Tro, traumer og trygghet

Det tok mange år før jeg forstod hvor mye skade jeg hadde blitt påført i noen av de kristne miljøene jeg var en del av fra jeg var ung voksen. Jeg valgte å ta et «disippel-år» fordi jeg ville at livet mitt skulle telle. Tenk hvis jeg kom til å dø ung? Derfor ville jeg gi ett år fullstendig til Gud, så jeg i det minste kunne utgjøre en positiv forskjell her i livet.

Det jeg trodde var et år som utrustet meg til tjeneste for livet, og hvor jeg var sikker på at jeg hadde opplevd mye indre helbredelse, viste seg faktisk å gjøre det motsatte. Som lydig disippel ble jeg det «perfekte» overgrepsofferet, og det tok lang tid før jeg innså at hvordan jeg hadde blitt lært opp til å tro og tjene riktig, faktisk ikke bare forhindret meg i å forstå og bearbeide både nye og gamle traumer, men det gjorde at traumene fikk enda dypere påvirkning.

Jeg vet jeg ikke er alene, for det går vel nesten ikke en dag uten at en ny historie om maktmisbruk eller overgrep kommer til lyset fra en kristen kontekst. I tillegg er det alle de usagte historiene, bortgjemte historiene, historiene som har blitt tystet ned, som har blitt bagatellisert, minimert, eller rasjonalisert. Historier med forskjellig alvorlighetsgrad med tanke på loven, men som har én ting til felles: de gjør vondt og lager sår.

Men hva om man fortsatt vil være en del av et kristent felleskap? Hvordan kan man beskytte seg og hva kan man se etter for å prøve å unngå dype sår? Som en del av min egen bearbeiding valgte jeg å skrive masteroppgaven min om hvordan man kan forhindre overgrep og maktmisbruk fra kristne ledere. Her vil jeg dele to aspekter jeg tenker er viktig for å unngå å havne i usunne miljøer og hva man kan gjøre for å beskytte seg selv. Det ene handler om hvordan man kan gjenkjenne om en leder eller et felleskap er utenfor toleransevinduet, og det andre handler om viktigheten av det indre kompasset.

Merethe Dahl Turner sitt hovedtema er å forhindre misbruk av makt hos kristne ledere, og promotere en traumebevist tilnærming. Hun fullførte masterprogrammet ved ForMission College i Storbritannia og har jobbet flere år som ungdoms- og nærmiljøpastor der borte. Etter ti år i England, er Merethe nå tilbake i Norge, og har hatt fjernundervisning både på bachelor og masternivå ved ForMission College.

Toleransevinduet

Toleransevinduet er et konsept hentet fra traumefeltet. Toleransevinduet viser til den kapasiteten hver person har til å tolerere stress og utfordringer på en trygg og håndterlig måte, uten at vi blir overveldet og går i overlevelsesmodus. Tegn på at man er innenfor toleransevinudet er at man føler seg optimistisk, klarer å tenke klart, planlegge, reflektere, og ikke minst vise empati og nysgjerrighet.

Å være i overlevelsesmodus kalles også å være i kamp-, flukt-, frys- eller i sosial tilpasningsmodus (fight/flight/freeze/fawn på engelsk). Da er kroppen i alarmberedskap. Tegn på at noen er utenfor toleransevinduet varierer fra person til person, og hvilket modus man går inn i skjer på automatikk, ofte utifra hva kroppen innså funket best i vanskelige situasjoner da vi var barn. Noe som er viktig å forstå er at når man er utenfor toleransevinduet kobler en del av hjernen vår ut: det er den delen som gjør at vi blant annet klarer å være nysgjerrig, vise empati, og reflektere. Med andre ord er det veldig vanskelig å ha en god samtale med en som er i alarmberedskap.

Kjennetegn på at en person er utenfor toleransevinduet kan være at man blir perfeksjonistisk, kontrollerende, arbeidsnarkoman, impulsiv, viser narsissistiske tendenser, blir irritabel, redd, sint, får hjernetåke, blir energiløs, paralysert, eller går inn i people please modus og underkaster seg andre. Man begynner også å tenke i svart-hvitt, alt-eller-ingenting. Ser man noen av disse tendensene i en leder, er det tegn på at de er utenfor toleransevinduet. Hvis ledere opererer utenfor toleransevinudet, vil det vises i kulturen. For eksempel ved at verden blir svart-hvitt: enten er det fra Gud eller fra Djevelen. Kulturen blir fryktbasert.

Hvis man ikke var utenfor toleransevinudet før, blir man det hvis man hele tiden blir fortalt at man hver dag må ta på seg Guds fulle rustning fordi man står i en åndelig krig og at djevelens demoner bare venter på sitt snitt for å ta deg. Eller hvis man blir fortalt at Jesus kan komme tilbake når som helst og hvert minutt teller for å frelse flest mulig. I tillegg blir ofte skam og skyldfølelse brukt for å kontrollere andre («tenk på alle de som kommer til å brenne i helvete hvis ikke du forteller dem om Jesus»).

Å forstå om en leder eller kultur opererer i overlevelsesmodus er viktig på to måter. For det første kan man ta skade av å være i et sånt miljø over lengre tid. For det andre er det veldig vanskelig å få til gode refleksjoner, løsninger og tiltak med ledere som er i overlevelsesmodus. En del av hjernen har koblet ut, og personen blir låst i hva man tenker er viktig. Det kan føles som å snakke til en vegg. Når ledere og menneskene i menigheten er innenfor toleransevinduet kan man ha de gode og dype samtalene, grenser blir respektert og man klarer å møte hverandre med empati og nysgjerrighet selv om man kan være uenig. Andres toleransevindu er utenfor min kontroll, men det som er i min kontroll med tanke på å beskytte meg selv, det er mitt indre kompass.

Mitt indre kompass

Mitt indre kompass er hellig og jeg ser på det som Guds medskapte gave til oss mennesker som hjelper oss i hverdagen. Lite visste jeg hvor lite kontakt jeg hadde med følelsene mine, og hvor viktig dette er, før jeg begynte i terapi. Følelser er sensasjoner i kroppen og har en viktig overlevelsesfunksjon. Vi kan skille mellom følelser og impulsen følelsen gir. For eksempel får glede oss til å føle varme og letthet og vi får en impuls til å smile, eller gjøre noe godt for oss selv og andre. Sinne gir en følelse av varme/energi som går ut i armene og vi kan få en impuls om at vi vil slå. Det betyr ikke at man må følge impulsen for å kjenne på følelsen. Sorg kan gi klump i magen, trykk bak øynene og en trang til å gråte. Våre andre viktige primærfølelser er frykt, skyld, kjærlighet og seksuelle følelser.

Hver og en av følelsene våre har en viktig funksjon¹. Frykt sikrer overlevelse. Seksuelle følelser gir livskvalitet, nytelse, tilknytning og fører til forplantning. Kjærlighet sikrer tilhørighet og danning av emosjonelle bånd. Glede hjelper oss med å ta vare på oss selv. Skyld bevarer felleskapet og tilknytningen til andre. Sorg hjelper oss å akseptere tap så vi kan knytte oss til andre. Sinne er livsviktig for å beskytte oss selv både fysisk og psykisk. Hvis noen følelser «ikke» er tillat, påvirker dette alle følelsene våre, og man kan få såkalt følelsesfobi eller affektfobi.

Hva skjer når det ikke er tillatt å kjenne på visse følelser, spesielt sinne? Jo, da er man mye mer sårbar for overgrep og grenseoverskridende adferd, fordi man ikke klarer å gjenkjenne at det skjer og man klarer ikke å stå opp for seg selv og si fra. Hvis jeg ikke kan stole på følelsene mine, kan jeg ikke lenger stole på meg selv, og jeg blir avhengig av at personer og impulser utenfra forteller hvordan jeg skal leve livet mitt. Da mister jeg meg selv, og jeg mister den Gud har skapt meg til å være. Å miste tilknytningen til seg selv og følelsene våre, gjør at vi sliter med å føle oss elsket av både andre og av Gud, og vi klarer ikke lenger å være gode med oss selv fordi vi tror ikke vi fortjener det. Nå som jeg endelig har fått kontakt med følelsene mine, er dette indre kompasset blitt hellig, og ingen skal få lov til å fortelle meg hva jeg skal eller bør føle, og jeg stoler på det når noe i kroppen min sier «her skurrer det».

Å være i et kristent felleskap bør gjøre oss godt, og hjelpe oss i hverdagen. Det kan være mye positivt med både tro og felleskap, selv om ingen felleskap er perfekte. Der det er mennesker vil det alltid oppstå konflikt og vanskeligheter, rett og slett fordi vi er mennesker med menneskelige feil og mangler. Men hvordan, eller om, man reparerer og tar ansvar, er den viktige forskjellen.

Et viktig kjennetegn på om et felleskap eller en leder er sunn, er å se etter tegn på om de operer innenfor toleransevinudet sitt, fordi da klarer de å være nysgjerrige, empatiske og respektere grenser. Et annet viktig tegn er hvordan de taler om følelser – blir følelser respektert eller blir man fortalt at noen følelser er «feil»?

Men det aller viktigste du kan gjøre er å få kontakt med ditt eget indre kompass, lære og lytte til og stole på det. Hvis det er noe som føles feil, selv om du ikke skjønner det intellektuelt, så ta den følelsen på alvor. Hvis Gud er kjærlighet, så vil han at vi skal ha det godt.

Les også: Det indre rommet

Hør Merethe Dahl Turners historie i podcasten Ekko fra fortiden.

1. Lied, J. A. (2023) ISTDP, s. 174 ↩︎

Anbefalt Lesing

Det store sviket

Når narsissisme inntar menigheten.

Ørjan Aarmo og Merethe Dahl Turner