Er svaret 42?

Utdrag fra boka «Før du sier du ikke tror» av Per Eriksen. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.

De hadde brukt tusenvis av år på å utvikle verdens kraftigste datamaskin, kalt Dypsindige tenker. Deretter hadde de ventet i over sju millioner år for at den skulle kalkulere seg fram til svaret på det virkelig store spørsmålet om livet, universet og alt mulig. Den dagen svaret skulle gis var alle samlet i åndeløs spenning. Endelig skulle det store svaret komme. Det viste seg å være 42.

Denne absurde scenen utspiller seg i boka Hikerens guide til galaksen (1979) skrevet av Douglas Adams.

Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hvor er jeg på vei? Langt på vei er det disse tre spørsmålene alle religioner og myter prøver å gi svar på.

Vi snakker gjerne om Den store historien som vi kan plassere vårt liv innenfor. Denne store historien gir livet et ankerpunkt, et mål og en mening.

Innen kristendommen er den store historien at vi kommer fra Gud. Gud har skapt verden og hvert individ som bebor den. Alle har derfor en uendelig verdi. Mennesket er satt inn i verden for å dyrke og bevare jorden. Vi er på Guds vegne jordens forvaltere. Vår oppgave er å gjøre det gode mot alle mennesker og bevare Guds skaperverk. Vårt mål er å vende tilbake til Gud som har skapt oss. Denne jorden er korrumpert, og fellesskapet mellom mennesker ødelagt, fordi menneskeheten en gang i begynnelsen valgte å frigjøre seg fra Gud og velge sin egen vei. Det viste seg at denne veien var belagt med så mye ondskap og egoisme at bruddet med Gud ble uopprettelig. Gud sonte imidlertid all verdens skyld ved å komme til jorden gjennom sin Sønn. Gjennom hans død og oppstandelse ble veien tilbake til Gud åpnet. Målet for alle er Guds nyskapte himmel og jord, der rettferdigheten igjen er gjenopprettet.

Dette er en historie som gir mennesket verdi, mening, oppgaver og mål.

Hva er den store historien i ateismen? Det er vanskelig å si fordi ateisme er en negasjon av en ide (ikke teisme = ikke tro på Gud), og har ingen selvstendig helhetsforklaring av virkeligheten.

På et kosmologisk plan kan den si at vi kommer fra en liten masse som en gang eksploderte og skapte universet. Og vi er på vei mot universets sammenbrudd en gang om mange milliarder år, eventuelt er vi del av et uendelig ekspanderende univers.

På et evolusjonsplan kan den si at vi kommer fra en urcelle for veldig lenge siden og er på vei mot noe ukjent. Vi selv er et tilfeldig stadium på denne evolusjonsprosessen som er drevet fram av at de sterkeste og mest tilpasningsdyktige artene vil overleve.

På det personlige plan kan den si at vi er et resultat av sammensmeltningen av en eggcelle og en sædcelle fra våre foreldre. Vi er på vei mot en død som statistisk vil inntreffe om lag når vi fyller 80. Vi er her for å gjøre det beste ut av tilværelsen mens vi lever.

Felles for disse scenarioene, og mange andre som vi kunne tegnet, er at de ikke gir noen mening. De gir rent teknisk informasjon om kosmologi, biologi og menneskets livsløp. Men det gir meg ingen retning for livet mitt. Om dette er alt som kan sies, er livet ganske meningsløst.

OK, vil mange si, livet er meningsløst, men det er vår oppgave å gi det mening. Er det ikke nok mening å leve? Det kan det jo være, dersom det er en dyd å late som alle vanskelige spørsmål ikke eksisterer.

British Humanist Association og Richard Dawkins, som jeg har vært innom før i denne boken, sto for noen år siden bak en reklamekampanje på engelske busser. Teksten var: «Det er antakelig ingen Gud. Slutt å bekymre deg og begynn å nyte livet.» (There´s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.)

Jeg vet ikke helt hva Dawkins prøvde å si med budskapet sitt. Antakelig handlet det om at man ikke trengte å bekymre seg for å skulle stå til ansvar for noen Gud for hvordan man hadde brukt livet, ettersom denne guden høyst sannsynlig bare var et eventyr. Og det kan hende budskapet hadde beroligende effekt på en og annen som hadde noen tunge synder på samvittigheten. Men jeg tror det ikke.

Personlig tenker jeg at ordene om ikke å være bekymret (don´t worry) like gjerne kunne handle om forholdet til andre mennesker. Bry deg ikke om hvordan andre måtte ha det, det finnes ingen Gud likevel! Eller: Hvorfor bekymre seg for verdens urettferdighet? Du skal ikke svare for noen Gud likevel!

Slik lest passet budskapet som hånd i hanske for rike vesteuropeere. Vi befinner oss jo på toppen av verdens kransekake. Vi forbruker jordens ressurser i et tempo som ikke er bærekraftig. Vi er antakelig i ferd med å forrykke balansen i klodens klima, med uante følger.

Men dersom Dawkins har rett, at Gud ikke finnes, så er det i alle fall et ubesvart spørsmål om vi egentlig objektivt sett har ansvar for annet enn vårt eget lille liv. Hvis jeg selv klarer meg bra; hvorfor bekymre meg for andre? Aller minst for mennesker under fjerne himmelstrøk og kommende slekter.

Det er selvfølgelig ikke dette Dawkins mener. Og heldigvis finnes det millioner av moralsk bevisste mennesker med stort engasjement både for den tredje verden og etterslekten, selv om de ikke tror på noen Gud.

Samtidig mener jeg faktisk at de vil ha store problemer med virkelig å forklare hvorfor. Og Dawkins, med alle sine gener og memer, der han nærmest mot all logikk har en forestilling om menneskets frihet, vil ha store problemer med å begrunne hvorfor vi skal være gode.

I det hele tatt; kan noen der ute forklare meg hvorfor det er så utrolig viktig å bevare denne jorden med alle dens urettferdighet og lidelse, og denne menneskeslekten med dens ufullkommenhet og destruktivitet? Om denne jorden gikk under i et atomapokalyptisk ragnarokk, ville noen i universet sørge? Ville vi bli savnet? Ville ufødte slekter ha noe vondt av et liv de aldri fikk oppleve?

Dersom Gud er død og det ikke finnes noen stor historie som vi er en del av, kan jeg ikke skjønne annet enn at svaret er nei. Men om Gud finnes, har skapt oss og har mening og mål for vårt liv, blir svaret et helt annet.

Slik jeg ser det er tilværelsen som en eksplosjon av mening dersom Gud finnes. Hver eneste dag er meningsfull. Hvert menneske jeg møter er viktig. Hvert smil, hver kjærlighetshandling, hvert offer for å hjelpe andre, hver handling for å bevare naturen – alt er viktig! Alt har mening!

Å slutte å tro på Gud ville for meg være som å slå av fargene på TV. Livet jeg observerte ville være det samme, men alt hadde forfalt til grånyanser. Den som aldri har hatt farge-TV vil ikke tenke over hvor grått alt er, og ville ikke savne fargene. Men jeg vil ha verden i alle regnbuens farger. Jeg vil at hvert øyeblikk skal være mettet med mening. Jeg vil tro på Gud!

Ingen computer kan fortelle oss meningen med livet. Den meningen kan ikke finnes innen biologien eller kosmologien heller. For naturvitenskapene kan bare fortelle oss om hva som er, hvordan ting henger sammen og hvordan de fungerer.

Albert Einstein var en av dem som innså vitenskapens begrensninger:

«Vitenskapen kan bare fastslå hva som er, men ikke hva som burde være, og utenfor dens definisjonsområde er moralske vurderinger av alle slag fremdeles nødvendige.»

Derfor blir det også så puslete når folk hevder at de tror på vitenskapen og ikke på Gud. For vitenskap er bare et middel for oss til å beskrive verden slik den er. Den sier ingenting om mål og mening. Den kan verken forklare kjærligheten eller friheten. Den gir ingen håp.

Alle må hente sitt livssyn og sin store historie fra en annen kilde. Folk har alltid trodd på Gud i en eller annen form – og vil alltid gjøre det – fordi dette er en kilde til mening. Det gir en livstolkning som det går an å leve med. Denne livstolkningen er vanskelig å finne i et ateistisk univers. Kanskje vi kan stille spørsmålet om ateisme som fenomen først og fremst oppstår der folk er så rike at de kan unne seg luksusen «å glemme» de virkelig store spørsmålene i livet. Et liv der man har alt, og kan erstatte håpet om himmelen med drømmen om neste feriereise til Gran Canaria, fungerer som valium for tankene. De store spørsmålene om hvorfor vi er her og hvor vi er på vei, blir erstattet av spørsmålene om vi skal pusse opp badet og hvor vi skal tilbringe sommerferien.

Personlig finner jeg ikke noen intellektuelle grunner til å slutte å tro på Gud. Men jeg finner mange grunner til at gudstroen er uønsket i vårt moderne velferdssamfunn, bygget på en skjev fordeling av verdens rikdommer og et overforbruk av jordens ressurser. Det er klart Gud blir et hår i suppa når han krever oss til ansvar for hvordan vi forvalter dette livet han har gitt oss. Da skjønner jeg at folk heller foretrekker Dawkins budskap: Vær ikke bekymret, Gud eksisterer antakelig ikke. Nyt livet!

Men når vi rystes inn i nærkontakt med livets realiteter, da hjelper det sjelden med valium. Da trengs det mening og håp.

Per Eriksen

Om Per Eriksen

Per Eriksen er teolog og pastor i Fredrikstad Frikirke. Han har tidligere blant annet vært journalist i Vårt Land og lærer ved Luthers Bibel- og menighetsseminar. 

Les mer av Per Eriksen

1 kommentar

  1. Avatar Charlotte sier:

    Ja! Godt skrevet. For meg, nye perspektiver som ga mening på flere plan!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *