Små frø blir store trær

Jeg har en drøm om at folk som ikke lenger er del av kristne fellesskap, kan finne nye måter å tro på, sammen med andre, og slik dele den lille troen de opplever at de har.

Små handlinger

Mange ser behovet for å finne nye måter å tro på, for slik man trodde før ble slitsomt, meningsløst og kanskje destruktivt. Det har aldri vært aktuelt å legge troen på hyllen, men det har oppstått et genuint behov for å leve troen på en ny måte. Å re:tro. Det er ikke så lett å vite hvordan man gjør det. Konkrete handlinger kan være et sted å begynne.

Jeg har en drøm om at folk som ikke lenger er del av kristne fellesskap, kan finne nye måter å tro på, sammen med andre. Jeg har en drøm om at mange ulike mennesker samles og deler den lille troen de opplever at de har. Tenk hvis mange som har gitt opp menighetsliv kan tro sammen. For troen vokser når den deles med andre, slik som guttens fisk og brød ble mer enn nok mat til alle da han delte det han hadde. Og sennepsfrøet blir et enormt tre. Tenk hvis det bare datt inn med folk som ville gjøre konkrete ting og slik engasjere seg i den lokale menigheten eller i husfellesskapet. Fordi de har lyst, ikke fordi andre har sagt de skal. Eller kanskje det er en gjeng som begynner å ta jevnlig nattverd sammen og starter et omsorgsarbeid.

Hans Eskil Vigdel er utdannet diakon. Han er for tiden doktorgradsstipendiat i diakoni på VID vitenskapelige høyskole og har gitt ut boken «Ingen introverte i himmelen – om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen» på Luther forlag.

Å delta i et fellesskap igjen, når man lenge har vært utenfor, er en terskel. Det kan oppleves vanskelig og vondt. Du trenger ikke pakke opp hele tros-pakken i kirken, menigheten eller husfellesskapet. Du bør kunne tilhøre som den du er og gjøre ting som du liker og blir inspirert av. Med dine grenser og overbevisninger. Det skal være plass til deg. Og hvis ikke, så må vi lage den plassen. I Den norske kirke er jeg overbevist om at de fleste prester er åpne for og heier på ulike gudstjenestestiler, og jeg vet at diakoniutvalget ønsker mange omsorgstiltak. Potensialet er stort. Det står og faller på frivilliges engasjement.

Det er ikke komplisert å dele troen, selv om det oppleves at du har lite å gi. Men det kan kreve mot. Mitt bidrag i den lokale menigheten er å lese tekst i gudstjenesten. Det er så mange ting man kan bidra med, bake boller til kirkekaffen, lage mat til ungene som har trosopplæringssamling eller invitere noen på middag. Å fordype seg i samtale med en fremmed. Eller noe helt annet. Det kan være hva som helst. For meg, i min livssituasjon, med tre små barn og full jobb, holder det lenge med litt høytlesning. Det liker jeg og derfor er det lett. Det er en ting jeg mestrer. Andre har sine ting.

For en verden i nød

I en urolig verden, der nøden er kommet tett på gjennom krigen i Europa, kan evangeliet få hender og føtter og menighetene få større muskler for å ta imot flyktninger og utføre andre omsorgsfulle tiltak. På den måten gir vi troen kropp. Den trosdrevne nestekjærligheten handler ikke bare om å hjelpe mottakeren – kanskje er det den ukrainske flyktningen som hjelper oss til å tro om igjen og se verden med nye øyne.

Når mange bidrar med sin tro, selv om den oppleves liten, blir Guds rike synlig, for det sås bittesmå sennepsfrø som blir til enorme sennepstrær. Det kan være de små gjerningene som betyr mest, fordi de oppleves så troverdige og nære.

Tro er ikke bare noe som skjer i tankene. Vi tror med kroppen. Å tro vises i måten vi lever på. Å tro er å sette fingrene i jorden og grave et hull og plante et sennepsfrø, lukke igjen og la det spire. Slik blir små handlinger i tro, til noe stort. For i en urolig verden trengs de enkle handlingene motivert av Jesu kjærlighet. Når vi deler troen, vokser den.

Les boka til Hans Eskil Vigdel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.