Avslørt av sin bibeltroskap

Raseskillepolitikken apartheid (adskilthet) i Sør-Afrika, som i praksis gav den hvite befolkningen alle privilegiene på bekostning av den fargede, hadde en hel teologi bak seg: Fra Babels tårn til folkeslagene foran tronen i himmelen viste nemlig Bibelen tydelig at det var Guds vilje at nasjoner, språkgrupper og raser skulle leve adskilt (apart), forbli på sin plass og posisjon og bevare sin unike identitet (1 Mos 11, 5 Mos 32:8, Apg 17:26, 1 Kor 7:17-24, Åp 5:9, 7:9). Men var denne «bibeltroskapen» bibelsk? I dag ville vi sagt nei. Men hvorfor sa ikke kirken nei, den gang?

På liknende måte argumenterte amerikanske slaveeiere for bibeltroskap i forhold til slaveriet. Det var jo vitterlig innstiftet av en profeti av selveste Noah i 1 Mos 9,25-27. Profetien hadde vel ikke kunnet gå i oppfyllelse om den ikke var inspirert? Dessuten bekreftet Paulus slaveriet som institusjon i 1 Kor 7,17-24, Ef 6,5-7 og Kol 3,22-23. Men var denne «bibeltroskapen» bibelsk? I dag ville de fleste bibelelskende nordmenn si nei. Men hvorfor sa ikke bibellesende slaveeiere nei?

En hel teologi lå bak noen av massakrene på urbefolkningen i Nord-Amerika. De kristne nybyggerne så seg som det nye Israel som kom til sitt lovede land for å grunnlegge en ny gudsstat, og når urbefolkningen satte seg til motverge, ble de til «Amalekitter». Fortellingen om Israel som kom til Kanaan ble for noen en håndbok som beordret at man ikke skulle la en eneste en av amalekittene forbli i live. Men var denne «bibeltroskapen» bibelsk? I dag ville bibelelskende kristne si nei? Men en del av dem som gikk løs på urbefolkningen trodde de gjorde Guds vilje.

Og sånn kunne vi fortsatt og fortsatt. Fariseerne ville steine kvinnen grepet i hor, fordi det var «bibelsk». Var Jesus mindre «bibelsk» i sin samtid da han sa «Heller ikke jeg fordømmer deg?» (Joh 8,1-11). Fremdeles skaper «bibeltroskap» miljøer der kvinner som blir utsatt for overgrep av sine ektemenn får høre at det er «ubibelsk» å forlate ekteskapet av noen annen grunn enn hor, og «bibelsk» å underordne seg. Ett trossamfunn nekter å gå videre med anklager om overgrep mot barn med mindre man har minst to vitner eller klare bevis. Fordi det er bibelsk.

Den kjente kristen-kritikeren Sam Harris sier det slik: «Kristne har i århundrer misbrukt, undertrykt, slavebundet, fornærmet, plaget, torturert, og drept mennesker i Guds navn basert på en teologisk forsvarlig tolkning av Bibelen».

På den annen side

Andre ganger har det gått litt bedre. Det var kristendommen som gjorde slutt på den romerske (og norrøne) praksisen med å sette ut uønskede barn for å dø. Det var også kristne som bygde de første sykehusene. Jesus hadde så tydelig forklart at de små, svake og hjelpeløse hadde ekstra stor verdi i Guds øyne. Det var «kristne land» som for første gang i verdenshistorien forbød slaveri.

Menneskerettighetstenkningen sprang ut av historisk «kristne land». Kristne vekkelser har mange ganger og mange steder ført til en positiv transformasjon av samfunnet, hvor fyll, fattigdom og nød har gått drastisk tilbake. Og det er i «historisk kristne» protestantiske land at likeverdet mellom menn og kvinner kommer klarest til uttrykk, og også blant disse vi finner flest stabile demokratier med fungerende velferdsstater.

Er det bibellesningen som er tro mot meg?

Eksemplene får meg til å lure på følgende: Er det egentlig bibellesning som styrer hvordan vi lever? Eller er det hvordan vi lever som styrer hvordan vi leser? I 1807 kom det ut en egen slavebibel som inneholdt ca. 10% av Det gamle og 50% av Det nye testamentet. Slaveeierne ville gjerne gi slavene kristentroen, men ikke frihet og likeverd. Alle tekster som handlet om likeverd eller som kunne gi slavene håp om frihet eller bedre kår, var strategisk fjernet. For meg virker agendaen overtydelig og et slikt forhold til Bibelen forkastelig. Men jeg tilhører også en folkegruppe som i global sammenheng sitter på alle privilegiene. Jeg lurer på på hvilke tekster jeg rett og slett har «fjernet» fra min bibellesning og hva historien vil si om akkurat det!

De fleste tenker nok at «hos meg går pilen riktig vei. Bibellesningen styrer livet. Hos dem jeg er uenige med går pilen ‘feil’ vei slik at tradisjon og kultur vinner.» Litt mer realistisk er det vel å anta at pilen hos de fleste går begge veier. At det alltid skjer en slags forhandling mellom oss og bibelteksten. Og hva om akkurat dette er det viktigste? At det er denne kampen med hellig tekst som faktisk er det beste med hellig tekst? At det er når vi kjemper med teksten, oss selv og de store temaene at vi utvikler oss som mennesker? At inspirasjon handler mer om skriftenes evne til å provosere fram etisk refleksjon, enn å gi oss fastlåste svar? At vi går glipp av dette når vi bare låser oss til tradisjonen, vår første innskytelse eller vår foretrukne tolkning? Naturligvis gir tekstene rammer rundt både liv og samtale. Men kanskje ikke alltid så enkle svar som vi skulle ønske? Noen ganger er det riktig å ikke steine de utro.

Vi som kjemper med teksten

Jøder, jeg har lest, forteller om heftige, følelsesladde Torah-diskusjoner som selve høydepunktet for fellesskapet og trosutøvelsen. De var like gode venner etterpå og hadde hatt det helt fantastisk sammen. Også deres Talmud er en samling slike diskusjoner der helt motsatte synspunkter ofte står side ved side, som en del av den hellige tradisjonen. Deres Identitet som «Israel» er ikke å være ferdig konkludert, men at de kjemper med Gud i teksten og på den måten fravrister teksten velsignelser (1 Mos 32,28-29). Tenk om vi kristne hadde noe liknende! At vi ikke hver på vår haug identifiserte oss som «vi som tolker Bibelen riktigst», men mer i fellesskap som «vi som aldri slutter å virkelig snakke sammen om hva det vil si å følge Jesus».

Hjemsøkt

En venn av meg som heter Kenneth Bergland skrev doktorgrad om gjenbruk av tekst i Det gamle testamente – altså hvordan senere forfattere leste og tolket tidligere. Han oppdaget at de alltid, (innenfor noen tolkningsrammer) tilførte noe nytt. Det var ingen dyd å bare kopiere tanker og holdninger fra fortiden. Nye tider krevde ny refleksjon. Tittelen på avhandlingen var: Lesing som en avsløring av hjertets tanker (Reading as a Disclosure of the Thoughts of the Heart). Den setningen har hjemsøkt meg siden. Er det faktisk mest jeg som blir avslørt når jeg tolker Bibelen og i mindre grad Guds vilje?

Hvorfor vant Jesus?

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» (Joh 8,3-5)

Planen var vanntett. Liberaleren Jesus skulle avsløres overfor folket en gang for alle. Bibelen var krystallklar. Man trengte ikke noen doktorgrad for å forstå budet. Det var bare å lese som det stod. Og likevel har historien gjort Jesus til helten i den fortellingen. Det hans tolkning avslørte om hjertet hans, trumfer det de skriftlærdes tolkning avslørte om hjertet deres.

Kan det hende også din bibeltolkning avslører minst like mye om deg som om Gud?
Kanskje den avslører at du likner på Jesus? Jeg håper det!

NB: Neste gang jeg skriver her kommer det til å handle om Jesu påbud om å involvere empatien i etikken.

Gå gjerne inn på vår dialogside og diskuter videre.

Les mer av Harald Giesebrecht

Ærlig talt, Gud!

Å forsvare Gud mot innvendingene fra vitenskapen er barnemat mot å forsvare Gud mot den skade de troende selv har påført ryktet Hans.

Harald Giesebrecht