverdagstro og å kunne være noe for noen. Det resulterte i at kolleger og folk rundt meg ble nysgjerrige på hva jeg trodde, og jeg ble stadig utfordret til å snakke om hva jeg tenkte om tro. Jeg formidlet det jeg likte best – nemlig budskapet om Guds kjærlighet. Jeg visste på den tiden (ifølge det som ble forkynt) at fortapelsen lå på lur hvis man ikke var en kristen, men jeg lot ofte være å si noe om det.

Etter hvert begynte jeg å bli sliten av det livet jeg levde. Det var altfor mange plikter og ting jeg trodde jeg måtte gjøre. I min iver etter å «elske min neste som meg selv», holdt jeg på å miste meg selv.

Så skylte herlighetsteologien over oss. Noen surfet lykkelig på denne bølgen, mens andre ble liggende igjen som slam. Nå var det ikke nok å ha Guds kjærlighet og nåde som et ideal. Man måtte helst være med å krige i åndelig forstand – være offensiv og kjempe mot djevelen, og man ble lovet suksess i alt man gjorde. Folk begynte plutselig å falle i gulvet når de ble bedt for av spesielle predikanter og vanlig korvirksomhet var helt ut. Lovsangsteam var det nye. For å være med der, måtte du være spesielt åndelig og helst se på dette som et kall. Sangene som ble sunget var enkle både i tekst og melodi og ble gjentatt og gjentatt som et mantra.

Det hele virket innadvendt og ekskluderende for de av oss som ikke fikk til å være så hengitt til lovsangen. Jeg kjente mer og mer på skepsis og utenforskap. Min hverdagstro passet verken med åndelig krigføring, innadvendt lovsang hvor man forventer en spesiell opplevelse eller fenomenet med å falle i gulvet. Forkynnelsen innebar løfter om framgang og lykke bare du ba nok eller var helhjertet i din tro. Livet mitt var alt annet enn lykkelig akkurat da. Jeg hadde bestemt meg for å gå ut av ekteskapet mitt og var livredd for å miste Guds velsignelse.

Da jeg ble alene fikk jeg behov for å trekke meg tilbake, reflektere og komme til hektene igjen. Nå fikk jeg mye tid både til å gå tur i skog og mark og til å lytte til mitt eget hjerte, hvis man kan uttrykke det slik. Jeg søkte til naturen når jeg kjente at alt var mørkt og opplevde en ro som jeg ikke kunne huske siden jeg var barn.

Videre dukket det opp både salmevers og bibelvers som var gode for meg. Blant andre var det salmeteksten til Bjørn Tonhaugen: «Bi på Herren, vær ved godt mot», som ga meg mye. Jeg visste ikke hvor jeg hadde hørt den, men den dukket opp og gjorde meg godt.

Det gjorde også en del bibelsitater som dukket opp i bevisstheten min: f.eks. «Gud er kjærlighet», «ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet» og «bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet går ut fra det».

Jeg begynte å tenke at Gud er kjærlighet. For meg er det selve essensen i det Jesus formidler.

Jeg begynte å tenke på en annen måte midt i min største livskrise. Den nakne sårbarheten gjorde at jeg følte at jeg ikke hadde noe å tape lenger – jeg svevde i løse lufta både med livet mitt og troen. Jeg forholdt meg mer til Jesus og mindre til profetene i mine refleksjoner heretter. Dessuten fikk jeg andre impulser fra mennesker som også hadde en reflekterende livsstil.   

Sakte men sikkert kom det til syne en tro som lignet på barnetroen jeg hadde mistet, men som var mer bevisst og voksen i formen. Jeg begynte å tenke at Gud er kjærlighet. For meg er det selve essensen i det Jesus formidler. Jeg forstår den guddommelige kjærligheten både som en mal for oss og som en kraft – en grunntone som kan gi en positiv styrke til livet både for oss selv og i møte med andre.

Ifølge Bibelen er det ingenting som betyr noe, hvis du ikke har kjærlighet. Tro, håp og kjærlighet er uløselig knyttet til hverandre, og kjærligheten er det bærende elementet. Troen og håpet kan ikke eksistere uten kjærligheten, for hva skulle vi ellers tro og håpe på hvis vi ikke skulle tro eller håpe på kjærlighet? Jesus snakket om grådighet, hovmodighet, selvrettferdighet osv. som holdninger han mislikte. Disse holdningene er uforenlige med kjærligheten.

Jeg undrer av og til på hva som menes med å gå fortapt? Tanken på at alle som ikke tror som «oss» en gang skal gå fortapt og havne i helvete er en mer og mer absurd tanke og er også uforenlig med kjærlighet for meg. Kanskje har det en helt annen betydning enn den vi har hørt gjennom utallige taler? Hvem vet? Kanskje henger det sammen med det Jesus snakker om når han sier: hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Altså hvis man bukker under for holdninger som er uforenlige med kjærlighet, så mister man seg selv og blir skadet – skilt fra kjærligheten.

Dette er det ingen av oss som vet sikkert, men jeg er veldig glad for at det er mulig å reflektere uten å være bundet til en bestemt måte å utøve tro på. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir ferdig med å reflektere, og det er ennå en del jeg ikke forstår eller greier å uttrykke med ord.

Slik jeg har det nå, tror jeg på en Gud som vil meg vel, og jeg tror på kjærligheten som er Gud. Jeg øver meg hver dag på å søke det som gjør meg godt og på å snakke et språk til andre som er forsonende og ikke dømmende – og jeg jobber med å tilgi de som sårer meg. Jeg vet at jeg ikke kan greie dette uten kjærlighet som en grunntone i livet. Håpet er at jeg kan bidra til å gjøre verden et bittelite hakk bedre.

Noen vil nok se med skepsis på at fortapelsen og helvete er utelatt fra min tro, men jeg har ennå friskt i minne hvor skadelig det er å etablere en tro fordi man er redd for å gå fortapt. Frykt har ingenting med kjærlighet å gjøre. Derfor gjør jeg som Maria i bibelens fortelling om Marta og Maria: jeg velger den gode del, fordi den gjør meg trygg. Den gir meg selvinnsikt og ro til å leve i fred – og jeg tror at Gud ønsker at jeg skal ha det godt.

6 kommentarer

  1. Avatar Beate Kaumer sier:

    Hei

    Så godt skrevet Grete. Refletert erlig og veldig fint . Flott gjort av deg.
    Klem klem

  2. Avatar Margrethe Kjølseth sier:

    Skulle ønske alle forkynnere kunne forkynne kjærlighet og gi trøst og ro og likeverd.Aldri true med helvete og fortapelse.

  3. Avatar Anne Kathrine Sørensen sier:

    Dette var sterk lesing Grete, takk for at du deler!😘

  4. Avatar Einar Nymoen sier:

    Fint å lese historien din Grethe!

  5. Avatar Odd A Solberg sier:

    Dette var et veldig klart og reflektert vitnespyrd, og takk for det Grete. Ser du har en del erfaringer og tanker om det med troen, som jeg ikke har. Noe som antakelig kommer av at jeg ikke er vokst opp i et Kristent hjem slik som du, så jeg er nok som du sier en av de som er skeptisk til det med at helvete og fortapelse ikke kan henge sammen med en kjærlig Gud. Det er kanskje fordi jeg møtte en kjærlig og god Gud hjemme i stua, uten å være påvirket av trusler av noe slag eller menneskelig forkynnelse. Men jeg var 28 år og forsto hva jeg leste, at dette var sannheten og meningen med livet, og jeg hadde opplevd så mye ondskap, svik og løgner at jeg tok imot dette kjærlighetens budskap i tro, og ble døpt i Ånden og fylt av kjærlighet, og et nytt språk. Bare ved egen lesning i det nye testamentet, ved å tro ordene jeg leste, og at ordene var fra skaperen av altet, han visste hva han snakket om. Og jeg har den dag i dag – snart 5o år senere full tillit til Bibelens ord. Har selv hørt Åndens røst flere ganger på samme måte som Profetene, Disiplene og Apostlene og de skrev det ned. Derfor tror jeg også på det som står, selv om jeg ikke forstår alt. Men som gamle Sverre kornmo sa engang Kjærligheten er flytende, og den trenger retnings linjer, en styring for å være sunn og god, derfor har vi leveregler i Guds ord. Og skal det bli et paradis vi kommer til, må det onde og de onde utelukkes fra himmelen og det er ingen plass for rebeller og opprørere der, som vi alle forstår ! Kanskje jeg kan komme med et fullstendig vitnespyrd om min frelses erfaring en gang siden ! men takk for dit ekte og frimodige vitnespyrd Grete. God Bless You. 🙂

  6. Avatar Bente Nylenna sier:

    Godt å lese Grete🥰

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *