Vil ikke folk høre de gode nyhetene? 

Lyden av fottrinnene til den som bringer gode nyheter er lett å kjenne igjen. De låter lette og glade. Så godt er det å få gode nyheter at profeten Jesaja til og med beskriver føttene som kommer løpende med budskapet som vakre.  

Ikke alle synes føtter i seg selv er spesielt vakre, men hvem bryr seg om det når et vakkert budskap forkynnes? Folk flokker seg rundt de som kommer med godt nytt. Det er ikke rart. Er man bekymret for en situasjon og noen kommer med et positivt budskap om situasjonen, senker man skuldrene, man puster lettet ut og fylles med glede.

Sånne nyheter var det Jesus ba sine etterfølgere om å proklamere til hele verden. Og i kristendommens begynnelse ser vi at budskapet slår an fra dag én overalt hvor det blir forkynt. Folk sluttet seg til den kristne kirken selv om det for mange innebar potensiell forfølgelse og lidelse for troens skyld. Så gode var altså de gode nyhetene.

Er nyhetene like gode i dag?

Men hva med i dag? Forkynner vi fremdeles gode nyheter? Ingen kirker vil vel svare nei på det spørsmålet. Å formidle de gode nyhetene, eller evangeliet som vi kaller det i kirken, regnes jo som vårt primære oppdrag. 

Men hvis du spør deg selv eller folk du har rundt deg, hva blir svaret da? Antakelig mer blandet. For det er ingen tvil om at mange mennesker, både i og utenfor kirken, ikke hører lyden av yndige føtter som kommer springende med et vakkert budskap når vi kristne hever stemmen.

For er nyheter gode dersom folk blir nedbrutt av å høre dem? Hvis mennesker blir såret, krenket eller til og med skadet av det som blir meddelt? 

Er vi interessert i å lytte?

Brian Zahnd skriver i boken «Sinners in the hands of a loving God» om hvordan evangeliet alltid er gode nyheter, og særlig for de som minst forventer det. Det var ingen såkalte syndere som følte seg krenket eller såret av Jesus. Han sjokkerte hver dag nye mennesker med godhet og nåde. For den strakte seg alltid lenger enn noen kunne forestille seg. Jesus var spesielt opptatt av de som stadig fikk høre at de ikke kunne inkluderes, de som var urene eller de som gikk under paraplyen syndere. Disse var særlig velkomne til han.  

Der ligger listen for om vi forkynner et godt eller dårlig budskap. Det handler ikke om hvorvidt vi synes det vi kommer med er gode nyheter, men om hva mottakerne av budskapet hører.

Noen kristne opplever det som urimelig og urettferdig kritikk når noen omtaler kristendommen som et åk, som en landeplage eller som et reaksjonært system med undertrykkende strukturer. Som aktiv kirkegjenger kan jeg også kjenne på det. Men hvordan møter vi dette? Hvis mange ikke får gode assosiasjoner når de hører ordet kristendom, hører vi etter?

Et eksperiment

Teologen Keith Giles har skrevet mye om moderne kristenliv. I boken «Jesus Unveiled» (Jesus avduket) utfordrer han dagens kirker til heller å stille spørsmål enn å komme med svar. Han etterlyser en lyttende kirke. En kirke som er altfor selvsikker på at den har rett, blir mest opptatt av å forsvare sin posisjon, sine sannheter og sine rettigheter. Giles fortsetter sin utfordring til kirken med en oppfordring om å lytte til sitt eget budskap fra utsiden. Høres det da like kjærlighetsfullt ut?

Hvis du er kristen, prøv et øyeblikk å forestille deg at du ikke tror på Gud. Forsøk deretter å forestille deg at du fikk formidlet det gudsbildet du i dag har som kristen: Er det elementer i din teologi og ditt gudsbilde som egentlig ville hørtes ut som dårlige nyheter for en som ikke klarer å tro? Høres Gud rettferdig ut? Liker han noen mennesker bedre enn andre? Er det sider ved Gud som fremstår mer skremmende enn kjærlighetsfulle?

Jeg har selv drevet med evangelisering på offentlige steder, delt ut traktater og oppsøkt folk for å fortelle gode nyheter. I ettertid ser jeg at mye av det jeg formidlet da var dårlige nyheter. Jeg snakket om en Gud som krevde blodoffer for å kunne tilgi, og at de som ikke trodde på dette ville tilbringe evigheten i et brennende helvete.

La ditt gudsbilde informeres av Jesus

For mange av oss som har gått igjennom faser med tvil og dekonstruksjon av troen, har nettopp den kognitive dissonansen mellom det som liksom skal være gode nyheter og det vi faktisk hører, vært en del av prosessen. Det kan være et gap mellom det en opplever og erfarer som godt og det vi blir fortalt at var godt. Og hvis vi må forklare for folk at det som faktisk høres ut som dårlige nyheter for dem, egentlig er gode, er det jo noe som skurrer. 

Hvis vi våger å være ærlige med oss selv, kan det hende at vi ikke lenger kan beskrive vår teologi, vårt gudsbilde eller vårt budskap som ubetinget godt etter å ha gått det etter i sømmene. Det krever mot å utfordre sine grunnleggende forestillinger om Gud, men jeg tror det er dit Jesus utfordrer oss til å gå. Bare da kan middels gode nyheter erstattes med veldig gode nyheter. Da kan vi la vårt gudsbilde informeres av Jesus.

Jeg tror det var derfor Jesus kom, for å synliggjøre Gud og fjerne vrangforestillinger om hvem han er. «Den som har sett meg har sett Faderen», sier Jesus. Og det er godt nytt for den som har et bilde av Gud som straffende, ekskluderende, kontrollerende og dømmende. 

Englene som viste seg for gjeterne utenfor Betlehem den første julenatten kunngjorde at de kom for å forkynne en glede for hele folket. Det er altså evangeliets kjerne: et godt budskap for absolutt alle. Og budskapet var at det er født en frelser for alle mennesker. For Gud har glede i oss alle.

Les også: Når vi kjemper den dårlige strid