Vår fragmenterte og ufullkomne bibeltolkning
Hvordan leser og forstår vi Bibelen? For meg var Bibelen i mange år en tekst jeg leste bokstavelig. Jeg hadde alle svarene, og alt var svart eller hvitt. Trodde jeg.
Gjennom noen personlige kriser forandret måten jeg leste og forsto Bibelen seg. Virkeligheten viste seg å ha nyanser i grått og flere spørsmål enn svar. Og til min glede viste det seg at Bibelen selv understreker dette.
Paulus sier i 1. Kor. 13.9: «For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis». Hva mener han med dette? For å se nærmere på dette verset så slo jeg opp i «The Message», en bibeloversettelse på moderne norsk, for å se hva som sto der, og jeg leste følgende: «Vi kjenner bare en del av sannheten, og det vi sier om Gud, vil alltid være ufullstendig».
Dette syntes jeg var interessant. Er det virkelig slik at Paulus og de andre forfatterne av NT og GT bare kjente en del av sannheten og at det de sa om Gud var ufullstendig? Hva gjør det i tilfelle med hvordan vi leser Bibelen?
For å dykke ytterligere ned i dette temaet, undersøkte jeg hvordan verset er formulert i «The Amplified Bible», en bibeloversettelse som prøver å utdype hva som står i grunnteksten, noe som viste seg å være enda mer radikalt. Der sto det følgende (min oversettelse): «For vår kunnskap er fragmentarisk (ufullstendig og ufullkommen) og vår profetiske tale (vår lære og undervisning) er fragmentarisk (ufullstendig og ufullkommen)».
Dette bør få konsekvenser for hvordan vi leser Bibelen. Særlig ideen om at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Det Paulus jo faktisk sier her er jo at læren og undervisningen er fragmentarisk, ufullstendig og ufullkommen.
Det som er interessant, er den konteksten dette står i. 1. Kor 13 er jo det kapittelet vi omtaler som kjærlighetens høysang. Her hylles kjærligheten som det grunnleggende i vår eksistens som kristne. Paulus avslutter kapittelet med å si: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».
Slik jeg tolker dette, betyr det at når vi leser Bibelen, så må vi lese den med kjærlighetens briller. Kjærligheten trumfer all den fragmentariske, ufullstendige og ufullkomne kunnskap vi kan ha.
Paulus sier i vers 2 at «Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet». Skråsikkerheten har ingen plass her. Om det jeg siterer fra Bibelen negativt rammer sårbare mennesker, da bruker jeg Bibelen feil. Å slå andre mennesker i hodet med bibelvers er et hån mot 1. Kor. 13.
Når jeg leser Bibelen så må kjærligheten være styrende for hvordan jeg tolker og forstår den. For «størst blant dem er kjærligheten».
Les også: Jesus er ikke Bibelen
Av Stian Søvik 
Av Trude Åmjen 
Av Lennart Iversen
Hjertelig takk for en utmerket tekst. Håper det er greit at jeg skiriver noe om egne tanker rundt dette? Vi er flere som har tatt de samme stegene; gevinsten har vært at menneskeverdet og kjærligheten fremstår som gjensidig styrkende kvaliteter, og livet blir mer og større. Virkeligheten blir ikke mindre når grenser brytes ned, men desto større og mer utfordrende og dermed rikt. Menneske først, kristen så, som Grundtvig skrev.
Tro har ikke noe med å holde noe for sant å gjøre, men er en levende relasjon preget av resiprositet: En tro som betinges av en etos, og en etos som vokser frem av en trosrelasjon. Det har altså intet å gjøre med å holde en liste av standpunkter om Jesus og Gud for sanne. Men med det å prøvende og feilende leve et autentisk liv ut fra de forutsetningene en har og kan hende skaper i interaksjon på veien.
Jeg oppfatter trosrelasjonen som et sprang og en levende puls til å gå inn i livet, til tross for alt det som skaper uro for å gjøre nettopp det. Johannesevangeliet er mer klar her. Kristen tro er m.a.o. livsmot, ikke en eksistensiell sutteklut i form av en lære om sjelens udødelighet; en tro som isolerer oss fra “verden” og de andre “vranglærerne”. Nettopp det motsatte av hva jeg påpeker her. Troen er altså ingen metafysisk livsforsikring hvor vi kan leve av rentene før døden og hvor hele summen utbetales i form av evig liv når vi passerer den. Livet etter døden er Guds ansvar, livet FØR døden vårt.
Vi ser av bibeltekstenes varierte og mer enn utfordrende tolknings- og virkningshistorie at flertydeligheten er størst i de emner som betyr mest. Men ingen har en privilegert adgang til en type objektiv viten hva gjelder bibelens alle tekster, men dette blir konstruert.
Men noen synes altså like vel å legge vekt på “Guds ord” og bokstaven, men glemmer at de gjør dette allerede ut fra en ubehjelpelig subjektivitet som ikke blir sannere av at flere lokalt deler samme standpunkter; det finnes faktisk ingen objektive og uavhengige tekstkriterier for sannhet og godhet. Man styres av et valgt og betinget fortolkningsfelleskap og dens etablerte syn og tankebaner. Og dette kan man jo se nærmere på, men med bevissthet om at en meta-fortolkning også er betinget.
Tvilen er ikke sjeldent sjelens voksesmerter og man vegrer seg fordi det kan oppleves utfordrende. Men vi kan dø i trosrelasjonen av mangel på tvil og vekst, derfor ny vin i nye skinnsekker. Gadd vite hvor mange som har forlatt troen fordi alt for mange kristenledere og miljøer har forlangt at man “skal lese som det står”.
Så hva er da kriteriet? Om man ser på Kristus, så er det en givende og fordrende kjærligheten; der tolking av tekster og bud kommer i konflikt med kjærligheten og omsorgen har sistnevnte kvaliteter forkjørsrett. Alltid! Et nytt bud har Gud gitt oss; vi skal elske hverandre slik Gud elsker oss. Men det finnes ikke mer kjærlighet enn det som realiseres, altså handler det om levd liv, deltagelse. Har kjærligheten betingelser, så er det ikke lenger kjærlighet.
Så Spør noen: Er det bare dette som er det å leve som deltande og troende medmenneske? Vel, om vi ser av historien og hver dag på nærmeste skjerm, eller i speilet for den saks skyld, så ser vi at oppgaven er mer enn utfordrende. Vi gjør ikke alltid det vi vil, som kjent. Og enkelte ganger vil vi ikke det en gang. Men den som mener å ha gode grunner for å ramme et medmenneske bærer en liten tyrann i maven. Vi skal nemlig strekke oss etter sanne grunner, den givende og fordrende kjærligheten.
Kanskje en idè å vurdere “Skriften alene”-tesen da?
Takk John, for et ærlig og klart innlegg om et tema så mange fler burde ta til sitt hjerte. Som du så rett sier: Dette får konsekvenser for hvordan vi leser og tolker Skriften ord – også om aktuelle spørsmål som homofili, Israel og ymist Anna! Takk igjen!