Trenger kirken et nytt språk?

I 2007 sluttet jeg som pastor i Frikirken. Jeg hadde mistet troen på Gud, og måtte ta konsekvensen av min egen livskrise. Mange år senere vendte troen tilbake, men da i en form som var ganske annerledes. Hva hadde skjedd?

Jeg husker godt den følelsen jeg hadde i 2007. Blikket mitt gled over menigheten i en av landets største frikirker. Jeg sto på prekestolen en helt vanlig søndag, salmesangen hadde lagt seg, bibelteksten var lest, barna hadde nettopp gått til søndagsskolen, men noe var likevel helt uvanlig. Pastoren trodde ikke på Gud lenger. Ingen visste det, bortsett fra meg selv, min kone og ettpar nære venner.

Jeg holdt prekenen, og jeg tror ikke noen la merke til noe spesielt. Selv hadde jeg bare lyst til å bli ferdig, lukke døren bak meg og dra bort. Og noen uker senere gjorde jeg nettopp det, for i realiteten hadde jeg allerede – gradvis, i løpet av en periode på to-tre år – forlatt kristendommen.

Rune Stormark (f.1974) er prest og forfatter. Han er gift og har to voksne barn. Han studerte teologi på Ansgar Høyskole og MF Vitenskapelig høyskole og har en mastergrad i ledelse fra Universitet i Agder. Han jobber som sokneprest på Evje, og er aktuell med boka: «Reven i glassmonteren. På sporet av den tapte Gud» (Efrem forlag 2022).

Kristendom. Smak på det ordet. Det syder av historie, tradisjon og kultur. Gjennom to tusen år har kristendommen blitt formet av mennesker, myndigheter, lover, forordninger og levd liv. Kristendommen oppsto i antikken, og var lenge en del av et fargerikt mangfold av åndelige og kulturelle trosuttrykk som eksisterte i Middelhavsområdet.

Etter hvert ble den kristne bevegelsen større, og mot slutten av 300-tallet ble kirken innlemmet i det romerske riket som statsreligion. Etter dette ble kristendommen den eneste lovlige troen på kontinentet. Kirken spredte seg i alle retninger, og kom også til Norge, først via munker og prester som dro rundt på misjonsreiser, og deretter som nasjonal religion etter Olav den Hellige i 1030. På kontinentet hadde den kristne troen altså eksistert i tusen år før den kom til Norge.

Da Martin Luther entret podiet som reformator i Tyskland på begynnelsen av 1500-tallet var det i et samfunn hvor alle innbyggerne på kontinentet var døpt. Europa var en religiøs enhetskultur bygget på kirkens tro og lære – en kultur som på mange måter skulle bestå helt fram til moderne tid. Da mine foreldre var unge, på begynnelsen av 1960-tallet, var Luthers Lille Katekisme fortsatt pensum både i skolen og i konfirmantundervisningen.

En verden i endring

Men noe har skjedd. Fra 1960-tallet og fram til i dag har Norge gått fra å være en ganske enhetlig kristen kultur til å bli en multikultur. Da foreldrene mine ble konfirmert bodde det én registrert muslim i Norge. Han bodde i Alta. I dag har åtte hundre tusen nordmenn en eller annen form for flerkulturell bakgrunn. Hverdagen vår, og måten vi tenker på, formes ikke lenger av tradisjonelle institusjoner, men av en global, høyteknologisk informasjonsflyt. Samfunnet har løsrevet seg fra fortiden, og endret form i løpet av en generasjon.

Et interessant spørsmål er om kirkesamfunnene i Norge har fanget opp denne gigantiske forandringen som har skjedd på kort tid? Hvordan formidles det kristne budskapet inn i en multikulturell setting? Hvordan formulerer vi trossannheter til folk som knapt har noen referanser til kristne dogmer? Eller, for å gå enda mer grunnleggende til verks: vet vi egentlig hva kristen tro er til for?

Et nytt språk

Da jeg sluttet som pastor i 2007 klappet hele mitt kristne univers sammen. Det var krise. Men i ettertid har jeg fått muligheten til å gå det litt i sømmene. Hva skjedde – egentlig? Hva var det jeg mistet, i grunn, var det Gud, var det kirken, var det kristendommen, var det Luther? I boken «Reven i glassmonteren. På sporet av den tapte Gud» (Efrem forlag 2022) skriver jeg om dette. Boken handler om min egen personlige erfaring av å miste troen, men også om å få troen tilbake.

For på et tidspunkt opplevde jeg at Gud dukket opp igjen, på en måte jeg ikke hadde sett for meg. Derfor handler boken faktisk aller mest om å prøve å finne et språk for kristen tro i en tid hvor kristendom og kirke har mistet sin gamle rolle. Å miste troen ble for meg en mulighet til å re-starte mitt eget åndelige liv. Noe måtte forsvinne for at noe nytt og friskt skulle vokse fram.

I boken leter jeg etter et nytt språk som kan gi mening til den kristne troen jeg fikk, men det språket jeg fant var ikke nytt. Det var skikkelig gammelt. Kristendommen ble ikke til under reformasjonen. Heller ikke under vekkelsene på 1800- og 1900-tallet. Kristendommen ble til i en tid som liknet vår egen. De første kristne teologene forkynte troen på Kristus inn i en fargerik multikultur hvor ingenting var fastsatt og ingenting var mer sant enn noe annet.

Troen på Kristus ble til før kirkehistorien ble skrevet og dogmene bestemt, og heldigvis for oss er mye av det gamle, kristne språket bevart. Et godt eksempel er Ireneus av Lyon (død ca. 200 e.Kr.). Hos ham sammenfattes kristentroen i ordene døden og livet. Døden herjer i oss alle, men Gud gir liv. Til sammenligning sammenfatter Luther troen i ordene synd og rettferdiggjørelse. Ingen av delene er hverken rett eller feil, men de speiler hver sin kulturelle epoke. Luthers språk er juridisk og institusjonelt fordi han levde i en tid hvor kristendommen var ensbetydende med samfunnets lover. Ireneus snakker om Gud som legedom, nærvær og oppstandelse fordi han levde i en urolig tid uten faste rammer.

For meg ble den gamle biskopen Ireneus en døråpner til kristentroen. Han skriver intuitivt og forståelig, og han har derfor blitt til stor inspirasjon for meg i tjenesten som prest i Den norske kirke. I en tid hvor kirken strever med å finne sin plass i samfunnet, og hvor uenighet om mer eller mindre uvesentlige ting skaper splittelse, så trenger vi kanskje å børste støv av de virkelig gamle kildene? De som vitner om troens opphav, Jesus Kristus.

Les boka til Rune Stormark

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *