Work in progress

Jeg har etter hvert skjønt at jeg vokste opp i en litt alternativ familie. På godt og vondt. Stort sett på godt.

Å vokse opp som annerledes

Vi kom flyttende til Halden da jeg var seks år gammel. Fram til da, hadde familien bodd i Lofoten og i Austevoll. Overgangen var ikke helt smertefri. Fra en liten øy ute i havgapet, hvor det knapt nok fantes biler og alle barna i nabolaget lekte sammen i gaten – til en by der jeg ikke kjente noen og ingen skjønte hva jeg sa siden jeg snakket kav austevollsk. Fra et – i mine øyne – barndomsparadis der ingen spurte etter hva du trodde på eller kommenterte hvordan du gikk kledd, til et sted der det å skille seg ut, ikke var særlig gunstig.

For å skille oss ut, det gjorde vi.

For det første var vi svært relliøse (uttalt med palatalisering og trykk på første stavelse). Vi gikk i kirken hver søndag. Det vi si, Metodistkirken, som min mor og far gikk over til (fra statskirken) da det var der de følte seg mest velkomne. Dette skjønte jeg senere var et sjokk for den øvrige familien, da stort sett alt annet enn statskirken ble sett på som en sekt. Vel, kanskje det ikke var riktig SÅ ille, men det ble i alle fall hevet noen øyenbryn.

For det andre var mine foreldre opptatt av det vi i dag kanskje ville kalle «simple living». Men i Halden på den tiden, var det ingen som skjønte greia med kompost i hagen, hjemmelaget pålegg, Framtiden i Våre hender, kornkarbonader og solidaritet (det tok opp mer plass å dyrke korn som fôr til kyr, som senere skulle bli til kjøtt, enn å dyrke korn direkte til menneskemat). Så når klassekamerater kom på besøk, skjønte de rett og slett ikke hva surmelks-ost og kornkarbonader var for noe. Vi hadde aldri helt vanlig kokt skinke eller vanlig gulost på bordet. Det var enten vellagret spekepølse fra Valdres – hvor vi hadde hytte – eller gammalost, seterbrunost og camembert. I tillegg til hjemmelaget kaviar og leverpostei selvfølgelig. Mitt høyeste ønske på den tiden var at vi kunne ha ultraprossesert butikkpålegg på bordet når vennene mine var på besøk.

For det tredje snakket jeg som sagt Austevolldialekt. Den la jeg naturlig nok raskt av meg, da ingen forsto hva jeg sa.

For det fjerde het jeg Guro Kvakestad. Det var det nesten utrolig at noen kunne hete. Hver gang det var opprop i klassen, var alles øyne rettet mot meg. Gikk det an å hete noe sånt?! Det gjorde det.

Og for det femte – jeg hadde rødt hår og fregner. Det var heller ingen vinner-kombo hvis man ønsket å passe inn.

Men kanskje var det nettopp følelsen av å ikke passe inn, som gjorde at jeg som barn fikk et nært og tillitsfullt forhold til Gud. I tillegg hadde mine foreldre sin egen åndelige utvikling, som jeg opplevde som noe positivt, og som smittet over på meg. Jeg har ingen eksakt dato eller klokkeslett for verken en frelsesopplevelse eller en troskrise. Det jeg husker fra da jeg var en seks – syv år gammel, var at jeg en søndag under kirkekaffen i metodistkirken, bestemte meg for å følge Jesus. Jeg fikk en god følelse inni meg, og visste at jeg hadde tatt en riktig avgjørelse.

Når Gud plutselig blir stille

På den tiden hadde jeg også sterke gudsopplevelser. Jeg gledet meg til å gå og legge meg hver kveld, for da skulle jeg «snakke med Gud». Jeg husker at jeg sa til Gud at det kunne hende – når jeg ble voksen – at jeg ville gå min egen vei, og ikke følge Ham. Da ga jeg Gud carte blanche til å gjøre det Han måtte for å få meg tilbake. Som en slags framtidsfullmakt.

Så var det opplevelsen av lovsang. Det å være fullstendig henført til en annen verden av gudsnærvær og harmoni. Ironisk nok ble denne opplevelsen kilde til mye frustrasjon og smerte senere i tenårene, da jeg ikke skjønte hva som hadde skjedd når plutselig gudsnærværet ikke var det samme. Jeg ble faktisk nokså fortvilet over følelsen av at Gud plutselig hadde forlatt meg.

Jeg skjønte etter hvert at – i hvert fall for kong David i Salmenes Bok – var dette en gjenkjennelig følelse. Og selv om jeg aldri helt klarte å finne ut av hvorfor Gud av og til var stille og langt borte, var det en viss trøst i at andre før meg hadde hatt den samme opplevelsen. Standardsvaret fra velmenende venner og pastorer var selvfølgelig at det var jeg som hadde beveget meg bort fra Gud, eller at jeg bare måtte tune inn på riktig frekvens. Eller at taushet var også et svar. Jeg syntes jeg tunet og tunet og søkte å komme nær Gud i ett sett, men han var og ble stille. Jeg slo meg etter hvert til ro med at dette også var en del av gudsrelasjonen og at noe forblir et mysterium for oss livet ut. For meg har det vært viktig å ikke prøve å forsvare Gud med halvgode svar som ikke stemmer overens med erfaringene, men heller la det være noen løse tråder og ubesvarte spørsmål underveis.

Når verden åpner seg – og kirken snevrer inn

Jeg tror at følelsen av å ikke passe inn ofte fører til at man hever seg over – eller i hvert fall ønsker å heve seg over – den «gemene hop». Slik var det i hvert fall for meg. Da jeg var ferdig med videregående, følte jeg meg VELDIG klar for å reise vekk fra Halden og ut for å oppdage verden. Og jeg hadde ikke annet enn forakt til overs for dem som valgte å bli igjen i bakevja og «bare jobbe i kassa på Rimi». I know – det høres ikke pent ut, og jeg er ikke stolt av det nå, men det var slik min verden så ut da. Jeg skulle opp og ut og vekk.

Første «opp og ut» var med Covenant Players – en kristen internasjonal teaterorganisasjon – som jeg turnerte med i Europa i 2 år. Det var mitt første møte med andre kirkesamfunn utenfor Norge. Jeg oppdaget at troen kom til uttrykk på mange forskjellige måter, og at norsk kristenliv var en forsvinnende liten del av det store verdensvide fellesskapet. Jeg møtte kirkesamfunn jeg aldri hadde hørt om før. Jeg oppdaget at katolikkene også elsket Jesus (!) og jeg fikk være med i en bibelgruppe i Irland med både katolikker og protestanter. Det ble enda klarere for meg at tanken på at «vi som pinsevenner» eller «vi som metodister» i Norge skulle sitte med hele og fulle sannheten, eller ha den eneste riktige måten å lese Bibelen på, var svært lite sannsynlig.

Siden da har det blitt litt i overkant mange «opp og ut». Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har flyttet. Det ble til sammen 8-9 år i forskjellige utland – helst steder som ikke «alle andre» reiste til. Som Russland på tidlig 90-tallet. Og Aserbajdsjan noen år senere. I tillegg til Midtøsten, England og Ukraina. Jeg har alltid vært nysgjerrig og rastløs, noe som sikkert har bidratt til all utferdstrangen. På den tiden tenkte jeg vel mer at det var jeg som skulle ut og «frelse verden» og hjelpe til der de ikke klarte å gjøre jobben godt nok. Så har jeg skjønt i ettertid at det muligens var mine egne ønsker om å reise og oppleve nye kulturer som var mye av drivkraften – som i og for seg er legitimt. Men ofte var det DE der ute som måtte bruke ekstra ressurser for å tilrettelegge for oss som utsendinger, som hverken kunne språket eller forstod kulturen vi kom til.

Likevel gjorde møtet med nye kulturer og ulike kirkesamfunn noe med meg. Noe som gjorde det vanskelig for meg å passe inn i mainstream norsk kirke- og menighetslandskap. Under et lengre opphold i Midtøsten, hadde jeg fått møte enken etter en kristen bokhandler som var blitt skutt og drept på Gaza. Det gjorde et sterkt inntrykk. Overgangen til møtekulturen i menigheten jeg gikk i da jeg kom tilbake til Norge, taklet jeg ikke. Her hadde jeg nettopp vært i kontakt med mennesker der troen handlet om liv og død. Mennesker som måtte være forberedt på å bøte med livet på grunn av sin tro. Og så kom jeg hjem til formiddagsmøter der det var showet som stod i sentrum. Der det viktigste var å ha kult komp og stram regi. Etter møtet var det om å gjøre å beholde sin sosiale posisjon i omgangskretsen. Var det noen nye der, var det møtevertenes ansvar å hilse på dem – en oppgave som ingen helst ville ha. Man risikerte jo å måtte ta seg av denne personen resten av livet. Og å invitere noen hjem etter en gudstjeneste, var også en fremmed tanke for de fleste.

I kontrast, opplevde jeg at det var mye enklere å bli kjent med nye og bli inkludert sosialt på universitetet jeg gikk på, enn i menigheten. Der var det en mye større aksept for annerledeshet og det å være seg selv. Jeg husker jeg tenkte at det egentlig burde være omvend?

Alt dette gjorde at jeg til slutt ikke kjente meg hjemme i noen menighet i Norge. Heldigvis fikk jeg være med i en fantastisk bibelgruppe i flere år, hvor det var plass til både tro og tvil.

Fra skråsikkerhet til work in progress

Det eneste jeg vet nå, er at gudsrelasjonen er i konstant endring. Den er ikke en statisk størrelse, men noe dynamisk som stadig utvikler seg. Som et hvilket som helst mellommenneskelig forhold. Jeg har sluttet å tenke «oss – dem», «innenfor – utenfor», «frelst – fortapt». Ifølge teologien jeg vokste opp med mye av ungdomstiden, gikk de fleste fortapt. Hvis du ikke «hadde Jesus i hjertet», var du på vei til helvetet. Ja, hvis du tok et glass vin, var du i mange menigheter i samme kategori. De fleste i statskirken var ikke frelst. Nesten ingen katolikker var frelst. For ikke å snakke om alle muslimer, hinduer og buddhister. Jødene var det litt mer usikkert med. Jeg jobbet i mange år med jødisk-kristne relasjoner. Jeg fant ut at jeg ikke kunne tro på en Gud som sendte seks millioner jøder fra gasskamrene til helvetet, bare fordi de ikke trodde på Jesus.

I dag er jeg samboer med en iraner. Og jeg klarer ikke å tro at han, bare fordi han er født i Iran og oppdratt i muslimsk tradisjon – uten å være praktiserende – skal «gå fortapt». Han må i så fall få en åpenbaring, og da er det Guds ansvar. Noen vil kanskje kalle meg universalist eller liberal. Det er greit. Jeg er «work in progress».

Les også: Skråsikker tro